Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Odd W. Surén og andre skrømt

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:3 » skrømt

Få forfattere fyller meg med mer skrekkblandet fryd og leseglede enn Odd Wilhelm Surén. I årets roman fra hans hånd, med den optimistiske tittelen Dødsmåter, får vi nok en gang en oppvisning i stillfaren spenning.

Rammehistorien apellerte umiddelbart, da en av disse små skapningene – som jeg har et så ambivalent forhold til – var ute på tur med flyet sitt:

Det var i halv fire-tiden jeg først fikk øye på guttungen, nede ved elven, selvfølgelig akkurat der, oppe på den høye murkanten, og det var vel typisk meg å tenke at det kunne komme til å skje en ulykke, og ikke minst at jeg burde avverge den, men at jeg ikke kunne. Jeg så på ham, og kjente en ekkel uro, noe vemmelig, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, det har ikke noe navn. Straks jeg så ham var det sånn, hjertet hugget til i brystet og jeg ble brennvarm i hele hodet. En unge, helt alene, også akkurat der, da! Jeg grep prismekikkerten min, som alltid står parat i futteralet sitt i vinduskarmen, og så på ham.

Her kommer det til å skje noe fryktelig, tenkte jeg, men straks etter sa jeg til meg selv: Nei, nå må du ikke overdrive. Herlighet! Ikke ta sorgene på forskudd. Men det er vel rimelig å tenke at han ikke burde gå der. Elven er dyp og murkanten høy. Ujevn er den vel òg. Sleip er den vel òg. Så det er ikke godt å vite. Det kan jo hende det skjer ham noe, og det er ikke utenkelig at du blir sittende her, at du bare ser på, at du ikke foretar deg noe. Det er vel, tvert imot, det mest sannsynlige. Skjer det noe, kommer du ikke til å gripe inn, det er nå helt sikkert. Så det bør helst ikke skje noe.

At han skulle gå der, akkurat der, akkurat nå!

At du var så dum å se ut av vinduet, tenkte jeg også. Men selvfølgelig skjer det ikke noe, sa jeg til meg selv. Og du har da nok med ditt!

Irritert satte jeg kikkerten tilbake i futteralet.

Redsel og passivitet, få forfattere jeg har lest har hatt bedre følelse for lammelser enn Surén. Også klamme aspekter av tabuet enslige menn og barn klarte forfatteren å sette ord på:

Nei, hva du enn gjør, kan du ikke henvende deg til ham, tenkte jeg. For du kan være sikker på at om du går ut, og prøver å få ham vekk, kommer noen av hans såkalte foresatte, akkurat da kommer de, oppbrakte og litt redde og derfor aggressive, og de kommer til å være brå mot deg, og mene de har rett til det, de kommer til å snakke til deg på en måte som går sterkt inn på deg, til å si de urimeligste ting, som om de så vidt klarte å hindre deg i å begå en motbydelig forbrytelse, kort og godt kommer de til å overhøvle deg, eller i alle fall etterlate deg med den urimelige følelsen av å ha bli mistenkt for noe, ikke minst noe unevnelig, noe man idet hele tatt bare antyder, uten plikt til bevisførsel, og deretter ymter videre om, til andre, slik at et rykte oppstår, og det blir aldri dementert, aldri korrigert, og de kommer til å beskylde deg for noe, et eller annet, dette vet du, sa jeg til meg selv, og andre fører beskyldningen videre, den blir identisk med ditt signalement, det er neppe til å unngå. Det er sånn det er. De får ordne opp, de som har ansvaret. For du vet hvor galt det kan gå, om du involverer deg. Om du blir sett i nærheten av et barn.

Delvis allmenn mistenkeliggjøring av menn og seksualitet var kanskje sterkere for 10-15 år siden, men kan dessverre oppleves ennå. Et eksempel på en slik uheldige unevneligheter som kan ta av, kom like etter:

Ingenting ville nytte. Ikke engang hjelpsomhet.

