Matias Faldbakken versus Fredrik Skavlan

Det nye herrebladet Elle Mann kjøpte jeg sporenstreks. Ikke fordi de presenterte identitetsforsterkende artikler som Er du for femi? eller på grunn av layoutmessige eksperimenter av type liten hvit skrift på rød bunn, men fordi Matias Faldbakken var på forsiden. I intervjuet ble han karakterisert slik:

Saken er at Matias fremdeles identifiserer seg med humoren som trekker nedover.

– En av hovedtrådene i kunstnerskapet mitt er ødeleggende underholdning, eller spektakulær negasjon, om du vil. Det ligger en slags kreativ kjerne i mayhemet og kaoset som alltid har tiltalt meg. Det er på en måte gloa som ligger der og ulmer og holder det gående.

Han er ikke alene.

«Jeg leverer og henter barna i barnehagen hver dag. I mellomtiden har jeg en 9 til 4-jobb som innebærer å sitte og skrive griserier på datamaskinen min.»

Griserier, ja. Da debutboka The Cocka Hola Company ble sluppet løs på et intetanende, norsk bokmarked høsten 2001, var det få som hadde noen idé om at det var den 27 år gamle ukjente kunstneren Matias Faldbakken som sto bak. Boka hadde undertittelen Skandinavisk misantropi og var skrevet under pseudonymet Abo Rasul (rasul som i «rasshull»). Kritikerne var over seg av begeistring i møte med alle slibrighetene, rusmidlene og voldsepisodene i boka. «Et friskt pust – nei en orkan!» jublet Dagbladet. Året etter kom den frittstående oppfølgeren Macht und Rebel – Skandinavisk misantropi 2, med et omslag som ikke lå så alt for langt unna Hitlers Mein Kampf. Hovedpersonen bestemmer seg for å bli nazi-aktivist, mer eller mindre fordi hakekorset er den eneste logoen som fremdeles har litt schwung over seg.

LOL!:

– Jeg er opptatt av den totale eskapismen. Den som er så sterk at den i stedet for å være en virkelighetsflukt blir en virkelighetserstatning.

Tja, hva som er fiksjonelt, virtuelt og fysisk virkelig kan det jo være vanskelig å skille for noen og enhver etter hvert. Faldbakken utdypet også sitt syn på Fredrik Skavlans nå nedlagte programpost Først og sist:

– I Skavlans tilfelle dreier det seg om et programformat som jeg ikke har lyst til å være med på å bidra til i det hele tatt, ikke engang for å ha muligheten til å stille opp og kritisere det. Jeg synes ikke han fortjener det. Den forsøksvise informative, problematiserende agorafølelsen han prøver å dra opp, diskusjonsarenaen hvor man liksom skal samle seg i stua hans på slutten av fredagskvelden, og så runde det av med å snakke om litt viktige ting, det synes jeg er et uhyre kvalmende ideal. Særlig når det ligger på det kosenivået der. Han kunne kjørt skarpere på innhold, og ikke bare fiklet det bort med cue-cardsene, som han gjør.

Et program for de kvasi-intellektuelle sedate blant oss?

At Skavlan nok er den hyppigste gjengangeren i norske romaner, sier ingen ting om kvaliteten på selve bøkene, men han opptrer som en lettvint post-it-lapp: Dette handler om oss, her, nå. Særlig tydelig blir dette sett i sammenheng med hva som ikke skildres, som for eksempel den norske helgefylla ...

... skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv for 16. mai 2007, under overskriften Når kulturen lyver.

Mer ...

Åge i Trønderland :: 27. mai 2007