Hvor mange planeter?

Bjørn Gabrielsen undret seg over Hvor mange planeter vi egentlig behøver for å mette alle munner. Saken sto på prent i Dagens Næringsliv 3. april (2007), og rommet:

I siste nummer av tidsskriftet Demo blir flere skikkelser av varierende renommé utsatt for en test der man måler «hvor mange jordkloder ville vi trengt hvis alle skulle levd som deg?» En av de spurte har ikke reist med fly på to år, sitter nesten aldri i en bil, genererer all sin strøm fra solcellepanel, har gjerne innetemperatur på ti, tolv grader, fyrer med egenhogd ved og kildesorterer sitt avfall med analretentiv nøyaktighet. Skulle alle levd som ham, lød fasiten, ville man trengt 6,1 jordkloder. Dette tallet er marginalt lavere enn for gjennomsnittsnordmannen.

Dette avslører muligens i hvor stor grad det er overgripende, strukturelle fenomen som avgjør individets bidrag til, la oss si, utslipp av klimagasser. Samfunnsdebattant Erling Fossens tilbakevendende raljering med «hysteriske kjerringer» som legger en murstein i servanten* på vannklosettet for å spare vann kan altså være relevant – uten at man trenger å påstå at formuleringen preges av raushet.

I bokhandlernes hyller skorter det ikke på gode råd om hvordan man i denne forvirrende tid kan leve et anstendig liv. En som virkelig går inn i de små detaljene, er Chris Goodall med «How to Live a Low-Carbon Life». Her finnes tabeller over nesten alt man kunne ønske å vite om sitt eget private forbruk og bidrag til atmosfærens ve og vel. I tillegg kommer en rekke mindre essayer, hvorav mange kretser rundt paradokser: Kjøleskap blir for eksempel stadig mer energieffektive, men siden velstanden øker i den vestlige verden, blir kjøleskapene også stadig større, og miljøgevinsten forsvinner. Overskrifter som «The Carbon Cost of Spinach» høres utvilsomt lattervekkende ut, men artikkelen som følger er like fullt interessant. Regner man med flytransporten av spinat fra USA til England, trenger man bare kjøpe femten poser à 250 gram for å ha brukt opp årskvoten for fossilt drivstoff til den gjennomsnittlige afghaner. Eller man kan sammenligne med sparepærer, som hver senker en husholdningsco2-utslipp med seks eller syv kilo. Kjøper man to poser flybåren spinat, sier Goodall, er den fromme innsparingen til en sparepære utlignet med en gang.

Et vagt problem for de som interesserer seg for etisk forbruk, er at skal man handle fra de aller fattigste, vel, så kommer gjerne maten langveisfra. Men som Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll nevner i fjorårets «Kosmopolitikk», kan en tomat fløyet inn fra utlandet være mer «miljøvennlig» enn en som er dyrket i et oppvarmet drivhus i Norge. Hvorvidt man kjører tomaten hjem med bil, føres derimot inn under en annen post.

Et eneste langt forsvarsskrift for rettferdig handel finner man i «50 Reasons to Buy Fair Trade» av Miles Litvinoff og John Madeley. Av å lese boken sitter man igjen med et inntrykk av at alle problem løses med rettferdig handel, fra kvinneundertrykking til uvettig bruk av sprøytemidler. Av og til kuttes det i noen svinger, som i antagelsen av at det alltid er bedre med små enn store bedrifter. Det høres intuitivt riktig ut, men forurensing og arbeidsmiljø kan være vanskeligere å regulere i en sverm av småbedrifter enn i store fabrikker, som mange reisende til Kina har dokumentert.

I sist ovenstående avsnitt berører Gabrielsen noen punkt som tangerer undertegnedes biografi. En opphopning av svakt funderte antagelser og kortslutninger/vel korte slutningsrekker – hardnakkede meninger i kombinasjon med åpenbar kunnskapsmangel – var en sterkt medvirkende årsak til at Deres ydmyke blogger trakk seg ut av de alternative miljøene i Trondheim rundt 1990. I skrivende stund trer undertegnede atter inn i de sortkledte og naglebefengtes rekker, for å sjekke hvordan ett miljø har utviklet seg siden den gang da. Rapport følger! Men tilbake til Gabrielsens undring; Bjørn avsluttet slik:

En økonom, lyder et trett og fordomsfullt ordtak, kjenner prisen på alt, men ikke verdien til noe. Det har vel bare vært tilfelle hos noen virkelig eksentriske individer, men krysningspunktet mellom økonomi, langtidsplanlegging, gode intensjoner og renskåren panikk, begynner allikevel å bli både utbredt og interessant.

Mötley Crue?

Bjørn Gabrielsen fikk endelig skrevet om polarhunder i Dagens Næringsliv for 3-4. mars (2007), da han forhåndsanmeldte tv-dokumentaren Et iskaldt kappløp (Blizzard – Race to the Pole) om Amundsen- og Scott-ekspedisjonene som gikk mot Sydpolen vinteren 1911-12:

I svært stor utstrekning er dette et program om trekkhunder. En historisk vurdering av polfarere kan ikke bli annerledes. Serien er en velkommen kontrast til for eksempel Per Egil Hegges bok om Fridtjof Nansen, der han utelot trekkhunder helt og holdent – en prestasjon på nivå med å skrive om Thor Heyerdahl uten å nevne sjøgående farkoster. Hundene i «Blizzard» skildres kun i egenskap av flokk, en flokk med kronisk blodig pels og intens kjønnsdrift, en slags Mötley Crue i trekkseler.

Jo, han har både kunnskapen og samtidsreferansene i orden, han Bjørn. Det er forresten (teoretisk) mulig at den godeste Hegge tok en liten "hevn" i sin språkspalte i Aftenposten 27. juni (2007). Vi kunne lese:

I Dagens Næringsliv har Bjørn Gabrielsen overtatt den legendariske spalten «På nattbordet». Den skriver han fra sitt miljøvennlige eksil i Nordmarka, inspirert av selveste Henry David Thoreau (1817-1862), den amerikanske poeten som ville bort fra sivilisasjonen. (Thoreaus beundrere, blant hvilke Gabrielsen er å finne, legger mindre vekt på at villmarksentusiasten slo seg ned bare noen kilometer unna sin mor, slik at det med garanti vanket et godt måltid iblant når natureksistensen ble for krevende og sulten for påtrengende.)

Rivalisering er jo ikke et helt ukjent fenomen i mellom menn.

Sannsynlig-vis

... var overskriften på Victor D. Normanns med egne ord-innlegg i Dagens Næringsliv for 3-4. mars (2007). Han åpnet slik:

De fleste av oss har et nokså lite reflektert forhold til sannsynligheter. Vi tror på det mest sannsynlige og blir like overrasket hver gang det ikke inntreffer. Vi glemmer to ting. Det ene er at det mest sannsynlige ikke er det eneste sannsynlige. Det andre er at selv om de fleste ting i seg selv er høyst usannsynlige, kan det allikevel være sannsynlig at en eller annen av disse usannsynlige tingene inntreffer.

Åge i Trønderland :: 3. mars-13. april 2007