Jeg synes jeg hørte dem, foreldrene hans. Akkurat når det passet som dårligst. Hei der, ville en brysk stemme rope. Når det kanskje så ut som om jeg slett ikke ville berge ungen fra fare, men tvert imot utsette ham for noe farlig. Idet jeg løftet ungen ned fra murkanten, og kanskje hadde en hånd under baken på ham. Idet jeg la hånden der, for å løfte ham ned. Akkurat da. Hei der! En brysk stemme, sint, hatefull, mistenksom. Og faren til gutten ville plutselig være der, og han var selvsagt yngre enn meg, men også mye større, folk er jo så svære her, enormt svære. Og han hadde kanskje vom, som mange av dem har, og hodet hans hvilte kanskje på en ustabil, gyngende stabel av gummihaker, for det er jo også vanlig her. Men han ville vel ha tjukke armer også, og digre never, tenkte jeg. For det har mange av dem, det har jeg sett. Digre never og tjukke, hårete håndledd. Og de har brede skuldrer og store, skjeggete hoder, og når de ser på meg, når de kikker ut fra hodene sine, er det med misbilligelse, har jeg merket meg. Eller motvilje. For ikke å si hat.

Å jo, de kommer nok da, tenkte jeg. Da dukker de plutselig opp, når du holder hånden under rompa på ham, og ansiktet hans inn mot ditt eget, for å løfte ham ned. Da er de på pletten, vær du trygg! De svære kjøttbergene! Og da ligger du tynt an. Da ligger du syltynt an!

Selvfølgelig ble teksten opplevd som klam også av at figuren i romanen talte så direkte til leseren, for eksempel ved bruk av personlige pronomen som du og deg og at fortellerstemmen selv var et jeg. Også lange setninger bidro vel til en slags tett dialog mellom den impliserte forteller og leseren. I tillegg var riktig grammatisk kommasetting ofte erstattet med muntlig kommasetting – det vil si komma som når man puster – i de lange setningene. Fortellerperspektivet lignet på en personlig enmannssamtale, monologpreget, hvor også indre tankerekker ble blandet inn (eller til og med ble enerådende).

Et grep som undertegnede er blitt mer oppmerksom på de senere år, er innblanding av hendelser, tildragelser og gjøremål fra privatsfæren. Nittitallsforfattere kvier seg ikke for å blande inn det intime og personlige, og kommuniserer slik med blant annet reality-tv. Et eksempel:

Jeg dro i proppen på cisternen, kjente bunnventilen, gummikoppen, gi motvillig slipp på underlaget, brusende vann plasket ned i doskålen, min tynne, kroppsvarme urin ble vasket ut i kaldt brønnvann. Borte. Mitt vann, en stund, en stakket stund. Min varme.

Jeg gikk tilbake til stuen og kikket ut. Jo da, guttungen var der, ved elven, stadig gikk han der, fram og tilbake oppå murkanten. Kunne han ikke gå hjem snart, hvorfor måtte han på død og liv gå der, hva var nå det for en idé? Jeg grep noen ark på nordsiden av bordet, men kunne ikke lese. Ikke akkurat da. Jeg vet ikke om jeg var mest bekymret eller mest irritert, uansett var jeg i alle fall distrahert.

(Perle: ‘På nordsiden av bordet’!) Romanens hovedperson var også forfatter, et ikke ukjent grep hos Surén, òg et perspektiv som kanskje ytterligere kunne veve leseren inn i den indre virkeligheten i romanen.

