«De andre» og «De fremmede» er tilbakevendende tema i denne bloggen. Norge slites mellom globalisering og forsinket og slett utilslørt nasjonalisme, og jeg opplever det som om vi mangler en realistisk inkludering her på bjerget.
Innvandret skuespiller Nicholas Hopes (fra Bad Boy Bubby) leverte kronikken 'Når det fremmede truer' i Aftenposten 13. mai (2007), og innledet slik:
Hva vil det si at noe er "hjemme" for et menneske? Og hvilke mekanismer er det som virker når det hjemlige blir truet av "det fremmede"?
Videre kunne vi følge Hopes definisjoner:
Hva er "hjemme"?
I 1688 fant den sveitsiske medisinerstudenten Johannes Hofer på ordet "nostalgi" – av de greske ordene nostos (hjemkomst) og algos (smerte) – for å beskrive tilstanden av hjemlengsel blant sveitsiske tropper i krigen. Folketoner eller mat som minnet dem om hjemme, ga fysiske reaksjoner.
Deres følelse av håpløshet og depresjon kunne bli av større omfang og føre til infeksjoner, fysiske plager og identitetskriser.
Jo, det er mer enn hva de fleste av oss har behov for å oppleve. Vi har kanskje nok med å finne fotfeste:
... sted [kan]være avgjørende for identitet. Slik Edward S. Casey påpeker i boken The Fate of Place, skjer alle menneskelige handlinger på et sted : Våre fødsler, liv, erfaringer, død – alt er lagt til et sted. Teorier om skapelse og sted befatter seg til enhver tid med temaet og den grunnleggende frykten for "det" utenfor sted eller univers – det store intet – i bestrebelsen på å skape et solid fundament for å definere menneskenes og menneskekjærlighetens natur.
De synes å formidle at vi eksisterer i kraft av tilhørighet til et sted. Vi befinner oss ikke i ingenmannsland.
Gale av isolasjon
Dyrkelsen av individet er problematisk. For hva er individualitet? Sosiologiprofessor Per Otnes setter spørsmålstegn ved hele ideen i sin bok Other-Wise. Alterity, Materiality, Mediation:
Vi spiller forskjellige sosiale roller i forskjellige miljøer og omgivelser. Vi omstiller oss for å tilfredsstille andres forventninger til oss og våre forventninger til oss selv sammen med andre.
Vi blir gale av å leve i varig isolasjon. Og vi frykter tomheten (det store intet) som en tilstand av galskap – uten referansepunkter i bunnen. Vi har ingen virkelig individualitet – vi er produkter av alt rundt oss.
Hvem vi er
Vi er dem vi er, fordi vi er plassert: Hvor definerer hvem vi er.
Så kanskje er ideen om at vi bygger vår identitet på en hjemmefølelse bestemt av tilfeldige grenser, lignende skikker, tro, sosiale strukturer og fysiske trekk, ikke så underlig. Det er kanskje ikke så rart at vi reagerer med mistenksomhet på utlendinger som inntar vårt sted, uten det som forventes av egenskaper, skikker og overbevisninger.
De er ikke gjenkjennelige innenfor våre snevre identifikasjonsstrukturer. De passer ikke inn i vår følelse av tilhørighet. I sin annerledeshet er de en trussel mot vår hjemmefølelse – vår jegfølelse.
Utlending på feil sted
Men hva med dem? Revet vekk fra det stedet de er vant til, kjente normer, skikker og fysiske omgivelser – hva skjer med deres jegfølelse? Utlendingen befinner seg ikke i det store intet, men på feil sted – avskåret fra muligheten til å få bekreftet identitet og tilhørighet og å bli akseptert som en av de andre. Utlendingen står i fare for å utvikle den samme følelsen av håpløshet og depresjon, samme infeksjoner, fysiske plager og uhensiktsmessige adferd som de sveitsiske soldatene.
...
«De ser like ut for meg»
Seniorforsker Ragnhild Sollund ved forskningsinstituttet NOVA skrev om etnisk problematikk i en kronikk i Aftenposten 19. mars (2007):
Alle virker like
Eksempler er politibetjenten som spurte kollegaen, med henvisning til en vietnamesiskutseende mann patruljen passerte: «Er det en kjenning?» Og fikk til svar: «Jeg vet ikke. De ser like ut for meg.» En betjent sa: «Alle gjengmedlemmer er like.» Liten erfaring med synlige, etniske minoriteter øker faren for feiltagelser og medfører at flere stoppes unødvendig.
Hvilket minner meg på en opplevelse jeg hadde med en kinesisk gjestestudent oppe på Dragvoll tidlig på nittitallet. Vi gikk på et engelskspråklig kurs i lingvistikk sammen, og en dag jeg passerte henne i gata, hilste jeg naturligvis på henne. Etter noe forvirring, poengterte hun at hun ikke kjente meg igjen, for alle hvite så likedan ut for henne. Touché, tenkte jeg, slik hadde jeg jo det selv med en del varianter. Siden har det vært litt maktpåliggende å utøve litt høyere presisjonsnivå på gjenkjenning av ansikter ...
I Aftenposten for 26. mars (2007) påpekte Cato Guhnfeldt at vi også kan finne blod fra Svartehavsområdet hos våre stamfedre. Skal ikke dette etniske forfallet ta slutt?
Fit in or fuck off!
Noen kommer på krykker, mange har tømte øyne med redsler i og trenger en psykiater, som forgjeves forsøker å forklare at verden har mening likevel. Det har den selvsagt ikke.
... skrev forfatter Karsten Alsnæs i Aftenposten 28. mars (2007).
Forfatter Karsten Alnæs begrep og formulerte De andre i Aftenposten 7. april (2007) slik:
Omfattende forskning har vist at europeerne opp gjennom tidene skapte seg et typebilde av orientaleren der de tilla ham egenskaper som parasittisk, unnvikende, løgnaktig, upålitelig, lat, ubegavet og grusom.
Alnæs' etterrettelighet ble grunngitt med kvantitative betraktninger, blant annet poengtert i:
... det vokser frem en monokultur over hele Midtøsten, der de kristne minoritetene svinner inn, blir utvisket eller utvandrer ...
Mon tro om verden kanskje blir mer og mer uniform med homogene regioner?
I Dagens Næringsliv for 31. mars-1. april (2007) presenterte Liz Buer en bok med bilder av den danske fotografen Sophus Tromholt. Boken kom ut i forbindelse med Urfolkenes Internasjonale Polarår 2007-2008. Fra "Tromholts nære, levende portrettbilder av samer i Kautokeino" viderebringes følgende observasjon av sameliv og nordlys i 1882-1883:
«De er barnlige Vilde, med denne naive Blanding af Godhet og Slethed, Enfold og List, Følsomhed og Raahed, Magelighed og Opbrusning, som i Almindelighet betegner denne Menneskelighedens oprindelige Tilstand.»
Tromholt regnes, ifølge Buer, som en pioner innen norsk etnografisk fotografi. Mot slutten av anmeldelsen siterte anmelderen Ole Henrik Magga slik:
– Du vet, samene er et av de mest beskrevne folk i historien ...
OK, der gikk den myten i vasken: Min vrangforestilling av at det finnes for lite kunnskap om det samiske – det er vel kanskje heller jeg som ikke har oversikt, her ...
Åge i Trønderland :: 19. mars-12. juni 2007
Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg
aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508
Denne siden ble sist endret :: 08. October 2008 :: ©
www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no
