Sykdomshus

Sykdom satt i system

For første gang i mitt liv har jeg nylig vært innlagt på et norsk sykehus. Jeg slapp fra det med livet i behold. Det er slett ingen selvfølge.

Slik innledet Niels Chr. Geelmuyden i november sist år, da han fikk publisert en signert petit i Aftenposten. Videre kunne vi lese:

Man leser til stadighet om folk som utånder før de kommer på sykehus. Langt flere dør før de kommer ut. Sykehusinnleggelse er ganske enkelt en av de vanligste livsutganger som finnes.

"Jeg tror det er akkurat passe at norske leger avliver hundre mennesker om dagen", uttalte professor i sosialmedisin, Per Fugelli, tidligere i høst.

Med dette tall romsterende i hodet, stilte jeg mitt legeme til disposisjon for legevitenskapen i tre døgn.

Moderate forventninger

Jeg ble innlagt for såkalt utredning til nyretransplantasjon. Fra andre livsområder vet man at utredning er noe som iverksettes når det råder bred enighet om at man ikke ønsker å foreta seg noe som helst. Klimaforandringene på planeten utredes for eksempel til stadighet, uten at noen tiltak iverksettes. Slik sett var mine forventninger svært moderate.

De undersøkte virkelig min kropp på alle bauger og kanter. ...

Det ble avdekket at jeg lider av tre sykdommer som jeg hittil ikke har visst om. Jeg følte meg hensatt til et restesalg i diagnosenes lumre verden. Ta fire – betal for en.

For så vidt fikk jeg erfare sannhetsgehalten i dette at menn ofte neglisjerer sine sykdomstegn. Det føyer seg inn i rekken av mannlige kontaktproblemer at vi heller ikke har kontakt med våre egne kropper.

Selv om jeg fortsatt både er oppegående og arbeidsfør, insisterte de ansvarlige på at jeg skulle legges i en seng og trilles av to personer fra undersøkelse til undersøkelse i de ulike etasjer. En avsindig ressursbruk sett i lys av at helsevesenet hevder å mangle så vel personell som sengeplasser.

...

Det skorter hverken på vennlighet, midler eller personell. Problemet består i en håpløs organisering. Systemet virker rett og slett ikke.

I skrivende stund er det halvannen måned siden jeg ble utskrevet. Ingen har hittil fortalt meg et kløvet ord om hva man har funnet ut når det gjelder min nyrestatus. Jeg har vært til undersøkelse i tre døgn, og vet fremdeles ingenting mer enn jeg visste fra før.

Til gjengjeld har jeg etter utskrivelsen mottatt to separate brev fra Sykehuset i Vestfold hvor man høytidelig ønsker meg velkommen som pasient.

... I forrige uke ringte jeg til sykehuset for å høre om det kunne la seg gjøre å samtale med den aktuelle overlegen.

Jo, det skulle absolutt la seg gjøre. Ikke noe problem i det hele tatt.

Det er bare for meg å møte opp på sykehuset i slutten av januar til neste år.

Hele ...

Åge i Trønderland :: 27. januar 2007

Det feilorganiserte sykehus

Kronikken 'Det feilorganiserte sykehus' ble presentert i Aftenposten 17. februar 2007 og var skrevet av Espen Andersen, førsteamanuensis i strategi ved Handelshøyskolen BI. Blant annet kunne vi lese:

... det verste stedet å bli syk på, er et sykehus. En pasient jeg kjente falt ut av sengen (på sykehuset) og skadet øret. For å få undersøkt denne skaden, sendte avdelingen en rekvisisjon til en annen del av sykehuset – som så sendte innkalling hjem til pasienten. Vedkommende fikk time to måneder etter sin død.

Nuvel. Det var logistikk og organisering av tjenester som var det egentlige tema for kronikken. Her er et sakligere utdrag:

Sykehus er verdiverksted, men organiseres ofte som verdikjeder. Disse to bedriftstypene er dramatisk forskjellige. En verdikjede er en lineær prosess: råvarer kommer inn, produkter blir produsert, og sendes ut. Dette er målbart og relativt ukomplisert.

Et verdiverksted identifiserer problemer og mobiliserer ressurser for å løse dem. Dette gjøres i en sirkulær prosess ved diagnose (hva er problemet?), behandling , og kontroll (er problemet løst?) Hvis man ikke løser problemet etter en runde, begynner man på nytt igjen, med større ressursinnsats.

Fra enkelt til komplisert

En lege begynner enkelt ("ta to aspirin og ring meg i morgen") for så å ta i bruk stadig kraftigere diagnoseverktøy (blodprøver, røntgen, eksplorativ kirurgi) og tilsvarende behandlinger. Man holder på til pasienten blir frisk eller dør, eller til det blir for dyrt å fortsette. Man vet ikke på forhånd hvor lang tid dette vil ta eller om man vil lykkes.

Et verdiverksted organisert som en verdikjede får problemer: Trafikkork, manglende koordinering, overspesialisering, og mistillit.

Innfløkt og uensartet

Trafikkork oppstår ved inntak (ventelister) og utskriving (korridorpasienter). Ventelister skyldes vanskeligheten med å stille en presis diagnose – på produksjonsspråk, at råvarene (dvs. pasientene) ikke er standardisert nok. Korridorpasienter skyldes at pasienten ikke er frisk nok – i produksjonsspråk, suksessraten i produksjonen er variabel, og det er ofte behov for etterbehandling. Mer kork oppstår fordi pasienter ofte har flere enn ett problem – og må da forholde seg til to eller flere produksjonslinjer samtidig.

Manglende koordinering skyldes underinvestering i koordinerende mekanismer, hovedsakelig fordi informasjonen som skal utveksles er komplisert. Verdikjeder kan samarbeide ved å utveksle kortfattet og presis informasjon (produktnummer, tid, sted og pris) mens verdiverksted må overføre massevis av upresis informasjon ("føler seg ikke bra"), som regel svært kontekstavhengig (informasjonen endrer betydning avhengig av annen informasjon).

Hele ...

Åge i Trønderland :: 9. mars 2007