Liberal-konservativ sosialist

På jakt etter et nytt politisk ståsted

Etter å ha mistet fotfestet – og troen på de idealene man en gang hadde og oppebar – er det på tide å kikke litt nærmere på om det er mulig å finne en ny plattform – en postmoderne posisjon. År med svak metodikk i kritikken – for ikke å si en serie flåsete kommentarer – kan ta slutt. Men en aktiv kritikk er dog noe det vil være vanskelig å leve uten.

Professor og forfatter Nina Witoszek er en skarp kvinne som imponerte da jeg ble oppmerksom på henne. I begynnelsen av november ga kom hun med et innspill i Aftenposten hvor muligens etterspurte en ny internasjonale. Med utgangspunkt i venstresidens Mullah-forsvar var anslaget:

Den modige, antitotalitære venstresiden har råtnet på rot

Her er et utdrag:

... det er fullstendig mulig å være en liberal-konservativ-sosialist, slik det er mulig å være nordmann og bergenser samtidig.

En konservativ tror at det ikke finnes en Hollywood-slutt på menneskenes historie. En hovedidé fra opplysningstiden – at misunnelse, forfengelighet, grådighet og aggresjon skyldes mangler ved de sosiale institusjonene – er ikke bare utrolig, men farlig. Den er absurd, for hvordan har disse institusjonene kunnet oppstå hvis de ikke har uttrykt et begjær eller en lengsel som ligger i menneskets natur (for eksempel et begjær etter dominans, eller en lengsel etter orden og omsorg)?

Det perfekte samfunn

Og tanken er farlig fordi så langt har alle forsøk på å institusjonalisere brorskap, kjærlighet og altruisme endt i despotisme. En konservativ tror også at den totale likhet og den totale frihet ikke kan forenes – og at det eneste perfekte samfunn er en konsentrasjonsleir.

Sikkerhet og frihet

En liberaler tror på den gamle tanken om at formålet med staten er å garantere sikkerhet. Men sikkerhet må ikke forveksles med frihet. Statens oppgave er ikke å gjøre mennesker lykkelige. Den er å gjøre et minimum, for til og med en utvidelse av sikkerheten kan skje på bekostning av friheten. En liberaler tror også på at et samfunn der alle former for konkurranse er utryddet, neppe vil være i stand til å fremvise noe fremskritt.

En sosialist tror at et samfunn hvor jakten på profitt blir den eneste regulatoren for produksjonen, blir et selvdestruktivt uhyre. At det perfekte samfunn er uoppnåelig, er ikke grunn god nok til å rettferdiggjøre ulikhet og grådig kapitalisme. Sosialisten ivrer for å underlegge økonomien viktige sosiale kontrollmekanismer, selv om prisen er en økning av byråkratiet. Disse settene av ideer er ikke gjensidig utelukkende, sier Kolakowski, og derfor er det faktisk mulig å være en konservativ-sosialist-liberaler. Til de som er uenige, sier jeg: Den modige, antitotalitære venstresiden har råtnet på rot. I dag forsvarer den "undertrykte" mullaher mot latterliggjøring fra kvinnelige standup-komikere. Den kopierer sin erkefiende, president Bush, som sier at han står for antidiskriminering, antirasisme og antisemittisme.

Truede verdier

Kort fortalt, vi kunne trenge en konservativ-liberal-sosialistisk internasjonale som skulle forsvare Vestens beste verdier, som i dag er truet.

Hele teksten ...

Lost in Space på Torshov :: 17. januar 2007