Nihil :: Anarkisme/teori versus virkelighet (Det ondes profet) « mars

I anledningen Jean Baudrillards bortgang, skrev Espen Hammer – professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, for tiden ved University of Pennsylvania – en kronikk i Aftenposten 16. mars (2007). Undertegnede fant gravskriftet mildt sagt oppsiktsvekkende, og valgte å gjengi utvalgte deler. Seleksjonen ble nekrofilt nok subjektiv, så du kan med fordel oppsøke originalteksten og se utdragene i en annen (og kanskje ryddigere) kontekst. Uansett gav Hammer en kortfattet innføring i noen av Baudrillards bidrag til mulige forståelser av verden.

Transkunst

Det man tidligere kalte virkelighet, er i dag et blott og bart produkt av reklamens og medienes evne til å simulere. I den nye æra finnes hverken sannhet eller politikk. Massene er hypnotisert av de nye mediene; fra dem vil det ikke lenger komme noe krav om et mindre fremmedgjort eller mer «virkelig» samfunn.

Alt de vil er å la seg underholde. Hele verden er estetisert gjennom den nye billedøkonomien. Derfor finnes det heller ingen kunst, men bare en «transkunst», en allestedsnærværende simulasjon som visker ut skillene mellom illusjon og virkelighet, kunst og politikk. Selv vitenskapene må finne seg i å ha nådd sin avslutning. Når objektet, virkeligheten, ikke lenger finnes, men er erstattet av bildet og tegnenes evige tilstedeværelse, blir tradisjonell forskning naivt. Det gis ikke noen «referanse», noen objektiv verden som teorier kan testes mot.

Vel, det vi hadde hatt behov for, var kanskje en tankesmie som ikke var omklamret (gjort überklam og tilsynelatende ufarlig) av sosialistisk retorisk argumentasjon eller trettende kausal formålstenkning?

I likhet med mange av representantene for den såkalte Frankfurterskolen (Adorno, Marcuse osv.), skrev han sine arbeider innenfor felter som kulturteori og psykoanalyse. Avgjørende i denne forbindelse var tanken om at deltagelse i varesamfunnets byttestrukturer kan betraktes som analogt med det å bruke tegn.

Disse tegnene har bare betydning i den grad de tilfredsstiller det kapitalistiske systemets forventninger. Det moderne individ er dermed radikalt fremmedgjort i en orden der ingenting har noen verdi utenfor markedet. Fordi varegjøringens spill er blitt så ekstremt, har man ikke noen tilgang til virkelige behov. Samfunnet er statisk; det revolusjonære subjektet som den klassiske marxismen drømte om, har gått ut på dato.

Ja, her manglet det ikke på sosialistisk eller materiell referanseramme – var de alle borte, disse perverterte hegelianerne/marxistene ...

... marxismen (så vel som det borgerlige samfunn) representerer en slavemoral, en prioritering av arbeid over livsutfoldelse, og at motstand nå må bestå i å kultivere en form for overskridelse.

Kalvinismen er kanskje vel ivaretatt i en sosialdemokratisk og protestantisk forståelse?

Baudrillard ... gjør seg til talsmann for et estetisk-avantgardistisk opprør. For å komme den livsforaktende nyttetenkningen til livs, må kritikeren tillate seg å overvintre i det absurde, det latterlige og det farliges register. Her var Baudrillards filosofiske univers å betrakte som det intellektuelle svaret på Dada, Monty Python og punk. Det som dyrkes, er ikke fornuften, men overraskelsen, hallusinasjonen, blasfemien, obskøniteten, samt begjæret etter å sjokkere og opphisse.

Og dér var muligens lenken over til/slektskapet med nihilismen.

Med ett var det som om noe brøt igjennom kapitalismens harde fasade fra utsiden. Her ble Baudrillard en virkelig undergangsprofet. Vi har ubevisst ønsket disse angrepene, hevdet han, og terroristene, som det fortrengtes gjenkomst, har utført dem for oss. 11. september innvarslet en ny verdenskrig, denne gangen mellom globaliseringens krefter og dens selvfrembragte motstandere.

Mal apropos: «Har du sjekket betydningen av navnet?» spurte Aftenpostens Tor Marcussen forhenværende minister og nåværende FAFO-forsker Gudmund Hernes, som repliserte:

– Ja, vernet av Gud, eller gudegave. Til det første følte jeg da jeg var kirkeminister, at det var litt omvendt, at det var jeg som vernet Gud.

Elitistisk humor, eller sosialdemokratisk hovmod (en av katolisismens syv dødssynder)? Nok om Hernes og revolusjonens bastardiserte sønner og døtre – Nok om dem nå; Avslutningsvis beskrev professor Hammer Jean Baudrillard som en:

... blendende essayist og aforistiker, en intens observatør av den sent moderne virkeligheten vi befinner oss innenfor. Man kan stille seg sympatisk eller usympatisk til visjonen, men har man først tatt den inn over seg, virker den forvandlende, ikke ulikt et betydelig kunstverk.