LOs mindre trivelige ansikt

Denne halvferdige siden rommer refleksjoner i etterkant av Ingunn Yssens oppsigelse av stillingen som Internasjonal sekretær for LO, publisert på en foregående nettside.

Etter publiseringen av Yssens oppsigelsesbrev i offentlige media, kom det ganske kjapt – og heldigvis – et par presiseringer av hva som er god kutyme i arbeidslivet. I avisen Dagens Næringsliv for 13-14. januar (2007) ble Jan T. Dege, "en av landets fremste arbeidsrettseksperter," sitert som følger:

Interne konflikter skal ikke offentliggjøres gjennom pressen, men skal i første rekke søkes løst internt ...

Administrerende direktør Nicolai Prydz leverte en replikk i Aftenposten 16. januar (2007):

Personalsaker skal og bør aldri behandles i offentlighet. En arbeidsgiver, uansett situasjon, skal ikke prosedere konkrete personalsaker i det offentlige rom. Det faktum at LO ved leder Gerd-Liv Valla har valgt å gjøre dette, svekker både henne og LO og vil måtte bidra til Vallas fall.

...

... dersom alt Yssen påstår skulle være feil og fullt av løgn, er det likevel sensasjonelt at LO ha valgt å legge all sin ære og makt i å prosedere denne personalsaken i offentlighet. Alle arbeidsgivere vet at det i de aller fleste personalsaker er flere enn én sannhet. Det kan sammenlignes med en ulykke med flere vitner hvor alle har sett biter av ulykken fra sin vinkel og sitt ståsted. Alle beskrivelsene av ulykken er sanne ut fra ståsted og nivå av oppmerksomhet til det enkelte vitne da situasjonen oppsto. Likevel kan opplevelsene og forklaringene skille seg betydelig fra hverandre.

...

Derfor skal en arbeidsgiver/leder også være ekstra varsom i arbeidsforhold. Mobbing og trakassering er vanskelig å definere. Begge deler må vurderes ut fra opplevelsen til den som oppfatter dette, og ikke den som er årsak til opplevelsen.

OK, hvorfor bryte taushetsplikten?

(Ikke si det til noen, men av og til hører jeg på radiostasjonen Kanal 24.) Et par dager etter at saken ble kjent, hørte jeg brokker av et oppsiktsvekkende intervju med høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen, tidligere statssekretær for tidligere justisminister Gerd-Liv Valla, på radio.

Det var småsterk kost, så det var bare å kjøpe inn hauger med aviser. Verdens Gang siterte høyesterettsadvokaten slik:

... det er et problem at hun skaper frykt rundt seg, blant annet var hun villig til å bruke trusler i en medarbeidersamtale med meg. Det er et ganske spesielt eksempel på hvordan hun kan tvinge mennesker rundt seg til lydighet, og til å handle etter ordre. Jeg synes ikke at en person som opptrer på en slik måte skal ha noe vern.

...

– Jeg hadde en ulystfølelse av å gå på jobb. Jeg hadde en lite fortrolig kommunikasjon med statsråden, og det ble holdt møter om mine ansvarsområder uten at jeg en gang ble informert om det. Det kom til et punkt der jeg tenkte at «nei, dette vil jeg ikke mer».

...

– Det bør være en viss anstendighet, også i det politiske liv. Jeg kunne ikke arbeide for mennesker som lyver, sier Reiss-Andersen til TV 2 Nyhetskanalen.

Vallas påståtte usannheter ble bekreftet av Britt Schultz, stabssjef og statssekretær for tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. (Frøy Kannert, en små-bekjent fra Svalbard, dukket jaggu meg også opp som sannhetsvitne og tidligere statssekretær i hele suppa.)

Dagens Næringslivs Kristian Skard møtte også Reiss-Andersen i Stavanger. 17. januar siterte avisen henne slik:

– Jeg mener å utøve makt er noe man også skal stå ansvarlig for. Maktutøvelsen kan ikke skje ukontrollert. En person med makt som skaper frykt, skaper et klima som ikke bare er ubehagelig, men også farlig. Den situasjonen kan medføre at makt korrumperer. Det gjelder alle toppledere som ut fra sin plattform kan ramme mennesker. Det er Valla som skal stå ansvarlig, ikke Yssen eller andre som det rammer. Min erfaring er at Valla har problemer med å tåle at andre mennesker får mer oppmerksomhet enn henne.

Hm, det siste lød jo svært så kjent. Like etter:

– Hun knyttet tette bånd til noen for å lage sterke allianser. Samtidig utelukket hun, frøs ut og skjøv andre fullstendig ut.

Oi, oi, oi – undertegnede fikk problemer med å distansere seg fra saken, da deler etterhvert liknet veldig på egne (vestlige) erfaringer. Videre:

De to var faglig uenige om saken, noe Reiss-Andresen sa ifra om.

– Jeg bøyde selvfølgelig av. Hun var sjefen, og man skal følge statsråden. Men etter at jeg hadde markert motstand, husker jeg at det ble holdt ett møte i departementet om saken uten at jeg ble informert. Så da jeg ble kalt inn til et senere møte, med mange andre deltagere, begynte hun plutselig å konfrontere meg med opplysninger fra møtet jeg ikke hadde deltatt på og som jeg åpenbart ikke kunne kjenne til. Det resulterte i at Valla, under alle andres påhør, gjorde sitt for å sette meg i forlegenhet, sier Reiss-Andersen og fortsetter:

– Etter et slikt mønster kunne hun sette folk i pinlige situasjoner, sørge for at folk følte seg ekskludert. Jeg har aldri sett noen personer som så systematisk har drevet splitt og hersk, understreker den tidligere statssekretæren.