Forfatteren i boken skrev på en bok. Denne indre boken skulle bli en samling av tekster om ulike måter å dø på, dødsmåter, som jo også var Suréns boktittel. Og det var så mange måter å dø på, man kunne velge seg helt yr og ør. Det gikk til og med å bli levende død. Her er over et halvt kapittel:

En kollega av meg, Bjørn Ivar Ruste, Bivaru blant venner, fortalte meg en historie en gang, på et møte i forlaget. Han hadde flyttet til en liten by nordpå, etter en ikke videre vakker skilsmisse. Han fikk seg en leilighet, og lærte seg å like det nye livet, som enslig, som en mann som bestemte over så å si alt i hverdagen sin. Han oppdaget at de fleste voksne i nabolaget levde i parforhold, de var yngre enn ham og hadde små barn, så å si alle sammen, men han reflekterte ikke over det. Det falt ham ikke inn at noen kunne finne hans enslighet suspekt, i alle fall, akkurat slik uttrykte han seg, det var helt typisk ham. Hverken hans enslighet, eller det faktum at han var en fremmed. En enslig fremmed, den eldste i borettslaget, den eneste enslige akkurat der. Nei, det var da vel ingen som mistenkte ham for noe, ingen som så skjevt til ham, hva skulle vel det være for. Nei, han hadde slett ikke noe dårlig forhold til naboene. Han var da på nikk med flere av dem. Han var da på hils med noen. Han var da sågår på snakk med et par stykker. Han syntes han gled bra inn i nabolaget, om han ikke hadde noen særlig omgang med naboene. Hvorfor skulle han vel ha det? Han bodde der primært for å skrive. Fysisk sett var han der bare for å oppbevare legemet, som han uttrykte det. Oppbevare legemet mens ånden arbeidet, som han dessverre også uttrykte det, jeg sier dessverre, for jeg vet at han sa det på ramme alvor, uten snev av ironi. Sånn var nemlig Bjørn Ivar Ruste, Bivaru blant venner. Ja, akkurat sånn var han. Men han ble likt likevel. Det var noe koselig harmløst og velmenende over ham, og det syntes jeg vel i grunnen at alle burde oppdage straks. Men han hadde altså bak seg en opprivende skilsmisse, det må naturligvis også tas med i betraktningen. Og kanskje var ekskonen hans et hespetre, som han uttrykte det, men kanskje var hun det ikke. Jeg vet ikke. Jeg møtte henne aldri. Bjørn Ivar Ruste kom alltid alene til sammenkomstene våre. Og han flyttet alene til Nord-Norge, og han oppbevarte kroppen sin der og syslet med åndelige ting og tenkte knapt på at han tilhørte et lokalsamfunn, eller at han ikke tilhørte et lokalsamfunn.

