God kaffe på Torshov :: Oslo

Som husløs må man ta bolig der mulighetene byr seg. Etter noen måneder på legd hos ymse folk i Trondheim, har ferden brakt meg til Vogts gate på Torshov. Oslo er jo byen som jevnt og trutt er blitt oversvømt av innvandrere i noen hundre år nå; Å bevege seg i gatene er som en billig ferietur – Det er mange rare dyr i arken – herlig!

Trondheim versus Torshov

Trondheim har jo sine Dromedarer. Preben Oosterhof har i løpet av snart 10 år skapt kaffebarer med atmosfære og virkelig god kvalitetskaffe. Men dette konseptet nede på Moxnæs-hjørnet er en merkelig liten – og vel fiffig – sak. Det er både sentralt beliggende og romslig der; Hvem man deler kaffen med har jo også en del å si, da ...

I Oslo er det litt mer tricky å finne en god kaffebar. Lokalavisene her hevdet for et par år siden at Kaffebrenneriet var først ute i Norge med den nye kontinentale kaféstilen med vekt på kvalitetskaffe og avslappet kvasiintellektuell atmosfære. Men Kaffebrenneriet var ikke på banen før i 1994, og da hadde vi vel lekt kontinentale på Café Ni Muser i et par år allerede. Men har man bare et sentralperspektiv (les: Verden sett fra Oslo), er det ikke grenser for hvilken historieforfalskning man kan tillate seg, ser det ut til. Nok om det – i denne omgang; Problemet var å finne god kaffe i nærmiljøet på Torshov.

De første dagene her nede drev jeg og rotet på gamle tomter, men Kaffe og Krem på Valkyrieplass var stengt, og Kaffebrenneriet har utviklet seg til noe jeg ikke helt trives med. Sistnevntes kaffe er blitt bare middels og atmosfæren ... tja, sosiologisk sett er det mer interessant å ta en kaffe på en Samvirkelagskafe, hvor klientellet ikke er så homogent, for å si det sånn. Så slo det meg, kanskje man ikke skal gå inn mot sentrum hele tiden, nedover, men ta veien opp Vogts gate og se hva som dukker opp? Kaffegutta, de må vel selge noe drikkbart?

Kaffegutta på Torshov :: God kaffe!

«Hva f**n, her har de jo anstendig kaffe,» var min første tanke. Så jeg tok en til, og den var like god. En tredje bekreftet at jeg hadde funnet gull – gefundenes Fressen! Espressoen var blandet på 50% italienskbrent og 25% franskbrent fra Solberg & Hansen.

Så måtte vi jo prøve en dagens take away, da. Eksellent! Og til min store overraskelse var den laget på franskbrente bønner. Ja, ja – der røyk nok en av mine fordommer! I alle år har jeg jo ment at de franskbrente var for aromatiske og feminine, litt sånn jeg tar en kaffe med sånn smakstilsetning ... Men der ble jeg blå, ja, igjen ... Best å flytte fokus:

Folkets hermetegn

... var overskriften da Dagens Næringslivs Lars Backe Madsen skrev om debatten i etterkant av Eli Hagens utleverende bok i Gift med Carl avisen for 25-26. november (2006). En narr ble sitert slik:

– Damen må ha det vondt, sier Per Inge Torkelsen, som lenge sto oppført som «klovn» i telefonkatalogen, og ellers er kjent for å røyke sigaretter. Det Eli trenger nå, er trøst, ikke kjeft, mener Torkelsen.

– Kanskje synes Carl I. Hagen det er sjarmerende med en kone som forguder ham, men det er jo egentlig veldig trist. Jeg vil ikke gjøre som Eli Hagen og slenge rundt meg med karakteristikker, men det er jo tydelig at hun har mangelfullt utviklede sjelsevner. Jeg vil ikke tråkke på andre, slik som Eli Hagen gjør. Hun må jo være sterkt retardert, der hun lever i sin egen lille vakuumboble. Nei, jeg går heller på sak enn på person, sier Per Inge Torkelsen.

På radio kunne man like etter utgivelsen høre gamlefar Willoch uttale at fru Hagen ingen injurierende kraft besitter. For så vidt kan jeg si meg enig med Herr Willoch, men utsagnet er autorativt og på grensen til å være desavuerende?

Mer ...

Åge på Torshov :: 16. januar-18. mars 2007