Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Dagens unge · MBV = Mobile Barn med mange Venner

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » MBV

Bekjente av meg slet lenge med et nyoppstartet firma. Firmaet fikk brukbar oppmerksomhet og utfordrende oppdrag. Men da de måtte utvide staben, opplevde de at den nye generasjonen krevde mye oppfølging, opplæring og generelt var ganske slappe som bidragsytere til faktisk arbeid og tilhørende miljøskapende innsats.

I fremtidens arbeidsliv vil det herske et mangfold av menneskelige drivkrefter som må håndteres. ...

Slik var innledningen hos Frank Pedersen, coach i Consilio Kommunikasjon, et innlegg som tangerte fenomenet de nye unge. Under overskriften Voksen når jeg må sakses følgende innledning fra Aftenposten 16. januar (2006), om årsklassene som kanskje vil følge dagens nyutdannede:

En ny generasjon er i ferd med å innta arbeidsmarkedet, en generasjon med helt andre krav og tanker til sin arbeidsgiver enn tidligere. Den nye generasjonen har som mål å leve ut sine drømmer og sin livsstil på arbeidsplassen. Kan dette føre til et større klasseskille i grunnskolen og næringslivet?
Ny dagsorden
Generasjon Y eller sunlighting har helt andre livsperspektiver enn det generasjonene til nå har hatt. Disse kan betegnes som Mobile Barn med mange Venner (MBV) og vil sette en helt ny dagsorden i det norske samfunnet når de etter hvert inntar arbeidslivet – jeg er ung når jeg kan og voksen når jeg må.
MBV kan betegnes som uavhengige med krav om full fleksibilitet, frihet til å leve ut sine drømmer, men ser behovet av å tilpasse seg andre kulturer, miljøer og bygge relasjoner med andre mennesker. Den viktigste strategien til egen livssuksess er nettverksbygging.
MBV-generasjonen ønsker global identitet og lokal lojalitet. Global identitet for å følge med på den teknologiske utviklingen. Lokal lojalitet for ikke å miste sine røtter. Dette er de primære drivkreftene som vil prege morgendagens kultur.
Selvrealisering
I dag har unge, via teknologiske muligheter, venner over hele kloden hvor de diskuterer, leker og bygger sitt sosiale nettverk. Livsprosjektet til generasjon Y er å få seg et personlig brand, et varemerke som gjør at du er unik i ditt nettverk. ...

Resten av betraktningen kan du lese hos Aftenposten.

Livet – med og uten hermetegn

Knut Olav Åmås fornekter seg ikke. Stadig vekk bringer han gode anslag til debatt til torgs, men innleggene er ofte ganske preget av fortelleren selv. Man kan kanskje kalle en slik vinkling for subjektiv – Uansett, merkelig fyr (fra Odda, dette gjelet mellom stupbratte fjell). Livet – med og uten hermetegn var overskriften 9. september (2006). To korte utdrag:

Selvsagt dreier det seg om selvrealisering, om gleden eller skrekken når noen stiller spørsmålet "Hva driver du med?". Stakkars den 20- eller 30-åring som da ikke kan vise frem en kul jobb i et såkalt kreativt yrke – eller i det minste har et bokmanus på Mac'en. Trier kaller det "norsk middelklasseungdoms største tragedie": Ikke å klare å leve opp til seg selv og mestre kollisjonen mellom håp og virkelighet. Så settes de i ubarmhjertig spenning mellom drømmen om kreativ suksess og manglende evne til å realisere ambisjonene.

Jo, N, som så mange andre, så vel kollapsen komme for noen år siden.

De er pretensiøst intellektualiserende slik bare dødsseriøse unge mannlige studenter kan være. De definerer seg utelukkende ut fra koder: Bøkene de leser, bandene de hører, klærne de bruker. De vil ikke forplikte seg, ikke bli fanget inn i noen posisjon.

Apropos Erlend Loe

Torsdag 7. september (2006) kom Jon Kvalbein med noen betraktninger i Aftenposten under overskriften Kan de store fortellingene begraves? Mellom annet poengterte han:

I tomrommet etter modernismen trives relativismen, der intet er sant fordi alt er like sant. Der de felles målene ikke finnes, blir det opp til hver enkelt å realisere sitt private livsprosjekt. Lykken er å kjøpe, eie, bruke, elske – og kaste det eller den du ikke lenger har nytte og glede av. Bedrifter og kulturtilbud kjemper og dør i konkurransen om å tilfredsstille alle våre behov. Men behovstilfredsstillelse gir ikke tilværelsen mening. Vi mangler en fellesskapsformende fortelling som gir livet innhold, fremtid og håp.

Tja, selv forlot jeg pønkemiljøet etter at ei ungjente presterte et utsagn som gikk omtrent slik:

Åhh – jeg skal få meg noen tatoveringer og få meg en personlighet ...

Ja, jeg gråter ennå over enkelheten i utsagnet – det patetiske som følgesvenn, veit du. Selv er jeg vel litt mer som Julie i novellen 'Sammentreff' i samlingen Rømlingen av Alice Munro:

Julie visste at hun måtte virke snål og ensom på mange – og på et vis var hun det. Men i lange perioder av livet hadde hun også opplevd å føle seg omringet av folk som ville tømme henne for oppmerksomhet og tid og sjel. Og vanligvis lot hun dem få det de ønsket seg.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no