En dag fikk han besøk av politiet, de ringte på, ba om å få komme inn, og spurte ham så, aldeles overrumplende, om hvorfor han hadde gått så langsomt forbi barnehagen noen dager tildigere. Han visste ikke om at han hadde gått langsomt forbi noen barnehage, ikke husket han at han hadde passert en barnehage i det hele tatt, for den saks skyld, eller gått langsomt noe sted, han gikk da aldri langsomt, men politiet, iherdig representert ved en ung, kvinnelig betjent eller hva hun nå var for noe, var sikker i sin sak, han hadde gjort seg skyldig i påfallende langsom gange forbi barnehagen, til stor forskrekkelse og sjenanse for både brukere og ansatte. Dessuten hadde han hatt på seg en lang frakk, la hun til, uten å forklare hva det hadde med saken å gjøre. Er du sikker på at det er meg du skal ha tak i, hadde han spurt, og da hadde hun lest opp signalementet politiet hadde mottatt fra barnehagen, en stor mann, høy og tjukk og bred, med stort, grått, krøllet hår og ditto skjegg. Påkledning: En lang, beige frakk. Jeg kan ikke se annet enn at signalementet passer, sa den kvinnelige betjenten, eller hva hun nå var for noe, selv frakken stemmer jo, sa hun, og pekte mot yttergangen hvor det ganske riktig hang et slikt plagg. Det var deg, sa hun, du gikk langsomt forbi barnehagen. Da dette enda en gang ble repetert, med atskillig ettertrykk, så han ingen annen utvei enn å forsikre de ubudne gjestene om at det aldri skulle gjenta seg, noe politibetjentene, eller hva de nå var for noe, straks tolket som en tilståelse, han var altså fullt på det rene med at han hadde gått oppsiktsvekkende og truende langsomt forbi barnehagen? Nei, på ingen måte, svarte Bjørn Ivar Ruste, det er jeg aldeles ikke på det rene med, men jeg kan garantere dere at jeg heretter, hvis jeg blir oppmerksom på at det er en barnehage i nærheten av stedet hvor jeg ferdes til fots, straks vil øke farten og gå så fort det lar seg gjøre, til jeg er godt og vel ute av syne både fra barnehagen og dens tilstøtende nærområde. Etter at politibetjentene, eller hva de nå var for noe, ikke sa noe til dette, dristet han seg til å spørre om strafferammen for langsom gange forbi barnehager, og strafferammen for å bære frakk, og om hvor fort man egentlig måtte gå for ikke å bryte den strenge loven om barnehagepassasjer, hvorpå den mannlige betjenten, eller hva han nå var for noe, stakk en pekefinger opp i ansiktet på ham og sa at han ikke måtte prøve seg med nesevishet, for det sto i deres makt å ta ham med, og hadde de ikke noe håndfast på ham, måtte han være klar over at det var den enkleste sak i verden for dem å skaffe det, så han måtte bare ikke komme her og være frekk. Du skal bare passe deg, sa han. Vi har deg i kikkerten, la han til. Vi skal nok følge med, vær du trygg! Vi slipper ikke sånne som deg av syne! Du er under observasjon, bare så du vet det! Og vi vet godt hva du er for en. Vi har sett sånne som deg før. Derpå knipset han ham på nesen, ikke så hardt, fortalte han, men det var noe merkelig nedlatende i det, en subtil krenkelse, forsterket ved det hånlige blikket som ledsaget handlingen. Og politibetjentene, eller hva de nå var for noe, gikk, og han sto tilbake, truet og overfalt med beskyldninger han ikke kunne vegre seg mot. Han følte seg overkjørt og mishandlet, naturligvis. Og jo mer han tenkte på det som hadde hendt, hvor lite det enn var, jo mer oppbrakt ble han. Noe så urimelig! Så forferdelig urettferdig! Og så lite som det var å gjøre med det. Det nyttet naturligvis ikke å ringe politiet, han så alt for seg en rettssak, og at han kom til å tape, og kanskje ende i fengsel for falsk anklage, eller det som verre var. Og advokat? Nei, det ble for dyrt, og så var det vel helt bortkastet, også. Hvordan skulle vel en advokat klare å ordne opp idet som hadde skjedd? Det var jo helt umulig. Så endte det opp med at han gikk ut, havnet på på bar, drakk seg full – det var helt ulikt ham – og i fylla ramlet han på fortauet da han skulle hjem, det var forresten glatt, så han kunne nok ha ramlet i edru tilstand også, og han dunket hodet så hardt i et utstillingsvindu at det, altså vinduet, sprakk, i hvert fall var det en sprekk i det etterpå, den kunne jo ha vært der fra før, men det eneste som var sikkert, var at den var der nå, etter møtet med det drukne hodet hans, et møte som ble observert av politiet, selvfølgelig akkurat den mannlige betjenten, eller hva han nå var for noe, som hadde vært hjemme hos ham samme dag, og det hele endte med 15000 kroner for vinduet, samt en natt i fyllearresten. Og der satt han, noen uker etterpå, med et fengselsopphold, om enn kort, bak seg, 15000 kroner fattigere, og vanæret. Og, selvfølgelig, stadig med en trussel hengende over seg. En trussel om rettsforfølgelse, i en reell eller konstruert sak. Og på toppen av det hele med denne uutholdelige viten om at han var under observasjon, der han trodde seg fri og ubemerket, anonym og trygg, og at selv tempoet han holdt når han gikk, kunne bli brukt mot ham, og for den saks skyld en påstand om tempoet han holdt. Folk der i området kunne lyve på ham mistenkelig oppførsel, om de ville. De kunne finne på hva som helst. Det var ingen der han kunne stole på. Stedet, en småby nordpå, ble etter hvert umulig for ham i lys av disse hendelsene, og disse tankene, han pakket sakene sine og flyttet, men det hadde blitt slik med ham, at så han en barnehage, eller en skole, begynt han straks å løpe, hvis han beveget seg til fots, og kjørte han bil, tråkket han umiddelbart på gassen, og ikke under noen omstendighet ville han ta kontakt med et barn, eller gjøre mine til å ønske noe slikt, og fordi han viste at jeg var alene, oppfordret han meg til å tenke likedan, uansett hva som skjer, hvor påkrevet det er med kontakt, må du avholde deg fra det, sa han, for selv heltegjerninger vil bli brukt mot deg, så lenge du er enslig, eller fremmed, men især hvis du er både enslig og fremmed. Merk deg mine ord, sa han, og jeg merket meg ordene hans. Og hva du enn gjør, må du aldri iføre deg frakk, la han til. Og du må selvfølgelig gjøre alt du kan for å unngå å bli redusert til et signalement. Det var ekkelt, sa han, jeg hadde ikke forestilt meg at akkurat det kunne gjøre meg noe, men det gjorde det. Å få signalementet sitt lest opp. Måten hun leste det på, som om hun beskrev en bøffel eller noe. Høy, tjukk og bred. Hun flirte da hun leste det, sa han. Hun leste noe om en ting, tingen var meg. Det var, ja, hva skal jeg si, vemmelig.

