Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Individ + politikk = kulturpolitikk?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:2 » kulturpolitikk

Tre tekster er tatt inn i bloggen for å belyse hva slags problemstillinger som kan drøftes i faget Kulturpolitikk, som det undervises i på kulturfag ved Høgskolen i Telemark.

Den vanskelig kulturpolitikken

Professor Hans Fredrik Dahl hadde et innlegg under overskriften Den vanskelig kulturpolitikken i Dagbladet våren 2006 (mai-juni?). Slik gikk teksten:

...
Kulturpolitikk er ikke noe nytt i norsk sammenheng. Alt tidlig på 1800-tallet ble kirkeministeren omtalt som «kulturminister», de relevante postene på statsbudsjettet kalt «kulturbudsjett». Formålet med dem var klart nok: å reise de institusjoner som var gått tapt ved løsrivelsen fra Danmark, og deretter å bringe Norge opp på nivå med andre nasjoner i henseende til kunst og kultur. Formålet var nasjonalt selvhevdende, punktum.
Fra og med partipolitikkens inntog på 1880-tallet, ser vi konturene av nye motiver. Partiene til venstre ville bruke kulturpolitikken til å rasere embetsstanden, fremme sosial mobilitet, sette landsmålet og bygdekulturen i fokus. Distrikts- og desentraliseringsformål, som i og for seg var til stede fra første stund, tiltok nå i aktualitet. Økte overføringer til norskdomsinstitusjonene ble det mest synlige resultatet. Kulturpolitikk var blitt klassekamp.
Arbeiderbevegelsen arvet mange av Venstres tradisjoner og holdt seg til dem. Noen egen «arbeiderkultur» lot seg aldri manes fram. Den borgerlige felleskulturen, nå dreid i klar Venstre-retning, ble også sosialistenes kultur, brukt til å fremme mobilitet og i noen grad også til å styrke solidaritets- og fagforeningsidealene, med sysselsetting som implisitt mål.
Da klassekampen ble avblåst på 1930-tallet, dukket det opp to helt nye motiver i kulturpolitikken. Å fylle folks fritid (et nytt begrep), gi dem noe meningsfullt å gjøre. Der var kulturpolitikken velegnet. Og så, fra rundt 1960, trusselen fra den internasjonale underholdningsindustrien, som måtte få et svar, et forsvar, i økte kulturbevilgninger. Vi fikk Norsk kulturfond og favorisering av norsk skjønnlitteratur. Kulturpolitikk var blitt til kulturbeskyttelse.
Hva man enn kan si om kulturpolitikken, har den altså alltid tjent andre formål enn å forvalte estetiske uttrykk og kulturelle verdier i og for seg. Naturlig nok, siden den primært består i å øse penger ut fra statskassa, hvilket knapt kan gjøres uten en blanding av motiver. Noe samlende prinsipp eller enhetlig målsetting med statens kulturpolitikk har aldri latt seg formulere. Formålet er summen av utjamnings-, distrikts-, sysselsettings- og alle de andre målene, det ene lagt oppå det andre. I dag selvfølgelig også likestillings- og integrasjonsformålet, noe annet ville være utenkelig.
...
... amatør- og dagliglivskulturen er nok noe styrket, og langt flere ting er museums- og bevaringsverdige i dag enn før. Men i hovedsak kan de fleste oppgaver vi ser som naturlige i dag, føre sin historie langt, langt tilbake.
...
Noen vil bruke kulturmidlene til å bevare, andre til å forandre samfunnet. Noen vil prioritere dagens kunst, andre foretrekker omsorgen for gårsdagens. Noen ser kunst i oss alle, andre fremhever det profesjonelle og det spesielt begavede. At alle disse gode og legitime formål sameksisterer under samme hatt, kulturpolitikkens, gjør at det fortsatt vil stå strid om hvordan og hvorfor. Ro om kulturpolitikken blir det nok aldri.

Kulturpolitikkens verdigrunnlag

Sture Kvarv, førsteamanuensis i kulturpolitikk ved Høgskolen i Telemark, Bø, skrev i Aftenposten 3. april (2006) blant annet:

...
I første halvdel av 70-tallet kom det tre stortingsmeldinger om kulturlivet. Den første, "Om organisering og finansiering av kulturarbeid", var en borgerlig melding som handlet om et utvidet kulturbegrep og et aktivt organisasjonsliv. Arbeiderpartiets motmelding, "Ny kulturpolitikk", videreførte disse tankene. Mediepolitikk og liberalisering på 80-tallet skapte støy, men uten å true verdigrunnlaget for kulturpolitikken.
Det samme kan sies om 90-tallets kulturpolitikk, med unntak av Fremskrittspartiet som skiller seg ut. Endringer har skjedd i virkemidler, men med konsensus om lite lovregulering av kultur. Unntakene er en lovregulert bibliotek- og kulturvernsektor. Forklaringer på uviljen mot å lovregulere kultur kan være frykt for å "kolonisere" kulturområdet med legalisme, eller kulturens lave plassering i behovshierarkiet.
Kulturpolitikken er også preget av kontinuitet. Det har skjedd endringer i politikken, men "kulturell brobygging" er et kontinuerlig motiv. Historisk kan brobyggingen forstås i lys av behovet for nasjonal hevding og ambisjonene om å realisere velferdssamfunnet. Arbeiderpartiet brukte begrepet "samfunnssolidaritet" på 50-tallet. Det skulle skapes solidaritet mellom borgerlig kultur, arbeider- og bondekultur. Industrialismens klasseformasjoner er døde, men brobyggingstanken lever. Man hva krangles det om? Jo, om penger og symboler.
Meldinger og ministre
Viktige symboler i kulturpolitikken er meldingene og ministrene. Helge Sivertsen sto for skolen som kultiveringsprosjekt på 60-tallet. Lars Roar Langslet var dereguleringsagent på 80-tallet. Åse Kleveland innledet 90-tallets kulturpolitikk med å fremheve estetisk kvalitet. Disse har satt sitt preg på kulturpolitikken, men uten å forandre politikkens struktur.
...

