Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

En risikosport å la seg intervjue av norske journalister?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » intervju

Gunnar Bodahl-Johansen arbeidet i 2004 med presseetikk, pressejus og offentlighetsspørsmål ved Institutt for Journalistikk. Han hadde vært sekretær i Pressens Faglige Utvalg og leder i dag Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Her følger utdrag fra en artikkel som ble publisert i Aftenposten 26. juni 2004:

Selvkritiske røster innen mediene har hevdet at det er «en risikosport» å la seg intervjue av norske journalister. Samtidig har debatten vært skarp om det noen kaller «terrorbalansen mellom pågående pressefolk og smarte medierådgivere i bedriftene».

Journalisters kontakt med kildene før reportasjene er publisert, medfører alltid den risiko at kildene «blåser» opplysningene for journalister i andre medier, og dermed ødelegger journalistens eksklusive sak. Den risiko har man alltid løpt, men nå hevder særlig «papirjournalister» at de møter problemet stadig hyppigere. Det er en naturlig kamp mot mediemakten, sier kildene. Når penger, posisjoner og omdømme står på spill, kan man ikke føle noen form for lojalitet overfor journalistene. Godt assistert av aktive medierådgivere, tar man alle midler i bruk for å ødelegge en kritisk reportasje, sier journalistene, og truer med å boikotte retten til samtidig imøtegåelse av sterke beskyldninger til etter publiseringen, slik det heter i Vær varsom-plakatens punkt 4.14. Det er imidlertid ingen ting grunn til å tro at Pressens Faglige Utvalg vil gi journalistene medhold.

Spørsmålet er imidlertid verdt å sette på dagsordenen, fordi det handler ikke bare om journalisters ønske om å beskytte sine egne saker, men også om den kritiske reportasjens livsvilkår. La oss tenke oss følgende situasjon: Hvis en bedrift blir forelagt beskyldninger som vil svekke bedriftens omdømme og sette ledelsen i et dårlig lys, nøyer ikke konsernledelsen seg bare med å svare journalisten som har gravd frem saken, men kontakter også andre medier i håp om å nå ut til offentligheten med en mer positiv versjon av saken. Sjansene kan være gode; Journalister er alltid lystne på en god sak, og normalt er de ikke forberedt på å stille kritiske spørsmål på linje med journalisten som har jobbet med saken over lang tid. Gjennom de elektroniske mediene er dessuten veien til offentligheten tidsmessig kort.

...

Det er særlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for sterke beskyldninger i mediene, som er problematisk. Nå vil mange vil mene at dette er den viktigste presseetiske normen i Vær varsom-plakaten. Den harmonerer jo med rettsstatens prinsipper om at ingen skal kunne anklages uten en samtidig rett til å forsvare seg. Kravet går langt tilbake i tid. I en uttalelse fra 28. oktober 1948 fastslår Det Faglige Utvalg (som PFU het den gang):

Når det gjelder angrep på private personer som ikke offentlig har gjort rede for sitt standpunkt, bør så vidt mulig vedkommende høres på forhånd. For politikere stiller saken seg annerledes for så vidt som et eventuelt angrep vil være knyttet til noe vedkommende politiker har sagt, eller til en handling som er kjent. Det vil i mange tilfeller bero på et skjønn hvordan avisen skal forholde seg i disse spørsmål, men utvalget vil gjerne innskjerpe at en også her viser aktsomhet.

I sin bok Lov og etikk i journalistikken, skriver tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Hans Andreas Ihlebæk, at den samtidige imøtegåelse er en garanti for at den angrepne part når den samme leserkretsen (som blir presentert for angrepet) med sitt forsvar og sine synspunkter. Ved revisjonen av Vær varsom-plakaten i 1998, kom kravet til samtidig imøtegåelse inn i plakaten. Det nåværende punkt 4.14 fikk denne ordlyden:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

...

Endelig må det understrekes at i hvilken grad journalisten har oppfylt kravet til samtidig imøtegåelse, er et moment som teller når retten drøfter om det kan foreligge en rettsstridsreservasjon i en ærekrenkelsessak. Å unnlate å oppfylle kravet til samtidig imøtegåelse – for å beskytte sin egen sak – er derfor i strid med både etiske og juridiske krav.

Uttalelsen fra 1948, som er sitert ovenfor, understreker imidlertid at retten til samtidig imøtegåelse først og fremst skal gjelde privatpersoner, mens beskyldninger som er en del av den løpende politiske debatt normalt ikke skal omfattes av kravet, selv om det også her skal vises aktsomhet. Skulle for eksempel hovedregelen om den samtidige imøtegåelsesretten gjelde hver gang avisen formidler en meningsytring i den løpende debatt, vil mediene tvinges inn i en umulig arbeidssituasjon som heller vil hindre enn fremme den frie og nødvendige samfunnsdebatten. Det er dessuten et moment at den type personer vi nå snakker om, normalt har mange muligheter til å komme med tilsvar i etterkant. Dette synspunktet er videreført i Vær varsom-plakaten som understreker at det er beskyldninger av faktisk karakter den angrepne part har krav på å få svare på. Nå kan beskyldninger av faktisk karakter gjelde alt fra beskyldninger om alvorlige lovbrudd til hendelser av mer triviell karakter, og dessuten vil det i mange situasjoner være et definisjonsspørsmål hva som er en beskyldningen av faktisk karakter. I materialet fra Pressens Faglige Utvalg ser vi at utvalget også aksepterer at mer subjektive oppfatninger gir grunnlag for en samtidig imøtegåelse.

Kontakten mellom medier og kilder følger naturligvis ikke bare av kravet til samtidig imøtegåelse. I den mer ordinære intervjusituasjonen krever intervjuobjektet ofte å få lese gjennom og rette sine egne uttalelser. Her opplever vi mange uklarheter, fordi Vær varsom-plakaten ikke sier noe om retten til gjennomlesing. Men når Vær varsom-plakatens punkt 3.8, første setning, fastslår at «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil», må den logiske forståelsen være at intervjuobjekt må gis en rett til å kontrollere om det finnes faktiske feil – man altså har krav på å få rette.

Det er naturlig å se dette i sammenheng med Vær varsom-plakatens punkt 3.7, første setning, som fastslår at journalisten (bare) har «plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser». Det gir journalisten frihet til å tolke, forkorte, utelate og omskrive intervjuobjektets uttalelser – bare meningsinnholdet er korrekt gjengitt.

...

Men en erfaring har vi gjort i pressen, nemlig at presseetiske normer som ikke oppfattes som praktikable, heller ikke blir respektert.

Hele artikkelen ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no