Per Ebbe Helberg :: Hardcore-punk – bare for den harde kjerne?

Seksjonen for rock- og pønkrelatert stoff har lenge vært moden for revisjon og videreutvikling. Og omsider skjer det noe der borte.

Lenge trodde jeg at det var gjort lite dokumentasjon på feltet punk i Norge. Sist sommer (2006) innså jeg omsider at jeg igjen ikke hadde fulgt med i timen og ikke var opplest på hva som var skrevet. I løpet av sommeren leste jeg korrektur på deler av Trygve Mathiesens Tre grep – og sannheten, punkrockens inntreden i Norge – en bok som kom på Vega forlag i september (2007).

Classifying classifies the classifier

Per Ebbe Helberg leverte en hovedfagsoppgave ved kulturstudiene i Bø allerede i 2004, titulert Hardcore-punk – bare for den harde kjerne? Sosiale endringer i et avgrenset musikkmiljø i Norge. Den tok for seg hardcore og straight edge på Jæren.

Oppgavebesvarelsen var en fascinerende tekst som tilbød innblikk i et miljø og samtidig speilet en students kamp med begrep. Vi hopper rett inn på side 38 i teksten:

Thornton*** er klar på at mainstream ikke kan brukes som et analytisk begrep, til det er det utilstrekkelig (Thornton 1995:114). Mainstream må heller bli sett på som en benevnelse som blant annet subkulturer, journalister og kulturteoretikere bruker om de Andre. Dette er et godt eksempel på hvordan vi konstruerer grupper med ord. Thornton henviser til Bourdieus*** ord: «Classifying classifies the classifier».

Thornton viser til ideen om at autentiske kulturer er fri for medieeksponering og kommersiell virksomhet, en idé som lever i beste velgående også blant kulturteoretikere. Hun argumenterer midt imot dette, og mener at subkulturers distinksjoner i stor grad er medieskapte fenomener. For henne er det ikke noen konflikt mellom subversive smakskulturer og media. Nasjonale massemedia er med og utvikler trender innen ungdomskulturen på samme måte som de også er med å ødelegge dem. Nisjemedier som musikk- og livsstilsmagasiner konstruerer subkulturer like mye som de dokumenterer dem. Subkulturene har også sine egne mikromedier, for eksempel fanziner og flyers,* som er med og holder fellesskapet samlet (Thornton 1995:116-117).

Subkulturell kapital

Thornton legger et stort teoretisk rammeverk rundt begrepet subkulturell kapital. Dette bruker hun som en underart av begrepet kulturell kapital. Hun mener dette er mulig, ettersom Bourdieu*** selv har pekt på andre kapitalformer som har betydning innenfor sine spesifikke felt, blant annet akademisk kapital innenfor akademia. Med subkulturell kapital mener Thornton en spesifikk type kapital som har verdi i spesifikke smakskulturer som man finner i den kulturelle «undergrunnen». Subkulturell kapital er ikke så ulik kulturell kapital, det dreier seg om en spesifikk type kunnskap og praksismåte som er etterspurt i et spesifikt felt, og gjerne uønsket i andre felt, som for eksempel i familien eller skolen. Subkulturell kapital blir objektivert og kroppsliggjort. Man må også kunne bruke kunnskapen på en (sub-)kultivert måte. Og på samme måte som kulturell kapital kan konverteres til økonomisk kapital, kan også subkulturell kapital konverteres ...

Fra et utdrag av Helbergs innledende redegjøring for bruk av begrep i oppgavebesvarelsen, hopper vi rett over i diskusjoner i visse miljø på flatbygdene sør for Stavanger. Helberg kommenterte og siterte informanter i en ganske så muntlig og lett tilgjengelig prosa. Litt frydefullt konstaterte undertegnede at innholdet ikke var helt ulikt hendelser som fant sted i beslektede smale miljø i Trondheim på åttitallet:

Den norske hc-scenen sleit jo med det en stund at det var veldig mye trangsynthet ute å gjekk, så den gikk på en smell på slutten av 90-tallet. Det var veldig mye sånn jock-mentalitet.** Du skulle gå i de rette joggedressene og i de rette jogge-skonå, høre på de rette bandå, og ha de rette t-skjortene. Det var veldig mye sånn, nesten på grensen til utrivelig en stund. Så det var en tvangstrøye på hele hc-scenen. Iallfall på Østlandet, vi har aldri vært så påvirka av det på vestlandet. Liksom drevet med vårt og aldri hatt sånne store uvennskapelige krangler med Østlandet.