Jo, ille kan det bli med både ekstern hjelp og litt egeninnsats.

«Elendigheten er vel også et prosjekt»

Forfatteren inne i boken, Jørgen M. Tolo, trakk frem vestlandsskikkelser som hadde med likhetstrekk med tidligere figurer i Suréns univers, for eksempel:

En av dem jeg vraket fra verket mitt, men stadig vurderte å ta inn igjen, bare som en kuriositet, kanskje i en rekke av småhistorier, noe som kunne illustrere et eller annet poeng, var en anonym snekker fra Hardanger. Sammen med et helt arbeidslag drev han og la tak på en stor bygning ved et av tettstedene inne ved Hardangerfjorden, da han plutselig begynte å gli. Og han sto oppreist, og liksom forundret, han gled og gled, og farten økte, og kollegene hørte ham si: Nei, no ska du sjå! Nei, no ska du sjå! Nei, no ska du berre sjå! No går da te Helvete!

Han raste ut over takskjegget, falt ti meter og slo seg i hjel på stedet.

Jo, det var godt med gærne hordalendinger også i Dødsmåter. Et stykke ut i boken lot Surén oss til og med få et gjensyn med kultursekretæren fra den tidligere avsluttede trilogien:

Hun hadde kommet til kommunen noen dager tidligere, og blitt tatt imot og vist til rette av kultursekretæren, en kolossalt lang (enda høyere enn Lillian Sandve) og merkelig mann som het Kristoffersen og som var nesten like fersk her som henne, han var sørgelig desorientert om det han skulle orientere henne om, men det gjorde ikke noe, sa hun. Det gjorde ikke engang noe at han prøvde seg på meg, sa hun. Han prøvde seg, men hun forklarte det ikke nærmere.

Jupp, denne kvinnen stelte etter hvert til et fasikens mas, for – noe likt Kristoffersen – Tolo hadde også en (egen) evne til å bli kjent med sære kvinneskikkelser. Og, igjen gjenkjennbart, mente Tolo seg en smule sentral i sitt eget verdensbilde, og litt småparanoid:

