Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

'Venus Dormida' (1508-1510) av Giorgio da Castelfranco

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » Venus

'Venus Dormida' av Giorgio da Castelfranco (1508-1510)

Våren 2004 var undertegnede en periode sunket ned på primatstadiet. Blant de mange fenomener man kan møte der nede, er fascinasjon for kvinnekropper. Som vanlig (i forfatterens hode) ble det interessant å søke bakover i historien etter tidlige kilder (eller forelegg) for de allmennkulturelle motiver, for eksempel Eros og Venus. I mars 2004 stoppet søken opp ved Tizians 'Venus fra Urbino' (1538) og Eduard Manets replikk 'Olympia' (1866).

I oktober (2006) kom imidlertid avisen Dagens Næringsliv med et kunstbilag i forbindelse/samarbeid med TV2s 'satsning' Norske Bilder 2006 (et kulturalibi mellom reklamefinansierte såpeserier? – Nok om det). I nevnte bilag trakk imidlertid Per Bang frem bildet Venus Dormida (Sovende eller Slumrende Venus) av Giorgio da Castelfranco fra 1508-1510.

Castelfranco var kjent som Giorgione fra Castelfranco Veneto (Venezia), og 'Venus' må ha vært et av hans siste arbeider, ettersom han levde fra 1477-1510 – han ble altså bare 33-34 år gammel. Venus Dormida henger i dag i Gemäldegalerie i Dresden. Under overskriften Tre trygge og berømte søstre innledet Per Bang slik:

De er ikke stengt inne hos trollet i Berget det blå. Søstrene henger tvertimot trygt og fortryllende på myke leier.

Teksten gjengis i sin helhet (foreløpig uten tillatelse) her:

Likevel er det noe forlokkende trolsk over dem, noe mystisk ubesvart. Vi kjenner dem, og kjenner dem ikke. Og de er ikke like, de har hver sin utstråling og hvert sitt budskap. Selv om det siste skyldeskunstnerne mer enn det skyldes pikene selv, de er skapt av menn.

De tre Eva-døtrene røper for oss ikke bare sine yndigheter, men også noe om vår måte å forholde oss på. De er deler av historien om menns forhold til og syn på kvinnen, en historie som blir rikt illustrert i denne billedserien. Og forøvrig er de tre søstrene av høyst ulik alder.

Den sovende Venus

Den eldste søsteren heter «Sovende Venus». Giorgio da Castelfranco, bedre kjent som Giorgione, var 32 år da han malte henne i 1508. Han ga henne navnet til kjærlighetsgudinnen i gresk mytologi, men det er noe uberørt over henne der hun ligger med lukkede øyne, uvitende om at vi betrakter henne. Det er da også flere teorier om hvem modellen egentlig var. Det er flere teorier om maleren selv også – han signerte ingen av sine bilder og døde bare to år etter at «Venus» var malt. Det er faktisk mulig at det var en annen som gjorde bildet helt ferdig, kanskje hans gode venn Tizian.

La det være som det og kunsthistorikerne vil, kvinnen ligger forsvarsløs, men trygt i et landskap som hun nesten går i ett med. Bokstavelig talt er hun uteligger, med fjell i bakgrunnen til høyre og med en klippe like over hodet. Det høyre benet er lett bøyd ved kneet med foten under den venstre leggen. Hun aner ikke vårt nærvær, men med venstre hånd dekker hun ærbart skjødet. Litt usannsynlig hviler hun på et sammenkrøllet laken for å gi maleren tydelig anledning til å vise sitt mesterskap i å formgi de hvite folder til fullkommenhet. Og hun er helt alene, fra bygningene i bakgrunnen kan hun ikke sees.

Men er hun egentlig Venus? Det er malt mange bilder av kjærlighetens gudinne og ofte har kunstneren tydeliggjort henne ved å plassere hennes lille sønn Cupid med sin bue og sine piler et sted i nærheten. Giorgiones sovende kvinne er altså alene, trygg mot inntrengende kikkere, blek som en månesigd.

Nei, hun er ikke noen gresk gudinne, jeg holder på at hun er en jordens datter, ennå ikke våknet til en kjærlig omfavnelse. Hun venter, hun er uskylden som ikke er våknet.

Ikke ennå ...

Tizians 'Venus fra Urbino' (1538)

Venus fra Urbino

Tizians versjon heter «Venus fra Urbino» og ble malt i 1538. Hun ser rett på oss og vet at vi ser på henne, og har hun ikke en aller minste antydning til begynnelsen på et smil?

Hun er kommet inn i et hus, det er så vidt vi aner noen trær utenfor, men bak henne er noen tjenestekvinner i ferd med å rydde noe i en kiste, en såkalt cassone som var ment for brudens utstyr og klær. Kanskje skal hun snart stå brud.

Hennes leie har noen andre folder og skrukker enn dem hennes 25 år eldre søster lå på. Benstillingen er den samme, men hennes høyre hånd er kommet ned langs høyre side, hun ligger mer komfortabelt, fullt våken, men hverken innbydende eller utfordrende. Hun er helt trygg.

For sikkerhets skyld holder hun en liten bukett kyske blomster i hånden, og ved fotenden av sengen ligger en liten hundehvalp – et gammelt og ofte brukt symbol på ekteskapelig trofasthet.

Men se – bakgrunnen er delt i to med et mørkt forheng, og kanten av dette forhenget peker rett mot den venstre hånden og det den skjuler.

Sånt er ingen tilfeldighet, renessansens kunstnere var helt bevisst på hva de malte. At det finnes et brev fra Tizian hvor det antydes at modellen var en kjent kurtisane som het Donna Olimpia, er ikke bevis for noe som helst.

Eduard Manets 'Olympia' (1866)

Olympia

Over 325 år har passert, vi er i 1863 og Eduard Manet maler sin Olympia som hverken er dydig eller uskyldig. Tvertimot, hun er profesjonell og yrkesstolt og ser med forakt alle betraktere rett i øynene. Hun har inntatt en enda mer komfortabel liggestilling og holder seg med hushjelp som nettopp bringer en fargerik bukett.

Fra en beundrer? Selvfølgelig, om et øyeblikk vil dagens kjøpedyktige elsker komme inn på scenen, ta av seg sin flosshatt, løfte hennes venstre hånd og kysse den.

Også Manet har antydet en skillevegg eller noe slikt, og kanten av veggen har den samme funksjon som hos Tizian. Den peker rett mot Olympias skjød som for å understreke bildets overtydelige budskap.

Damen har en smal sort lisse om halsen for å gjøre henne til overmål uimotståelig, et lite raffinert tegn som forlener hennes hvite kropp med en nyanse av frekkhet, et pornogram om man vil, en oppfordring til sex fra øverste hylle.

En rose i det korte håret er med, og ved sengekanten leker en liten katt – også et symbol på det troløse.

Da bildet ble stilt ut på Salonen, måtte to vaktmestre til for å holde forargelsen i sjakk etter at godtfolk med krenket dyd hadde truet med å rive det i filler.

Kritikerne var heller ikke nådige mot maleriet, men Frankrikes president Clemenceau forlangte i 1907 at det skulle henges opp i Louvre. En beslutning som ifølge en engelsk avis forårsaket «en mild sensasjon».

Idag er det mer enn årstall som skiller søstrene. Giorgiones slumrer i Dresden, Tizians hviler tung av forventning i Firenze og Manets lettsindighet stiller seg ut i Louvre.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no