Hvor ble det av individet?

Siri Meyer stilte spørsmålet i en kronikk, sannsynligvis fra mai 2002. Her følger et utdrag:

Norske kulturmeldinger er bærer av en tung og massiv tanketradisjon. Det begynner allerede med Kulturmeldingen fra 1973/74. Her introduseres det utvidete kulturbegrepet. Kunst og kultur defineres videre enn før, slik at den offentlige kulturpolitikken kan utvide sitt virkefelt. Kulturen skal bli et redskap for distriktspolitikken og det sosiale miljøarbeidet, og bidra til å jamne ut skilnadene i samfunnet. Kunsten og kulturen underordnes et større prosjekt: byggingen av velferdsstaten.
1970-tallets kulturpolitikk ble styrt av en likhetsideologi, hvor det ikke er noen forskjell mellom det å danne samfunn og det å danne individer – å skape seg et jeg. Det finnes ikke spor av individuelle dannelses- og livsprosjekter i 1970-tallets kulturpolitikk. Alle skal sosialiseres inn i de samme fellesskapsverdiene, som utledes av en abstrakt og almen samfunnsmodell. Staten opptrer i rollen som både pater familias og mater familias: som oppdragende, moralsk lov og beskyttende, omsorgsfull mor. Slik viser staten seg som en normaliseringsmakt. Det er kulturpolitikkens oppgave å skape og opprettholde fellesskapsverdier, det som i meldingen heter folket sine eigne verdinormer.
Normaliseringsmakten viser seg gjennom valget av metaforer. De ble hentet fra helse- og sosialpolitikken og forteller om en kulturpolitikk som er hygienisk i sin grunntanke. Kunsten har den samme rollen som solen i tidens boligpolitikk. Den skal skape større trivsel – mer lys – og den desinfiserer; fjerner smuss og andre smittekilder.
I 1980-tallets kulturmeldinger fortsetter staten å opptre som normaliseringsmakt. Det gjelder både for Arbeiderpartiregjeringens kulturmelding fra 1981/82, hvor kultur fremdeles handler om velferd og trivsel, og for den borgerlige regjeringens kulturmelding fra 1983/84. Men i den borgerlige kulturmeldingen er det mindre velferd og trivsel og intet av folket sine eigne verdinormer. I stedet tales det om verdier som tradisjon, kulturarv og røtter. Men individet som selvstendig skapende aktør glimrer fremdeles med sitt fravær. Det går restløst opp i de almene og abstrakte fellesskapsverdiene.
Kulturmeldingen fra 1991/92 representerer et tidsskille i kulturpolitikken. Kunsten og kulturen er ikke lenger en del av helse- og sosialpolitikken; den er blitt næringspolitikk. Stikkordet er innovasjon og omstilling. Kunsten og kulturen skal brukes til å skape mer konkurransedyktige produkter og gi Norge en bedre merkevareprofil i utlandet. Men vi merker sporene av normaliseringsmakten; man er redd for det andre og forskjellige som kan true det nasjonale fellesskapet. Språket er allikevel et annet. Staten ønsker seg risiokovillige individer som kan tenke innovativt.
Betyr det at individet endelig er funnet verdig til en plass i offentlig kulturpolitikk? Eller er individualiseringen bare en ny form for displinering og normaliseringsmakt? Språket er fremdeles erfaringsfremmed. Og det er kunstfremmed. De to tingene henger sammen. Vi leser verken litteratur eller går på utstillinger for å bli sosialisert inn i velferd og trivsel, verdier eller røtter, eller for å skape bedre produkter og et konkurransedyktig nasjonalt image. Kunstens plass i våre liv er en helt annen – både for alminnelige mennesker og for profesjonelle aktører i kulturlivet.

Meyer eksemplifiserte videre med en kontrasterende analyse av maleriet Solen føder skyggen av enfant terrible Bjørn Carlsen. Interessant jente, det der ...

Helt på siden? (i Ibsenåret 2006)

Bentein Baardson ble poprettert av Ingrid Røise Kjelland i Dagens Næringsliv for 22-23. juli (2006). Vi kunne lese:

– Vi er et veldig ungt land uten tradisjoner, dessverre. Vi er egentlig litt sånn parvenue, altså litt kitsch, eller småvulgære. Når man ikke har tradisjoner, har man ikke noe å lene seg til. Vi er litt sånn Bambi på isen, sier Baardson, og sender et granskende blikk over brillekanten.

Tja, hav av tradisjoner, og hvem var småvulgære i den snutten, tro? Like etter:

Ibsen hadde en dyp fascinasjon, og samtidig et hatforhold til Norge. Disse små forhold gir små sjele, sa han.

Det kan jo også være at den evindelige repeteringen, av at vi nordmenn er så trivielle og lite livlige, er med på å gestalte slike kvaliteteter og/eller sier litt for meget om dem som kommer med slike ytringer.

Kvarv ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no