Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Hezbollah i august

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:2 » (og september ...)

Janne Haaland Matlary skrev om Israel og Hezbollahs siste utvekslinger i Dagens Næringsliv for 21. august (2006). Overskriften var Den tapte krigen, og dagens tekst åpnet slik:

Paulus, jøden som ble kristen på veien til Damaskus; var sterk, stridbar og velutdannet, slik mange av mine jødiske venner er. Han måtte ydmykes av Vår Herre før han innså sin svakhet; først gjennom å blindes, deretter gjennom den «tornen i kjødet» som stadig plaget ham. Men til slutt var han i stand til å si de berømte ord: «Når jeg er svak, er jeg sterk». Dette paradokset, kan også gjelde for militærmakten:

Israelsk sikkerhetspolitikk har gått ut på å vise overlegen styrke: rask og sterk gjengjeldelse av provokasjoner. Man skal vite at Israel ikke angripes ustraffet. Den israelske hær har vært ansett som uovervinnelig i regionen, israelsk etterretning som en av de ypperste i verden; og israelsk militærmakt som langt mer avansert enn nabolandenes. Men denne krigen har ikke brakt seire.

Fienden er ikke konvensjonell, men går i ett med sivilbefolkningen og støttes av denne. Den kan ikke utryddes uten massive bakkestyrker ...

Videre skrev hun om ulike taktikker som uansett både ville koste mange sivile liv og neppe føre frem. Halvveis kunne vi lese:

Israel har etter disse ukene ikke oppnådd noe militært sett. I steden har Hizbollah vist at man kan fortsette å skyte ut sine håpløst gamle raketter med like stor frekvens. Dette betyr at svakhet kan være styrke, også militært: Nærmest utrangerte våpen kan spre konstant frykt og ødelegge sivile mål i Israel fordi de kan skytes ut fra lokale hjemmesteder nå, i morgen eller neste år. Dette terroriserer sivile og ydmyker den sofistikerte konvensjonelle militærmakten.

Matlary kom blant annet inn på at Israel anvender en slags manglende eller ikke adekvat respons på en fiende som ikke kan identifiseres – geriljakrig bør best besvares med geriljarelevante mottiltak. Mot slutten kom Matlary inn på en høyst sannsynlig konsekvens av Israels inadekvate praksis:

Svakheten i Israels konvensjonelle krig er alvorlig for den generelle avskrekking i regionen og for maktbalansen. Når Goliat møter David, viser Goliat sin impotens i konfrontasjonen. Deretter avskrekker ikke lenger Goliat på samme måte som før.

Situasjonen er nå denne: Hizbollah, Syria og Iran må være parter politisk dersom en fred skal være mulig. Disse aktører oppnår status gjennom dette, selv om de også bindes inn. De er styrket av krigens gang, og alle vet nå at den israelske militærmakt, som alle andre; har sine svakheter i en asymmetrisk krig.*

Israel må lære en fundamental lekse i militær strategi: militærmakten utøves alltid i en politisk kontekst med politiske mål, slik Karl von Clausewitz skrev. I dag er ikke Israel sikrere enn før, men politisk svakere fordi man har trodd på militærmaktens egentyngde, og det mot en fiende som vender svakhet til styrke.

Hennes evne til å trekke historiske og bibelske paralleller til dagsaktuelle situasjoner, fascinerer meg. Hennes bruk av semikolon er derimot noe forvirrende. Og personlig unner jeg vel staten Israel alle kameler den kan å svelge.

Blod og faenskap

Forfatter Karsten Alnæs kommenterte debatten 21. august (2006) under overskriften Skrekkens folk. Han avsluttet slik:

De eldgamle fordommer om jøder og arabere revitaliseres. Haukene på begge sider av uforstandskløften får inspirasjon til å planlegge nye konflikter som kan komme til å utdype kløften ytterligere. Hans Magnus Enzensbergers bok kaster lys over noen av de psykologiske mekanismer som virker i dette djevelspill.

Men om det kan utløse de nødvendige handlinger, er likevel mer enn tvilsomt.

Lakonisk nok er det vel bare å sette seg og se på at det går til helvete, skikkelig til helvete – og håpe at man har tilstrekkelig med fysisk og geografisk avstand fra hendelsene.

* Journalist Kjell Dragnes gav et eksempel på asymmetrisk krigføring** i Aftenposten for 24. januar 2007:

Forsvarsminister Anne Grethe-Strøm Erichsen satte fingeren på et ømt punkt i Oslo Militære Samfund nylig. – Det har selvfølgelig aldri vært et mål for NATO å ta livet av flest mulig Taliban-soldater, sa hun.

Problemet er at Taliban har som mål å ta livet av så mange NATO-soldater som mulig, og dermed svekke viljen til å bli stående lenge nok til å gjennomføre Afghanistanpakten.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no