Også andre av mine informanter uttrykker noenlunde det samme. Mikal Telle, som har bakgrunn fra hc-miljøet i Bergen, mener dette:

Det ble så mye sladder og rykter og dårlige ting. Med tanke på at miljøet var så lite, så falt det litt fra hverandre. Liksom hvem som var straight edge og hvem var ikke straight edge, hvem var metal og hvem var ikke metal, og hvem som var newschool og hvem som var oldschool, det var så mye tull som skjedde. Og det førte til at en del folk falt fra, ganske aktive deler av miljøet.

"Espen":****

Da oldschool-greiå kom, blei alt mye mer delt. Enkelte folk i miljøet sa det er dette som er (ekte) hc. Før oldschoolbølgen var alle som en stor gjeng med venner. Folk hørte på forskjellige ting.

Tor André:

Det lille straight edge-regimet som dikterte ting veldig på østlandsområdet, lot heller ikke den andre delen slippe til, det skapte litt sånn splittelse her, som bare har vært med på og bygget ned interessen her. Altså, det er flere som har vært interessert i det, men som på en måte har blitt støtt fra det, ved den veldig moralistiske holdningen, pekefingeren. Som da egentlig er helt andre greia enn det starta som, som er en greie som handler om å gjøre noe på sin måte.

Ettersom oldschoolbølgen ble frontet av straight edge-involverte, blir denne stilbølgen knyttet til straight edge-bevegelsen. For eksempel viser dette igjen i mitt intervju med medlemmene i bandet Jr Ewing:

Vi ville gjøre noe annet enn alle de oldschool hc-bandene som var enerådende på den tiden. Straight edge var en jævla arrogant bevegelse som så ned på oss andre. Miljøet var preget av dresscode.

Straight edge-bevegelsen faller

Det må hele veien være noen som holder hjulene i gang, arrangerer ting, for at folk skal fortsette med å være straight edge ("Gunnar"**** i intervju).

Mine informanter forteller at rundt 1998-99 var det et stort frafall i hardcore-miljøet. De peker på flere årsaker til dette. Vi har vært inne på at den sterke straight edge-bevegelsen hadde noen negative element. Tor André Knudsen hadde sin mening om hvor dypt hc-interessen og straight edge-standpunktet satt for mange.

Mer en trendgreie, for å si det rett ut. Og, som jeg sier, når det er en trend, og ikke lenger er in, så faller de fra. (...) Alle de som var interessert i det i ett til to år, ble da selvfølgelig plutselig så interessert i andre ting.

Det som flere av flere av mine informanter betegnes som utløsende faktor da straight edge-miljøet ble oppløst, var at sentrale aktører, blant annet Peter Amdam, ga opp sitt straight edge-standpunkt. Bandet Sportswear ble oppløst. Da de sentrale aktørene falt fra, var det mange som fulgte dem og hc-miljøet ble betydelig mindre. Bare de mest aktive ble igjen.

"Bjarte", "Didrik" og "Fredrik" ga også opp sitt straight edge-standpunkt, men de forsvant ikke fra hc-miljøet av den grunn. Kids like us fortsatte som før. I 2000 reiste de og Mile Markers på en liten skandinaviaturné sammen med bandet Crash fra Bergen. ("Didrik", spilte også i Crash). De spilte i Bergen, i tillegg til fire steder i Sverige og Danmark (www.crash.soundfiction.net 18.03.04). Kids Like Us reiste på lengre europaturneer somrene 2001 og 2002. Det sistnevnte året spilte de ca. 30 konserter i løpet av 6 uker i flere europeiske land. Konsertavtalene ordnet de selv gjennom relasjoner til hc-involverte i Europa. Spillestedene varierte mellom puber, ungdomshus og okkuperte hus. I 2002 ga de ut et minialbum på Primitive Records, en ny label drevet av Mikal Telle i Bergen.

Mange av de jeg snakket med, ga uttrykk for at oppløsningen av sraight edge-miljøet var positivt for hc-miljøet i Norge, selv om mange aktive falt fra. Argumentene er at dette ga mer fokus på musikken i seg selv, og at man frigjorde seg fra et selvfokusert miljø. Slik uttrykker "Marius" seg om saken:

Alle sammen var venner, på en måte. Du har ikke den vanvittige, anspente straight edge-greia lenger. For da var det veldig sånn at du måtte tilhøre den overbevisningen, men nå er det på en måte mer at du liker den musikkstilen, og da er alle sammen venner, på en måte. Det er mange som syns det er trist at så mange har droppet ut av straight edge, men jeg syns det er veldig, veldig bra. Det normaliserer hele hc-en, og det gjør at du kan konsentrere deg om de tingene som er viktig, og det er faktisk utsiden, hva som skjer i samfunnet, og ikkje hva som skjer med deg sjøl.

