Ulike kvoter som kalles lønn

Aller Anfang ist schwer

Torstein Dahle, nyvalgt leder for partiet Rødt – på ytterste venstre fløy, ifølge den markedsorienterte Dagens Næringsliv, ble en tirsdag tatt med til Bygdøy av avisens medarbeider Reidar Mide Solberg. I helgeutgaven for 17-18. mars ble han sitert som følger:

Det hadde vært helt greit om myndighetene konfiskerte noen av disse eiendommene på Bygdøy. Det er jo helt vanvittig urimelig at noen lever i ekstrem luksus mens andre blakker seg på å bo i ettromsleiligheter. Når kapitalismen er avskaffet har vi bedre ting å bruke dette området til enn å være en boltreplass for rikfolk.

Jo – en sann stemme fra fortiden?

Norge har svært gode forutsetninger for å lykkes med det sosialistiske samfunn: Vi har en sterk fagbevegelse, et effektivt, teknologisk avansert produksjonsapparat og en arbeiderklasse med høyt kunnskapsnivå, sier Dahle.

Rasjonelt

– At fattigfolk får kutt i trygden og dyttes stadig lenger ned i gjørma – jeg skjønner ikke at vi kan finne oss i det. At vi aksepterer topplederlønninger på flere millioner mens hjelpepleiere tjener en brøkdel – hva er logikken i det? Eller at det meste av fjernsynets sendetid brukes til å sende såpeserier og spørrekonkurranser? Tenk om fjernsynet* hadde blitt brukt til å engasjere folk i spennende samfunnsøkonomisk debatt om bruken av nasjonalbudsjettet, sier Dahle.

– Et slikt synspunkt har vel begrenset velgerappell?

– Joda. Men opplegget nå er å sause folk inn i allslags virkelighetsflukt. Det er min erfaring at folk er svært interessert i å diskutere viktige økonomiske og politiske spørsmål dersom stoffet tilrettelegges. Å sette seg inn i klimautfordringen er for eksempel veldig interessant.

Dahle trekker frem lommeboka. Trommer bankkortet mot læret i takt med poengene i argumentet for å innføre rasjonering av bensin.

– Vi utsettes for rasjonering hver eneste dag. Vi får ulike kvoter som kalles lønn inn på kontoene våre, og så bruker vi kvotene til masse forskjellige ting. Egentlig en svært komplisert kvoteordning som løses teknologisk på en enkel måte. Hvorfor ikke rasjonere bensinforbruket ved å tildele bensinkvoter til dem som faktisk har behov for det? Det kunne fungere bedre enn å bruke prismekanismen, som rammer fattigfolk hardest mens de rike kan gi blaffen.

Dahle har nå brukt en snau time på å fortære baguetten han fikk servert. Han legger bankkortet tilbake i lommeboka. Kikker på mobiltelefonen. Tar en slurk av kaffen.

– Og forresten, sier Dahle.

– Det er en myte at sosialisme er grått og trist – at alle er like og alt er ensrettet. Det er det motsatte som er tilfelle.

– Javel?

– Vi kjemper ikke for at folk skal bo likt og gå likt kledd. Poenget med sosialisme er at folk skal delta i styringen og utfolde seg. Selv er jeg ikke spesielt fargerik, men jeg er homofil og vet en del om hva det vil si å oppleve ensretting. I dagens kapitalistiske verdensorden finnes milliarder av mennesker som lever i undertrykkelse i stedet for å slippe til med ideer og skaperkraft, sier Dahle.

Han beretter om et regnestykke han har utarbeidet. Dersom man antar at John Fredriksen er god for 40 milliarder kroner, så tilsvarer det livsinntekten til 8000 hjelpepleiere. Disse hjelpepleierne ville ifølge Dahle betalt 13 milliarder kroner i skatt.

– Men Fredriksen, han flykter til Kypros for å slippe å betale skatt. Er det rart jeg kaller ham Norges største snylter? Han har snyltet på den norske velferdsstaten, sier Dahle.

Pass godt på hodene

... var overskriften på en kronikk over den polskfødte, engelske sosiologen Zygmunt Bauman. Det var (den pensjonerte) professor emeritus Asbjørn Aarnes ved Univeristetet i Oslo som hyldet Bauman. Professor Aarnes pekte på en rekke tangenter til en parabel som kan være en del av grunnsnittet på et nytt politisk prosjekt på norsk venstreside.

Verdens befolkning deler seg i to fløyer: De dynamiske og de statiske. Mens "investorene uten grenser" er mer mobile enn noe menneske noen gang har vært i klodens historie, bindes den andre fløyen, som ofte tilhører u-landene, til et livegenskap som aldri har vært mer urokkelig.

I et hyperabstrakt sosiologispråk beskriver Bauman det nye klasseskillet, mellom de "ubundne" og de "fastlåste".

...

Heller enn å gjøre menneskets levekår mer ensartede, har den teknologiske opphevelsen av avstander i tid og rom en tendens til å polarisere dem. Den frigjør enkelte mennesker fra territoriale begrensninger, mens den ribber det territoriet hvor andre mennesker fortsatt er innestengt, for mening og identitetsgivende evne.

Leilendinger og bondehøvdinger?

De gamle bånd som knyttet kapitalen til arbeiderne og arbeiderne til kapitalen, er oppløst. Dagens investorer trenger bare en brøkdel av den ledige arbeidskraften. Det de trenger, er tilskuere. Det er som om de trenger tilstedeværelsen av de ubevegelige for å nyte sitt privilegium, mens "kundene" søker å glemme sin ubevegelighet ved å være tilskuere til de mobiles høye tempo.

Er vi ikke her ved årsaken til at verdens storinvestorer år etter år søker om tillatelse til å utføre sine halsbrekkende båtrace i indre Oslofjord, når de har hele Atlanteren til sin rådighet? Og til at de bygger sine hyttepalasser i de mest attraktive turistterrengene, Hafjell og Oppdal? Når de bygger vollgraver rundt husene og kjøper opp nabotomter, er det ikke for å skjermes for andres blikk, men for å bli synlige!

På andre siden av trykkarket presenterte utenriksredaktør Nils Morten Udgaard som sedvanlig en lett panegyrisk sak om Det Europeiske Felleskaps fortreffelighet, og innledet slik:

For femti år siden satset seks europeiske land på et fellesskap som siden bare har vokst og vokst. I dag er EU rammen for nesten all politikk i Europa.

Det kan godt være han har rett, men svinet blir vel kanskje ikke lekrere av den grunn, eller?

Trønderland :: 17. mars-15. april 2007