Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Vi "burde ikke" le av Borat

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » Jagshemash!

Under overskriften "Hvilken humor vi tåler" innledet samfunnsviter Atle Kvalvik fra Utsira slik:

I Norge kan prostituerte bare tenkes på som ofre. Her får ingen si høyt at verdens høyeste sykefravær kan komme av unnasluntring. Derfor burde Borat vekke engasjert debatt og fakkeltog. Vi burde le av mindre farlige ting. Vi burde i alle fall ikke le av Borat. Eller?

Teksten ble publisert: i Aftenposten 7. november (2006). Videre kunne vi lese:

Sårbar og taktløs

Jeg liker Borat. Hans blanding av keitete sårbarhet og krass taktløshet er midt i blinken for meg. Det er jeg ikke alene om. Alt tyder på at filmen med den praktfulle tittelen «Borat: Cultural Learning of America for Make Benefit Glorious Nation of Kasakhstan» vil bli en fulltreffer hos det norske kinopublikumet.

Men hvorfor? Hvorfor ler menneskene i det som aspirerer til å bli «verdens mest inkluderende samfunn» (altså Norge) så rått av den mannssjåvinistiske, rasistiske, sexfikserte TV-reporteren fra Kasakhstan?

Plog og kone stjålet

Borat passer dårlig inn i det siviliserte samfunn. på omvisning spør han eiendomsmegleren om hvor innbruddssikkert huset er. Han forklarer at nylig er hans plog og kone blitt stjålet av sigøynere. Og har huset et bur for hans nye kone? Jeg ler så jeg rister. Dessverre er det ikke bare jeg som finner det upassende morsomt.

Jeg har sett norske bistandsarbeidere le så de gråter av at Borats søster, Natalya, som er listet som Kasakhstans fjerde beste prostituerte, har vunnet prisen for «beste munnsex» av det kasakhstanske handelskammer. Selv ikke menneskerettsaktivister klarer å holde seg alvorlige når Borat beskriver seg som «en mann som liker å gjøre helt vanlige ting» – som å drikke gjæret hesteurin, bedrive nakenbryting og kaste stein på sigøynere fra hotellrommet.

Rense det offentlige rom

Det er åpenbart noe som ikke stemmer her. Vi burde ikke finne slikt det spor morsomt i Norge. Man blir ikke verdens mest inkluderende samfunn uten å ha politisk korrekthet som ledestjerne. Vi har arbeidet hardt for å rense det offentlige rom for «grumsete» meninger.

I Norge kan prostituerte bare tenkes på som offer, og ingenting annet. Her får ingen si høyt at verdens høyeste sykefraværkan komme av unnasluntring. Eller at de fleste uføretrygdede ikke ville være særlig uføre hvis man tok trygden fra dem.

Derfor burde Borat vekke engasjert debatt og fakkeltog. Vi burde le av mindre farlige ting. Vi burde le av «Mot i brøstet». Vi burde i alle fall ikke le av Borat. Så hvorfor ler vi? Er det fordi vi slutter oss til holdningene som uttrykkes?

Utfordre normene

Åpenbart ikke. All komedie (og tragedie for den saks skyld) springer ut av å utfordre samfunnsnormene. For det er engang slik at nesten alt som er morsomt, er på kanten.

La meg illustrere. En gruppe vitenskapsmenn ved universitetet i Hertfordshire, ville i 2002 forske seg frem til verdens morsomste vits. Vinneren var den om to jegere som er i skauen da den ene faller sammen. Han ser ut til å ha sluttet å puste og øynene er glassaktige. Den andre fyren bruker mobilen til å ringe nødnummeret. Han gisper: «Kameraten min er død – hva skal jeg gjøre?»

Operatøren svarer: «Ro deg ned, jeg kan hjelpe. La oss først forsikre oss om at han virkelig er død.» Stillhet. Så et bøsseskudd.Og så hikster jegeren inn i røret: «OK, hva gjør jeg så?»

Dette er morsomt, men helt klart ikke verdens morsomste. Hva gikk galt? Svaret er nok fordi forskerne lukte bort alle støtende vitser.

Undergravende og diskriminerende

Og det er her poenget ligger. Humoren er alltid undergravende. Og den er ofte diskriminerende. Latteren vil rette seg inn mot det forbudte. Jo mer burka, desto mer sexvitser; jo lavere politisk takhøyde, desto flere politiske vitser.

Dere forstår hvor jeg vil. Grunnen er naturligvis at humorens funksjon i samfunnet er som antitesen til det politisk korrekte. Humor gir oss en vei ut av hva Max Weber kalte «rasjonalitetens jernbur». Det gir oss en mulighet til å bryte ut av de strukturene vi har satt opp for våre egne tanker.

Derfor føles det så frigjørende å le. Latter viser at selv de herskende tanker er nettopp bare det: Tanker. Det er derfor visjonære politikere ofte er panisk redde for å bli til latter. Og det er derfor undertrykkende samfunn ofte karakteriseres av nettopp mangelen på humor.