Et av medlemmene i Jr Ewing forteller: «I dag har straight edge heldigvis blitt oppløst som bevegelse og blitt en personlig sak, slik det bør være.» "Arne" og "Espen", som så oppløsningen av straight edge-miljøet, men som selv holder på sitt straight edge-standpunkt, er enige i dette.

Etter frafallet: Ny tid, nye muligheter, ulike retninger

Frafallet fra straight edge kan ses på som et tidsskille for hc-miljøet i Norge. Selv om det var indre uenigheter, kan vi si at hc-miljøet før dette var et ganske samlet miljø, et atskilt felt fra annen rock og populærmusikk i Norge. Etter oppløsningen har det kommet til syne ulike strategier. I hc-miljøet i dag tegner det seg ut spesielt to motsetninger: for det første enkelte band som har forlatt det de mener er et oppløst miljø, og i stedet henvender seg til det ordinære populærmusikkfeltet, som ordinær rock eller alternativ avantgarderock. ... For det andre er det aktører som i utgangspunktet fortsatt ønsker å være uavhengige av annen populærmusikk. De har ingen ønsker om å få bredere appell for sitt uttrykk, og ønsker å opprettholde et felt, eller med deres ord, scene, utenfor rock og annen populærmusikk.

(Dét var fra sidene 73-75.) Per Ebbe Helberg går så igjennom de to retningene, med tillegg av utdrag fra relevant faglitteratur. Undertegnede hopper rett til konklusjonen:

Kapittel 5. Konklusjon

... Hvordan kan vi best forstå hardcorepunk? Er den en del av populærmusikken eller en motkultur?

Hc-miljøet og populærmusikkfeltet

Norsk punk og hc har tradisjonelt forholdt seg utenfor det norske populærmusikkfeltet. Punkens opprør var også et opprør mot den etablerte musikkbransjen, og stilte seg følgelig utenfor den. Også andre egenskaper ved hc-miljøet gjør meg tilbøyelig til å plassere det utenfor det etablerte. I forhold til annen rock og populærmusikk, blir det meste innen hc produsert i relativt begrenset antall. Det sosiale feltet og markedet for musikken er i stor grad begrenset, og det er sterke relasjoner mellom utøverne seg i mellom, og mellom utøverne og publikum, som i stor grad består av andre, likestilte utøvere av musikken. Som vi har sett, beveger aktører med bakgrunn i hardcoremiljøet seg mot populærmusikkfeltet, og deres musikk er attraktiv i feltet. Det er lett å peke på at disse nå opererer innenfor et større populærmusikalsk felt. Jeg har vist at andre hc-involverte forholder seg på ulike måter til dette.

Kan vi da si at hc-miljøet er en del av populærmusikkfeltet? Vi ser at for noen eksisterer ikke hc-miljøet på samme måte som det gjorde på nittitallet. Ifølge dem er det ikke lenger en egen hc-scene, denne ble oppløst med straight edge-fellesskapets sammenbrudd. Dessuten argumenterer de med at det ikke er mulig å holde seg utenfor populærmusikkfeltet, hvis en ønsker å gjøre bandet til et heltidsprosjekt og leve av musikken. Flere av dem peker også på at idealene ikke alltid ble fulgt i hc-miljøet. Deres løsning på dette problemet, blir å bevege seg til populærmusikkfeltet, med et potensielt større publikum. Dette innebærer at man blir artist i ordets rette forstand, man opptrer for et publikum. Dette kommer tydelig fram når de spiller konsert, nå på større konsertscener hvor det er en fysisk og psykisk distanse mellom artist og publikum, det er klart definert hvem som er aktør og hvem som er tilhører, i motsetning til den typiske hardcorekonserten. Det blir ikke det samme tette fellesskapet.

Samtidig som enkelte tar steget inn i populærmusikkfeltet, er det aktører som fortsatt kjemper for å holde hc-miljøet levende som et autonomt felt, mer eller mindre atskilt fra den allmenne populærkulturen. Konflikt mellom de to autensitetstypene som Thornton*** har definert, kan forklare uoverenskomstene som kommer fram når band med bakgrunn i hardcore-punk tar steget inn i det ordinære populærmusikkfeltet, og får krtikk for dette fra aktører i hardcore-miljøet. Ved å trå ut i populærmusikkfeltet ønsker de å bygge opp en autensitet rundt seg selv som artister, som utfordrer fellesskapsautensiteten i hc-miljøet.

