Forsinket påskemoro

Siem sala bim var overskriften da Kjetil Siem – avtroppende vål'rengadirektør og påtroppende direktør for eliteserien i Sør-Afrika – ble portrettert i Dagens Næringsliv for 31. mars-1. april 2007. Innledningsvis kunne vi lese:

– Jeg prøver å roe meg , sier han.

Kjetil Siems fire brødre gikk nedover veien på Astrup-tunet i Jølster for noen år siden. Det var barnedåp i Romsdals-familien, men direktøren i Vålerenga hadde meldt avbud. Til høyre i veikanten så brødrene plutselig en mann i rullestol som hadde falt hjelpeløst. Kroppen rullet nedover det tørre gresset. De løp. Brødrene sprang så fort de kunne. Det var høy puls og lange skritt. Da eldstebror Stein først nådde den livløse klumpen, prøvde han å løfte den store, tunge kroppen. Han klarte det ikke. Desperat ropte han på hjelp, før han så det: et umiskjennelig bukkeskjegg, og et digert glis.

Kniv og lære

Kjetil Siem har tidligere brukt alle tilgjengelige ressurser på å lure sine nærmeste, med flyreiser, leide kostymer og profesjonelle sminkører. Han har løpt på fjellet i februarkulde, iført en gorilladrakt, bare for å skremme vettet av yngstebror med date på hytta. Forøvrig en practical joke som endte med at broren dro frem kniven i redsel. Han har fått danskebåten til å bråbremse i Oslo-fjorden, og Kjetil Siem har fått en hel Abba-fest til å tro at han var Bjørn Ulvaeus. Plutselig har han dukket opp på nabobordet på en restaurant i Spania – som sjeik.

En Siem-klassiker er å gå inn på en kollegas mail og skrive «dust» til seg selv. Så løper han inn på sitt eget kontor og svarer: «Hva mener du med det?»

På safari i Afrika gjemte han seg i buskene, bare for å få sin haltende kamerat til å skrike «som ei kjerring». En gang utga han seg for å være resepsjonist på det tyske hotellet broren sov på, og klarte å lure broren ut av sengen tre ganger – for å sjekke at det var nok dopapir på badet. Så god har han vært, at han en gang satt som kjederøykende haiker i bilen med sine fire brødre hele veien fra Møre og Romsdal til Hamar, uten å bli avslørt.

Men så lånte han altså en rullestol og lempet seg selv ned i grøfta.

– Den var antenneløs. Jeg bomma helt. Jeg forventet at alle skulle synes det var gøy. Ellers har jeg et langt repertoar av lureri.

Han har et alvor over seg nå.

– Når du springer langt oppå fjellet ved midnatt i gorilladrakt, ja, jeg ser jeg har lagt mye i det. Det har kanskje vært sunt å ta det litt ned.

– Det ble en slags hobby?

– Ren og skjær fritidsmoro. Det er fritiden som gjør alt det andre litt enklere.

Så hva var poenget med denne bloggen, mon tro? Jo, jeg jobber litt halvhjertet med å venne meg til fotball – for eksempel sist sommer ved å se store deler av VM.

White-Out i Midtbyen :: 31. mars-12. april 2007

Leve og la dø

En buss full av politikere var på utflukt til Enare Sjö. Like før de skulle svinge av hovedveien og ta ned til innsjøen, kom det ene forhjulet ned i en grøft slik at hele bussen veltet. Pekka, som bodde like ved, hørte det store smellet. Han tok med seg en spade og styrtet ned til ulykkesstedet. Han fant politikerne strødd rundt over et lite område, og han satte straks i gang med å begrave dem. Da politibilen med politimester Jamppala og et par assistenter ankom, var han ferdig med å begrave alle sammen.

– Men är du säker på att dom allihop var döda? spurte politimesteren bekymret.

– Njaa. Pekka dro på det. – Det var ett par stycken som sa at dom inte var det, men du vet ju hur politiker ljuger.

Vollabakken :: 8. april 2007