Jeg så i kikkerten, lot blikket sveipe over marken, forsøkte å få mer av landskapet inn i synsfeltet, gikk ut på et annet rom og prøvde å se derfra, men jeg kunne ikke se mennesker som var ute og gikk. Ingen steder på de åpne markene. Og den andre veien, på den andre siden av huset mitt, var det bare knappe femti meter bort til skogen, og det var ingen der heller, og bonden som pleier å kjøre rundt og sprøyte kumøkk eller hva det nå er for noe, fra tidlig om våren, især når jeg har hengt ut klesvask til tørk, i grunnen bare da, når han da ikke kommer for å dumpe skrot på tomten min, muligens i frustrasjon over at jeg ikke har hengt ut klær til tørk på en stund, slik at det ikke er noen vits i å spre møkk, han var ikke å se, og ingen turgjengere dukket opp, her hvor det jo reker turfolk til stadighet, ofte bare for å se på den åpne elvestrekningen, har jeg inntrykk av, for å se vannet strømme langsomt ut av et hull og forsvinne inn i et annet. Se den merkverdige og mystiske Løyna komme fram, og akkurat da ikke være Løyna mer, og forsvinne, og dermed bli Løyna igjen.

En underjordisk, gjemt elv, Løyna, med en ikke identifisert symbolikk i romanen.

Sensitive leser bør nå finne seg annet lesestoff!

Ikke like prosaisk var det å lese at Surén igjen lot sin hovedfigur synke ned i det patetiske (som følgesvenn):

Jaså, Jørgen M. Tolo er lei seg i dag. Jaså, Jørgen M. Tolo er glad i dag. Og nå er han visst syk, han har vondt i magen, han har ofte vondt i magen, men nå er det visst ekstra ille, hør som han ynker seg, og der driter han, og han ynker seg, men nå er det over, nå er han frisk. Hør, nå synger han. Men i dag er han stille. Og Jørgen M. Tolo er sulten, og han er mett, og han er kåt, av og til, og det siste ordner han opp i, nå gnir han tissefanten sin. Jørgen M. Tolo koser seg nå. Jørgen M. Tolo har det godt nå. Nå grynter han, som en liten gris.

Det var mer der utdraget ble hentet fra, hvis noe skulle ha lyst til å fordype seg. Og Tolo hadde sine observasjoner av det foran nevnte kvinnekjønnet også:

Hun holdt meg i hånden, slapp den bare for å finne fram nye bilder fra en skuff hun hadde trukket ut av en kommode og så plassert på bordet, så grep hun hånden min igjen med sin, hun klemte den og smilte, så slapp hun den, reiste seg og fant fram en ny flaske vin fra et lavt skap i stuen, hun satte på stereoanlegget og vi danset igjen, og hun var myk og nokså rund, kroppen hennes kom på et underlig vis mellom oss, det var så langt bort til ansiktet hennes ...

LOLkvinner og kropp, får aldri nok!

Det ble ikke bedre, slett ikke. I den indre, uskrevne samlingen av småtekster skrev Tolo om morderen Albert Fish som så lystig så frem til avslutningen i den elektriske stol i Sing Sing med en forventning om a supreme thrill. Ellers var Tolo inne på likhetene i våre uoriginale liv:

Alle disse merkelige skjebnene. Og noen av dem konkurrerende i latterlighet.

Og når blir det oss?

Skal det bli noe tilsvarende? Et latterlig dødsfall, eller dramatisk, eller langtekkelig, kjedelig som tåke? Stille, leve som en død, dø som en fortsettelse av et dødt liv?

Jo, det var – og er – mange måter og varianter å velge mellom:

«Ingeborg Bachmann lå flere uker på sykehus og levde videre etter brannen, levde noen uker av en årstid, i helvete, forbrent, forkullet, slik Albert Fish levde like forbrent og forkullet noen sekunder, kanskje minutter. Og Ingeborg Bachmann, forfatteren av det vidunderlige diktet «Böhmen liegt am Meer», skrev på et stort verk da ulykken rammet henne, et verk i flere bind, og den samlende tittel på dette verket, som skulle bli hennes magnum opus, den uhellsvangre samlende tittelen, var Todesarten, det vil si dødsmåter.»

Vi minnes Monica Zetterlund, som uheldigvis døde i en brann for halvannet år siden ...

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no