To fluer i en smekk :: Håpløs språkopplæring

Det er mange rare dyr i arken, og det slår meg:

Våre nye landsmenn

Mange av våre nye landsmenn snakker temmelig merkelig norsk. Og i en større målestokk, for eksempel i global sammenheng, er jo norsk et lite, pussig språk fra et hjørne øverst til venstre i verden.

Forviller man seg bort fra Steinrøysa, som svenskene ofte kalte landet da vi var i union her forleden, må man gjøre seg forstått ved hjelp av geberder eller andre språk. Risikoen for å treffe på noen som kan norsk, er vel minimal, sånn rent statistisk sett. 4,6 millioner mennesker bruker språket, eller varianter av det.

Tar man seg bryet, vil man kanskje finne at de nye landsmennene våre ofte snakker litt tullete engelsk også. Så hvorfor ikke prioritere og lære dem engelsk med god Oxford-diksjon? Hopp over norsk og gå rett på et fremtidsrettet lingua franca (aktivt fellesspråk)!

De fleste norske som gidder å snakke med de fremmede, kan jo engelsk og har nytte av å holde ferdighetene vedlike. Humanister vil jo forstå at en slik prioritering ville gjort innvandrerne bedre i stand til å ta seg frem her i verden.

Brunskjortene vil vel også tenke at da blir vi jo kjappere kvitt disse utlendingene, ettersom de blir bedre til å ta seg frem til andre (og mer siviliserte) steder, slik at vi kan ha vårt bitte lille, vakre land i fred og helt for oss selv (hvem nå enn vi er – jeg ser at det er nødvendig med en debatt om hva identitet egentlig er, men hopper like behendig som de fascistoide over den problemstillingen her og nå). Tilbakeskrittspartiets logikk ser uansett ut til å være noe à la:

Except for the ones
who play football well
or work for next to nothing
we don't like the blacks*

Uansett, igjen, er ovennevnte en idé som hjelper og dyktiggjør alle parter!

To kill two birds with one stone ...

Nyhetsmagasinet 'ny tid' brakte et interessant portrett med den danske forfatteren Carsten Jensen i årets andre nummer, 12 januar (2007). Forfatteren påpekte at «den postnazistiske avløseren for rasisme» var kulturalismen:

Kulturalismens konsekvens er ikke Auschwitz, men omskoleringsleiren. Man kan si at dansk intergrasjonspolitikk i dag er en kulturell omskoleringsleir ...

Lyder det kjent og kan det brukes også på norskingers forhold til alle disse rare nye?

Åge på Torshov :: 13-15. januar 2007

Det ligger kanskje i sakens natur at professor Finn-Erik Vinje har sterke og tildels spisse formuleringer omkring vår språkrøkt. I en kronikk i Aftenposten for 15. januar (2007), tok han for seg rettskrivingen i Aftenposten og tilliggende herligheter. Blant annet ekvilibererte han med slike formuleringer som:

... det ville født sol i min sjel om avisen hadde holdt fast ved de tradisjonsriktige skrivemåtene bad, stod, gav, drog – også fordi de samsvarer med dansk, svensk og nynorsk.

Muligens alt for lenge har den norske språkdebatten i betydelig grad dreid seg om minoritetsspråket nynorsks vilkår. I fjor ble jeg overrasket over at en stemme hevdet at nynorsken er gjennomregulert, mens bokmålet i grove trekk har fått seile for vær og vind i ganske så mange år. Vinje kom inn på dette forholdet:

Den nær sagt grenseløse valgfriheten i offisiell rettskrivning er en anomali. Et moderne kulturspråk med krav på riksgyldighet må være standardisert; hos oss har myndighetene simpelthen oppgitt å normere viktige kategorier. Men da har man samtidig lagt til rette for private initiativer, for det trengs ordlister med praktisk anvendelighet.

Tja, språket er jo en levende organisme som muterer hele veien. En annen av våre språkglade, Per Egil Hegge, har en egen spalte i Aftenposten. For ikke lenge siden skrev han svært kortfattet om sammenblandingen av endelsene -ing og ning, og satte opp huskeregelen:

• -ing: prosess
• -ning: resultat/produkt

Vinje eksemplifiserte avisens samrøre i Aftenpostens rettskrivningsordliste, AR, ved hjelp av de ovennevnte endelser:

Ved et fåtall verbstammer betegner avledningen på -ing selve verbhandlingen (aksjonell betydning), mens avledningen på -ning har en konkret særbetydning (oftest resultativ): bygging – bygning, rydding – rydning.

Enkelte skribenter overgeneraliserer og tror at -ing og -ning overalt skal fordeles etter disse linjer. Men det blir feil. I norsk tradisjon – likesom i svensk og dansk – forekommer -ning så vel i den aksjonelle som i den resultative betydningen. For øvrig korresponderer eksempelvis visning både med vise og visne, lysning både med lyse og lysne.

I strid med tradisjonen

AR pukker her på en semantisk funksjonsfordeling i strid både med tradisjonen og med den aktuelle språkbruken. Således forsøker den å anvise en betydningsforskjell i tilfeller som dikting/-ning, lesing/-ning, målsetting/-setning, fornorsking/-ning, forurensing/-ning. Spilt møye, slik jeg ser det. Før neste utgave må det foretas en opprydning (!) på dette orddannelsesfeltet.

Pokker, hvor jeg savner språkstudiene. Vi tåler vel litt mer samrøre:

Samnorsken er altså ikke død!

Professor Finn-Erik Vinje hadde en liten oppvisning i språkteft også i Aftenposten for 29. november (2006), da han skrev om Snodige språkblomster. Det var omgjøringen av det borgerlige Moderniseringsdepartementet til det rød-grønne Fornyelsesdepartementet (som snart ble til Fornyingsdepartementet) han tok utgangspunkt i.**

Etter å ha harselert med ministeriell språkkunnskap, gikk professoren løs på alle else-endelsene som så absolutt skal være ing-endinger. Les og le!

Vinje ...

Åge på Torshov :: 15. januar 2007