FrP-koden

I avisen Dagens Næringsliv for helgen 2-3. juni (2007), skrev Kjetil Wiedswang om debatten rundt årets vårtema FrP-kode:

Mye stygt kan sies om marxisters analytiske evner, men deres hang til å bruke samfunnets økonomiske og materielle forhold som grunnlag, er ikke å forakte. I Frp-debatten har de merkelig nok konsentrert seg om overbygning, ikke basis.

For dette virker jo enkelt nok:

Fra grunnleggelsen i 1973 til begynnelsen av 1990-tallet var Anders Langes Parti/Fremskrittspartiet et ganske gjennomsnittlig europeisk høyrepopulistisk parti. Det ville ha skattene ned, reguleringene vekk, innvandrerne ut og forbryterne bak lås og slå. Som andre høyrepopulistiske partier var det preget av personkonflikter og splittelser. Partiets nasjonale særpreg var at EF/EU ikke var noe naturlig hatobjekt i et utenforland. Det kunne heller ikke spille på nasjonale, regionale spenninger, som Lega Nord i Italia og Vlaams Blok i Belgia.

Oppslutningen var som for tilsvarende partier, som regel nærmere fem enn ti prosent.

Omslaget kom nær midten av 1990-tallet. I de ti årene som fulgte ble partiets velgeroppslutning doblet, så tredoblet – og på enkelte meningsmålinger fire- og femdoblet fra det tidligere, forholdsvis stabile nivået. Frp ble et høyrepopulistiske parti i europeisk særklasse.

Men man må ha vært blind og døv for ikke å ha fanget opp at Norge, helt parallelt, ble forandret til en nasjon uten europeisk sidestykke.

Fra midten av 1990-tallet, samtidig med Frps vekst, begynte den norske oljeøkonomien å gå med synlig overskudd. Første innskudd i Oljefondet (etablert 1990) skjedde i 1996. RV-slagordet «Penga fins!» fikk brått ny og synlig mening.

Tidligere hadde Carl I. Hagen latt det gå ut over innvandrere, finnmarkinger, alenemødre og andre latsabber. Det hadde en viss, men tross alt begrenset appell.

Fra 1996 og utover har han kunnet skrive ut stadig større, imaginære sjekker, til alle gode formål. Frp forandret seg fra å være høyrepopulistisk til å bli et petroleumspopulistisk parti.

Fremste eksponent for den nye linjen var partiets stortingsrepresentant og leder for sosialkomiteen, John Alvheim. Han var til enhver tid indignert, ikke over velferdsstatens eksistens, men fordi den ikke fungerte godt nok. Partiet ble fremste målbærer for et ferskt fenomen i norsk samfunnsutvikling, grundig beskrevet i maktutredningen: Rettighetstankegangen.

Avslutningsvis siterte journalist Wiedswang sosiolog Hompland:

Hagen kunne med en viss rett si at Nye Frp lå «mellom Høyre og Ap», skjønt sosiolog Andreas Hompland er nok mer presis: «Partiet er over alt».

Åge i Trønderland :: 2-12. juni 2007