Hva man ikke kan vitse om

Men humoren er under press også i våre samfunn. Komikeren Mel Brooks påpekte nylig i et intervju med Newswire at rammene for hva man kan spøke med stadig blir trangere. Han mener grunnen til den vedvarende populariteten til westernkomedien «Blazing Saddles» fra 1974 er at «den er så forfriskende politisk ukorrekt. Du kunne aldri ha laget en slik film i dag – der man slår rasevitser og grisebanker gamle damer? Har dere hørt talkshow-ene til Richard Pryor? Man kan ikke si sånt lenger fra en scene. Man kan ikke vitse om narkotika, om handikappede eller om seksuell legning. Politisk korrekthet gjør at vi snart bare står tilbake med underbuksehumoren».

Og det er jo litt trist for oss som ikke tenner på Thomas Giertsen.

Kan føre til fengsel

Rowan Atkinson har uttrykt samme bekymring overfor de nye hatlovene i Storbritannia. Der kan vitser om religion, rase og seksuelle minoriteter potensielt straffes med fengsel. Fra parlamentets talerstol stilte han følgende spørsmål: «Er det ikke slik at et tolerant samfunn er et sted hvor man oppfordres til å sette spørsmålstegn ved, kritisere og om nødvendig latterliggjøre et hvilket som helst ideal – og de som bekjenner seg til dette idealet har lik rett til å forsvare sine syn?» Forfatter Kristin A. Sandberg er uenig. I fjor gjorde hun seg til talskvinne for dem som vil tøyle humoren. Hun angrep landets mest populære komiker, Harald Eia, for å «mobbe» og å ha «uintelligent, utdatert humor som er fullstendig blottet for vidd og hjerte.» De kasakhstanske myndigheter mener mye av det samme om Borat.

Men hvor går grensen? Når Borat får en hel amerikansk bar med på å synge «folkevisen» «Kast jøden i brønnen»? Det mente Anti-Defimation League som angrep Borat, men slukøret måtte innse at det var lite å hente på å stemple han som antisemitt. Mannen bak figuren, komikeren Sacha Baron Cohen, er nemlig praktiserende jøde.

Sjåvinismens hjemland

Eller går han for langt når Borat fremstiller Kasakhstan som sjåvinismens hjemland? Myndighetene truet med søksmål uten å oppnå annet enn en pressemelding hvor Borat i terroristpositur foran det kasakhstanske flagget erklærte seg fullt ut enig i at man måtte «ta den jøden».

Sist ut er European Center for Antiziganism. De krever at filmen skal forbys i Tyskland blant annet fordi Borat skryter av at han har arbeidet som «sigøynerfanger» og at han kan treffe en sigøyner med stein fra 15 meter hvis han er bundet fast – hvis ikke han er bundet, fra ti meter. Kanskje vil den tyske interesseorganisasjonen for sigøynere lykkes. Kanskje ikke. Det er i alle fall garantert ikke siste gang noen vil bruke loven for å stoppe kjeften på en komiker.

I feil ende ...

Så når slutter en vits å være morsom? Svaret er vel når du er i feil ende av den. Hvor morsomt eller støtende noe er, kommer an på om du har fingeren på avtrekkeren – eller om du er i siktekornet. Latter og humor springer ut av publikums stååsted, stort sett av noens ubehag. Bare le du, gråten tar heller meg, pleide bestemoren min å si.

Og det er denne motsetningen som gjør komedie til en av de tingene vi aldri går lei av. Mel Brooks oppsummerte paradokset med karakteristisk vidd: «Tragedie er når jeg skjærer meg i fingeren. Komedie er når du faller ned et åpent kumlokk og dør.»

Eller som Borat ville ha sagt det: «Kona mi er død. High five!»

Borat sårer

'Borat sårer' ble Per Kristian Haugens overskrift i Aftenposten for 26. november 2006. Et par utdrag:

Gulsum (28) satt som forstenet og så filmen uten å fortrekke en mine. – Kasakhstans verdighet er krenket. Grensene for humor er overskredet, kommenterte hun.

Hva kan vi slutte oss til av disse reaksjonene? At kasakhstanere mangler humoristisk sans? At de kan studere til doktorgraden og likevel ikke forstå noe av verden omkring seg?

En "norsk" reaksjon

Såret nasjonalstolthet er en følelse vi her i Norge burde kjenne meget godt. I mesteparten av sin historie har Norge vært et avsidesliggende og fattig land som andre smilte litt av. Det er ikke minst derfor vi har en tendens til kraftpatriotisme og selvskryt. Akkurat som Kasakhstan nå om dagen.

Ingen liker å bli gjort narr av – selvsagt ikke. Men det nytter lite å reagere med forbud og fordømmelser.

Som i filmen:

– Vi har et ordtak hos oss. Når folk kaster stein etter deg, skal du invitere dem til å spise med deg. Jeg vil gjerne invitere Cohen til en stor Kasakhstan-rundtur. Og han kan bare drive med påfunnene sine, lover Atabajev.

Borat ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no