Angret raskt

Berit Reiss-Andersen forteller at hun ble overtalt til å fortsette som statssekretær etter at Anne Holt gikk av. Men ganske raskt begynte hun å angre.

– Jeg opplevde at det skar seg fra dag én. Det var i begynnelsen veldig subtilt. Jeg prøvde å få et bedre forhold, noe også Valla gjorde i begynnelsen. Men det gikk ikke. I mars 1997 tok jeg beslutningen om at livet er for kort, og at jeg ikke vil mer.

Ja, avholdte møter uten invitasjon kjenner vi godt til. Og det å sette folk i forlegenhet kan være et spesialfelt for enkelte ledere. Òg, det er kjedelig å oppdage at en jobb man ønsker seg, viser seg å være noe helt annet, for eksempel bare tull. Forfatter og tidligere (kortvarige) justisminister Anne Holt kom også på banen.

– Ingunn Yssens beskrivelser av Valla er typiske. Hun har i pressen fortalt at hun gikk fra tett vennskap med Valla, til å bli utstøtt til det ytterste mørke.

Lettere bipolare trekk, kanskje? Ikke vet jeg; Jeg forstår minimalt av psykologi og personlighetsforstyrrelser – eller menneskesinn i ubalanse. Like etter:

– Hun knyttet tette bånd til noen for å lage sterke allianser. Samtidig skjøv hun andre fullstendig ut ...

Til og med partiavisen Dagsavisen strakk seg til å koble seg på saken med en kritisk vinkling og siterte høyesterettsadvokat Reiss-Andersen slik:

– Valla er uten tvil det vanskeligste menneske jeg noensinne har arbeidet med.

Betenkelig historisk utvikling

I skrivende stund skriver mediene at Arbeidstilsynet skal inn og undersøke arbeidsmiljøet i LO. I sitt brev om "Innhenting av opplysninger om håndtering av arbeidsmiljøet i landsorganisasjonen i Norge" skrev tilsynet at det hadde:

... registrert at det av flere har blitt reist spørsmål om hvordan LO som arbeidsgiver ivaretar arbeidsmiljøet for sine ansatte og det er dette som er vårt anliggende ved denne henvendelsen.

Hvorvidt Valla er til skade for Arbeiderpartiet og -bevegelsen generelt, får andre avgjøre. Det er imidlertid interessant at de som skal ta vare på arbeidernes rettigheter, muligens selv kan finne på å oppføre seg som de arbeidsgivere arbeiderrepresentantene den 1. april 1899 organiserte seg som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon for å forhandle med/mot. Lettere absurd pampevelde, hvor makt korrumperer?

Kanal 24s fredagskommentator – var det Andreas Hompland, tro? – foreslo fredag 19. at LO skulle meldes inn i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon, som jo er arbeidsgiveres organisasjon.

Linn Ullmann kommenterte også LOs miserabiliteter, i Aftenposten for 15. januar (2007). Slik åpnet hun:

Først gikk Ingunn Yssen til VG, så gikk Gerd-Liv Valla til Skavlan. Og hele Norge ble i noen korte øyeblikk forvandlet til et middels stort kontorlandskap der hviskingen om hva som egentlig hadde skjedd, var øredøvende. Det som av Valla opprinnelig ble betegnet som en «personalsak», altså noe som ikke vedkommer utenforstående, ble en sak som plutselig angikk alle og enhver.

Og slik avsluttet hun:

På sin pressekonferanse (som hun presisterte at ikke var en pressekonferanse) sa Gerd-Liv Valla at Ingunn Yssens beskyldninger «ikke hadde rot i virkeligheten». Hun gjentok denne klassiske formuleringen fire ganger. Å si at andre menneskers uttalelser og erfaringer ikke har «rot i virkeligheten» er i seg selv en form for trakassering eller umyndiggjøring, bevisst eller ubevisst. Det er det samme som å si: Du befinner deg et eller annet sted, men altså ikke i virkeligheten der jeg befinner meg, og derfor er alt jeg sier sant og virkelig og alt du sier u-sant og u-virkelig.

Uten rot i virkeligheten: Ugyldig, uvesentlig, usynlig, ubetydelig.

Undertegnede har naturligvis få forutsetninger for å ta standpunkt til hva partene i Yssen versus Valla-konflikt har holdt på med. Men overraskende nok var det flere formuleringer som fant gjenklang og hørtes merkelig gjenkjennelige ut, hos og for undertegnede.

Umyndiggjøring, utdefinering og utstøting – to ganger fikk jeg oppleve dette. Som kreativ leder ved Meieriet kulturhus i Odda, sto jeg prøvelsesperioden ut, uten sykemelding. Men man burde kanskje være svært forsiktig med å forsøke å påberope seg parallelliteter – det kan jo høres ut som ren name-dropping, eller?

Mer ...

Åge på Torshov :: 15-29. januar 2007