Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Romersk epilog :: Theo Findahl

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » epilog

'Romersk epilog' er etterskrift i Theo Findahls dagbok fra krigens Berlin: Lange skygger

Å være født norsk, svensk, fransk, tysk, amerikansk eller russisk er hverken ens feil eller fortjeneste. Det er ens skjebne. Uten selv å ønske det eller ville det blir vi født inn i en ukjent verden hvor intet av det vi ser eller hører som nykomlinger, er vårt eget verk. Slik har det vært for alle små barn så lenge mennesker har levet på en jord som er uendelig meget eldre enn de selv og som ikke skylder noe menneske sin eksistens. Vi får snart merke at vi er en del av en natur, en «virkelighet» som ikke lystrer våre barnslige ønsker, men tvinger oss til å finne oss til rette som best vi kan, i en labyrint hvor alt levende har frender, medbeilere og fiender.

I våre årer flyter blod fra urgamle kilder. Vi er nye skudd på slektens stamme, kan hilses velkommen eller føles som en plagsom byrde. Vi kan komme til å leve opp i gjenglans av ømhet og kjærlighet eller i skyggen av hat og nag. Vi ligner alle andre mennesker, men er ikke duplikat av noen, ensomme alle, hver med sitt eget hjerte og sinn, sin egen svakhet og styrke, sin egen rolle i et selsomt spill hvor ingen er uunnværlige, men hvor heller ingen kan helt ut erstattes av en annen. Vi lever i en verden av uavlatelig skiftende lys og mørke, må hele tiden slåss i en kraftprøve for å hevde oss, holde stillingen i maktstrider som stadig fødes på ny av lidenskaper og begjær. Vårt vesen kommer til uttrykk i tenkning og diktning, i skjønne kunster, i håndgripelige bygg av mur og sten, hytter, borger, hospitaler, skoler, kaserner, fengsler, galehus; men også i templer og katedraler. De vitner om at lengselen efter å bryte ut av en verden hvor alt er forgjengelig, alt har en skyggeside, og «finne frem», «komme hjem» til en større virkelighet, til det uforgjengelige, det selvlysende, hører med til vårt sinn.

Vi beveger oss på en klode som selv er i ustanselig bevegelse, et fnugg i en galaks som hvirvler avsted gjennom verdensrommet blant andre galakser. Vi lever og dør omgitt av gåter, innenfor et mysterium som har sin mening, sitt mål hinsides alle sanser, all natur, sier de kristne. Tap ikke motet, fortvil ikke, alt er annerledes enn det ser ut for våre øyne. Alt er nettopp slik vi registrerer det, sier dagens naturvitenskap. Vi er barn av et kosmos som har sitt opphav i en tilfeldig gruppering av atomer og intet annet påviselig mål enn selvutfoldelse. Våre mikroskoper, teleskoper, kjemiske analyser registrerer ingen Gud, romfarerne øyner Ham ikke. Dette er slående sant for alle statens barn, et kraftig argument for at antireligiøse masseførere i striden om herredømmet over jorden.

En strid vi ikke slipper bort fra, født inn, som vi er, i et folkeslag, en nasjon. I de få årene vi lever, higer vi mot fremtiden, spinner et vev som våre efterkommere blir fanget inn i, gir dem vår egen skjebne i arv, gjør dem til bærere av en fortid, tvinger dem til å ta følgene av tidligere statsstyrers seire og nederlag, kløkt og dumhet, fremsynthet og trangsynthet, ære og skam. Kollektiv skyld? Kollektiv straff? Spør de slagne efter den annen verdenskrig. Hvem tør svare? Vi vet bare at følgene av våre gjerninger og ugjerninger også blir båret av andre. Vi har sett, som en munk i Rom sa til meg, at synden har lange skygger.

Rom, høsten 1964

Fascisme sett med kulturelle øyne

Orkesteret er mangfoldig, men spiller bare populærmusikk for massene, ingen kammermusikk for kresne skjønnere. Og den store kapellmester som svinger taktstokken og bestemmer takten og tempoet for dagen, er den blant nazilederne som i utseende kommer nærmest folkelige forestillinger om fanden selv: Joseph Goebbels ...

Og enda et:

21. september 1940

Denne krigen har gjort det av med alle ideologiske linjer, som mange elsker år konstruere opp i himmelens blår i den naive tro at slik skal «utviklingen» gå. Pasifistene har sett at deres linje ikke fører frem til fred. Kommunistene bør ha innsett at deres linje ikke fører frem til alminnelig brorskap, nazistene at deres linje ikke gjør «Norden» fritt og lykkelig! Én linje har holdt seg godt. Maktbegjæret, herskerlystens linje! Spengler har fullkommen rett når han sier at til syvende og sist blir enhver folkefører tvunget til å gi blanke faen i «teorier» og ideologi. Slike vakre linjer fører frem til en tankeverden, men ikke til herskertronene ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no