Trøndersk melankoli

Advarsel for uerfarne lesere: Dette er IKKE tekst for tynnhudede nybegynnere! Sensitive mennesker henvises (høflig) til andre bloggere.

Det er lizm på tide med en oppdatering på Tommy Olssons skriverier for Morgenbladet. (Er man på viddene, så hvorfor ikke verbalisere kaoset?)

Et ukjent navn for undertegnede, var bandet Whitehouse. Overskriften var Det siste du hører før du dør. Olsson hadde mast seg til å få anmelde en konsert med bandet under trussel om å avslutte kontakten med Morgenbladet, som valgte å legge ut anmeldelsen den 17. november 2006. På typisk Olssonsk vis kunne vi lese like mye om den subjektive skribenten som det omskrevne objektet:

24 timer tidligere satt jeg i Grieghallen og så Puccinis Tosca. Bortsett fra kontrasteffekten var det noe utstudert lineært i hendelsesforløpet, i og med at jeg tok toget til Oslo istedenfor fly. Muligheten for å avtale tid til et intervju begynte å bli liten, men innerst inne hadde jeg allerede gitt opp tanken: Jeg har en helt råtten statistikk på avtaler, og å intervjue Whitehouse ville vært på linje med å være 14 år og få treffe Kiss, så jeg overlot hele problemstillingen til tilfeldighetene. Og tilfeldighetene ville denne kvelden at jeg heller skulle våkne opp under et skrivebord der cd-cover og ubetalte regninger lå og fløt i vann (jeg tror i alle fall at det var vann), iført en fremmed t-skjorte med teksten "Fick mich" og med en stygg og nådeløs soppinfeksjon i underlivet. Livet er fullt av mysterier, kanskje litt for fullt.

Kilde ...

Fick mich!

22. desember (2006) fikk vi nok et innsyn i den Olssonske Europaturne. Det ser ikke ut til å være de best kjente mainstream-galleriene Tommy frekventerer:

To dager senere sitter jeg på en spesialchartret buss i Bonn som skal frakte oss til The Harmful Show – et annet av Lise X' prosjekter. Jeg overhører noen av mine medpassasjerer uttrykke blind og forbeholdsløs entusiasme for det som venter, og tenker at det er merkelig hvilken iver og interesse som kan vekkes bare ved å gjøre noe så totalt utilgjengelig som mulig. For jeg har inntrykk av at jeg er en av de få som faktisk har sett et arbeid av Lise X: den korte og intenst voldsomme videoen Anne, Emma & Lise in a Fight. Og dette var en piratkopi på U-Matic Low band (av alt!), hjemme hos en gammel kjenning i Amsterdam en uke tidligere.

I kombinasjon med alle historiene om utbrente gallerier og bombetrusler var videoen nok til å vekke meg fra den søvngjengeraktige tilværelsen jeg spøkefullt pleier å kalle "min samtid". For dette var noe helt annet, det var ikke den samme punkrockbaserte hensynsløsheten som jeg selv bekjenner meg til, resirkulert for femtiellevte gang – det var noe langt mørkere. Det nærmeste kulturelle referansepunktet må bli de første årene med black metal, da man brente kirker og drepte hverandre. For det hører også med til historien at det visstnok skulle ligge en kropp eller to et sted etter gruppens fremferd. Jeg er også blitt fortalt at det ikke er spesielt lurt å skrive om det, men fuck all, det er saktens ikke lurt å skrive i det hele tatt, men har man en gang begynt, er det umulig å holde opp. Det er mye enklere å slutte å røyke, tro meg, jeg vet.

Tsjetsjenia. Et sted i bakhodet visste jeg egentlig at denne bussturen ikke akkurat skulle bli noen piknik. En stund lekte jeg med tanken om at de skulle kjøre oss ut i skogen og skyte oss – scenariet talte for det.

Mulige herværende lesere skal spares for opplevelsene ute i de tyske skoger – de bør leses i sin helhet. Men mot slutten:

Det var først da jeg stavret ut av bussen i Bonn tidlig på morgenen at det slo meg at det måtte ha vært løsammunisjon. Jeg gikk straks og kjøpte sigaretter og ble liggende på hotellrommet i 48 timer med en flaske Lagavulin og en sixpack, skjønt jeg måtte ned i resepsjonen og kjøpe mer øl etter hvert, og flere sigaretter. Min venn Hermann ringte midt under denne seansen for å få vite hvordan det gikk. Jeg svarte at jeg ikke er helt sikker, at det virker som om konfrontasjonen som strategi ikke kan tas stort lenger og at det logiske neste steget er ordentlig ammunisjon. "Det kommer," forsikret han meg. "Og hva du enn gjør, så forsøk ikke å ta kontakt med disse menneskene – de vet hvem du er, og de vet trolig hvor du bor. Og i motsetning til de fleste billedkunstnere liker de virkelig ikke medial oppmerksomhet. Du tror det er et triks, men de mener det faktisk. Du gjør klokt i å holde kjeft om hele greia."

Men det går jo ikke. Det er jo ikke slik det fungerer.

Kilde ...

Fuck Love!

Jo, Olsson er en god skildrer av «hippe tegn som viser til andre hippe tegn og egentlig bare er en blåkopi av tidsåndens innerste vilje,» som Helge Iberg formulerte det, 5. januar 2007.

Sitatkilde ...

Åge i det mørke Trøndelag :: 19-22. mars 2007