Oslo kaster bort penger

Som årets første bokmålsblogg, bærer denne preg av at 2006 akkurat er tilbakelagt, med vekslende hell og uhell. Imidlertid ble vi i Aftenposten for 12 desember i fjor, presentert for et debattinnlegg fra Stig Andersen, produsent/regissør, Nordisk Film, tidligere direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Det gikk slik:

Ikke alt er bevaringsverdig. I alle fall ikke Hugo Lous Mohrs (1889-1970) takmaleri i Oslo domkirke.

Vi snakker om en glemt kunstners stormannsgale overmalinger av en barokk himling i årene 1937-1950. Han skal ikke ha skylden alene.

Bakgrunnen er denne: I provinsen Oslo befant det seg i mellomkrigstiden noen malere som gikk under betegnelsen freskobrødrene. Henrik Sørensen, Aage Storstein, Per Krohg, Alf Rolfsen, Axel Revold og Hugo Lous Mohr fikk store utsmykningsoppgaver. I samme krets var også arkitekten Arnstein Arneberg og riksantikvar Harry Fett. Et broderskap tuftet på alminnelig talent og et ualminnelig selvbilde.

Flere fornyelser

Domkirken fra 1697 hadde allerede gjennomgått flere fornyelser. På 1800-tallet bygget den tyske arkitekten Alexis de Chateauneuf dagens renessansetårn. Skjøten på det gamle er godt synlig midt på tårnveggen den dag i dag. Interiøret fikk nygotisk utførelse som allerede etter 80 år føltes gammel. Tiden var moden for en kulturelite som trodde at renessansens og barokkens Italia skulle gjenoppstå i Oslo. En tilsvarende manifestering av provinsielt sneversyn har aldri vært oppvist i Norge.

«For å ta et kjent eksempel kan man si at Oslo her vil få sitt Sixtinske kapell» – utbasunerte Arnstein Arneberg som vedlegg til sitt forslag til restaurering av kirken i 1933. «I Nord-Europa (har det) ikke vært fullført noe større og mer praktfullt billedverk enn det som planlegges avslørt i Vår Frelsers kirke.» Stort ble det i alle fall. Hugo Lous Mohr og hans fire assistenter malte 1180 m2 med svære, bibelske figurer og 500 000 stjerner. Det tok 13 år!

Hemmelige møter

Planene som førte til den endelige tilintetgjørelsen av det gamle barokke takmaleriet ble lagt på hemmelige møter. Det var viktig å skjule hva som måtte vekk dersom Arnebergs restaureringsvisjoner skulle fullbyrdes. Det gjaldt å forsikre om at 1700-tallets «meget rike skyhvelv» – altså, at taket var dekorert med skyformasjoner – var tapt for alltid.

Til tross for at skyene i 1933 ble dokumentert å eksistere under senere himlinger og overmalinger hoppet Riksantikvaren bukk over et slikt viktig antikvariske funn. Ikke ble det fotografert eller dokumentert. Det skulle banes vei for en freskobror – og hvem var allerede bestemt: Hugo Lous Mohr som for tiden ikke var opptatt med en større utsmykning. Dessverre var taket av tre, så man forsøkte å oppnå mural virkning ved å sparkle skjøtene mellom plankene.

Dette er hovedårsaken til det katastrofale forfallet. Malingen flasser av og nå skal taket gjennom-restaureres for 24 millioner kroner, pluss en million pr. År til vedlikehold i årene fremover. Det er tredje gang det restaureres siden innvielsen i 1950. Takmaleriene i Vår Frelsers kirke (i dag mest kjent som Oslo domkirke) er i forhold til kostnadene etter all sannsynlighet den mest mislykkede utsmykning i Norge.

Dårlig skussmål

I 1975 konkluderte kunsthistorikeren Arne Brenna slik i tidsskriftet St. Hallvard: «– en prangende takdekorasjon» Selv Mohrs freskobror – Henrik Sørensen – snakket om den «til diskanten oppdrevne koloritt» og maleren og kritikeren Halvor Stenstadvold uttalte at fargen ikke er «malerisk velstemt ... masser av lysegult, gulgrønt og lysegrønt».

I Norges Kunsthistorie (1983) skriver kunsthistorikeren Trygve Nergaard at «helhetsinntrykket er tyngende», at verket har en «skjematisk i konstruksjonen» og at det ikke oppfylte «de enorme forventninger som var stilt til at det skulle innlede en ny æra i kirkekunsten». Med andre ord, temmelig dårlig skussmål fra kunstfaglig hold.

Kort og godt: Hugo Lous Mohrs takmaleri er på ingen måte verdt 24 millioner – selv om det representerer et forbløffende, overmodig kunstuttrykk fra en høystemt epoke. Det er en trøst at kulturministeren ikke har villet blande seg bort i dette, men overlater til Oslo kommune å betale gigantregningen.

Det er bare sentimentalitet og gammel vane at dette middelmådige kunstverket atter en gang skal settes i stand. Å bruke domprosten som garantist for den kunstneriske verdien, er meningsløst. De barokke skyene er skrapt vekk. Det var og er en skamplett på grensen til det forbryterske av datidens antikvariske ekspertise. Det vil ikke være den samme forbrytelsen å fjerne Hugo Lous Mohrs kvasitolkning av Bibelen.

For godt.

Noen har snakket sammen og blitt enige om hva som bør skje ... demokrati

Mer ...

Åge i Trønderland :: 8. januar 2007