Er det mulig å se på hc-miljøet som et delfelt for begrenset produksjon innenfor populærmusikkfeltet? En kunne peke på at platene og konsertene, altså produksjonsvarens esoteriske egenskaper, idealet om renhet og likheten til kunstfeltets omvendte økonomi og de begrensete opplagene. De sosiale endringene kan ses på som enkelte aktørers bevegelse i sosial bane til et felt for storskalproduksjon, med dertilhørende innveksling av subkulturell kapital.

Endringene må også ses i lys av Hebdige*** og annen subkulturforskning, som en subkultur med stiluttrykk som har blitt normalisert. Hc-miljøet kan kanskje fortsatt eksistere som en subkultur, men det må stadig etableres nye stiluttrykk, for å distingvere seg mot hegemoniet og massekulturen, for eksempel nye stilretninger i musikken.

Kan vi si at de sosiale endringene i hc-miljøet i Norge viser at Simon Frith*** får rett i at subkultur som motkulturell populærmusikk bare er en overgangsfase, fra lokale musikalske miljø til massekulturen? Vi kan spørre oss om det i det hele tatt eksisterer et samlet hc-miljø i dag. Hva er et miljø? Er det kanskje riktigere å se på hc-miljøet som ulike kameratgjenger som har noe kontakt med hverandre? Eller en trend, stiluttrykk som iblant er populære? Straight edge-bevegelsen på Østlandet på 90-tallet, som ekspanderte for så å bli nærmest oppløst, kan tale for dette. Men samtidig ser vi at hc-miljøet eksisterer videre i den kulturelle undergrunnen. Nye aktører kommer til, og disse får kontakt med og samarbeider med andre i Nortge og tilsvarende miljø i utlandet. Straight edge-bevegelsen får også nye tilskudd.

Oppsummering

Ungdom i dag konsumerer og ytrer seg i ulik grad innenfor ulike populær- eller subkulturelle uttrykk. Noen tar til seg «bredt» av den toppen av det populærkulturelle isfjellet som massemedia åpenlyst tilbyr, andre går ned i dybden av spesielle retninger, enten de er hippe og trendy, retrospektive, eller motkulturelle.

Mange populærkulturelle uttrykk har en gang symbolisert en aversjon, men mange vil si at denne aversjonen er nå gjort død, blitt kun et skuespill. For eksempel subkulturene Hebdige og Frith*** nevner, mods, rockers, og punken. De normaliserte subkulturene blir jevnlig dratt fram av media og forsøkt glorifisert. Vår tids offentlighet gir antakelig større rom enn tidligere for den protesten som subkulturene representerer: Turnerende band får offentlig støtte, og kommunale øvingslokaler og scener stilles til rådighet; foreldre står på kjøkkenet og lager vegetarmat til losjerende hc-punkere på konsertbesøk.

Ut ifra mitt empiriske materiale kan jeg se at de som er hardcore-involverte i dag, har en oppfatning om at den hardcore-relaterte musikken som presenteres i arenaer for ordinær populærmusikk, ikke kan kalles hardcore, i betydningen å ha samme mening som den hardcore-musikken som forbeholdes de små uetablerte scenene og uavhengige plateselskap med alternativ distribusjon. Ungdom som kun kjenner til hardcore-musikken og -kulturen gjennom allmenn tilgjengelig hardcorerelatert rock, kan ikke kalles hc-involvert i samme grad.

Willis*** beskriver hardcore som en ordinær ungdomsstil i deler av USA. Det er en vesentlig forskjell mellom det hun beskriver og det norske hc-miljøet, slik jeg har fått inntrykk av det gjennom mitt empiriske materiale: I hc-miljøet i Norge forventes personlig engasjement. En må delta med en eller annen form for produksjon, for eksempel spille i band, arrangere konserter, distribuere plater eller lage fanzine eller internettsider. Dette ser ut til å passe godt til Middletons perspektiv,*** som fokuserer på subkulturs produksjon av autensitet, gjennom affekt, handling og politisk ståsted.

Vi må ikke underkjenne agitasjonen og den faktiske aversjonen mot samfunnet og massekulturen som flere av de hc-involverte uttrykker. å gjøre dette til å bare handle om smak degenererer deres meningsuttrykk til stil, trend og konsum.

Teeny Grownups ...

Åge på Svartlamon :: 4-22. mars 2007