Hvem skal eie vannkraften – og (gjett) hvem (som) skal betale gildet?

Flere gir i den grenseløse liberalismens navn uttrykk for at offentlig eierskap og hjemfallsrett er foreldede løsninger som bør oppheves.

Tidligere NVE-sjef Erling Diesen hadde et debattinnlegg i Aftenposten 21. juni (2006), hvor han gjorde rede for hvorfor det er nødvendig å beholde kontroll med arvesølvet. Det er likevel kun innledningen som gjengis under, fordi den på et greit og enkelt vis sier noe om prisøkningen på kraft (strøm) til private forbrukere de senere årene:

Fra monopol til marked

Ved overgangen til markedsbasert kraftomsetning fra 1991, hadde vi et kraftoverskudd. Dette ga lavere priser i markedet. Da ble det både ulønnsomt og risikofylt å investere i ny kraft. Gradvis økte forbruket utover i 1990-årene, og overskuddet avtok. Det ble gitt noen konsesjoner, blant annet til to gasskraftverk. Men lite vannkraft ble bygget og ingen gasskraft. Omkring årtusenskiftet var overskuddet blitt til et underskudd.

Vi måtte importere gass-, kull- og atomkraft.

I 1990-årene ble kraftmarkedet utvidet til også de andre nordiske landene, og gjennom dem det kontinentale Europa. Alle disse landene hadde høyere kraftpriser enn hva vi hadde. I Europa har to forhold bidratt til ytterligere økning i kraftprisen. Gass- og kullkraftprisene har økt. Gass- og kullkraftverkene må kjøpe CO2-kvoter. Norske vannkrafteiere har ingen av disse økte kostnadene. Men de selger selvsagt til markedspris, og tjener penger som aldri før.

Slik har det gått til at marked og fri flyt har gitt høyere priser, ikke lavere.

Fortsatt offentlig eierskap ...

Les gjerne hele innlegget, det er mer der!

Energiforbruk

I avisen Dagens Næringsliv for 22-23. juli (2006), skrev Jostein Gripsrud om Arven etter Aron, i anledning tv-produsent Aron Spellings bortgang 23. juni. Blant annet kunne vi lese:

I en klassisk studie av amerikanske tv-produsenter, gjorde Muriel Cantor i 1971 en inndeling av dem i tre kategorier. En gruppe var film makers, det vil si folk som så på arbeidet i tv som noe midlertidig, og som følgelig aksepterte vilkårene i bransjen uten å mukke, fordi de «egentlig» skulle lage noe annet og bedre for et annet og bedre publikum. En gruppe, som var kommet til på 60-tallet, var writers-producers. De var og er ofte velutdannede produsenter med bakgrunn som manusforfattere, med tillit til at publikums lyst og evne til å se noe nytt, er større enn tv-kanalene tror, og med et sterkt ønske om å bruke tv til noe sosialt og politisk meningsfullt. Dynastiets «mor», Esther Shapiro, hørte til her. Spelling hadde derimot mest til felles med gruppen Cantor kalte old-line producers. Dette er folk med lite formell utdannelse, men mye bransjeerfaring, som fullt ut aksepterer det kommersielle fjernsynets premisser, og som oppfatter publikum som gjennomgående enkelt utrustet både intellektuelt og kulturelt. Spellings typiske tv-dramatiske form er da også blitt sammenlignet med overtydelig barneteater. Ethvert poeng skal dundres inn i selv de sløveste seere, som også smigres ved at de alltid får vite mer enn personene på skjermen.

Komfortabel med flere ansikt og dobbeltroller

Nasjonalbibliotekar (og leder av Norsk kulturråd) Vigdis Moe Skarstein ble portrettert i Dagens Næringsliv for 27-28. mai 2006. I en kommentar som gjaldt det å bekle to sentrale stillinger og en tilbakelagt avklaring av habilitet med departementet, kunne vi lese:

– Er vi for få i dette landet, med et stigende dannelsesunderskudd og en hendøende vilje til intellektuelle sysler utover det å finne proppen til det nye massasjeboblebadet.

Ellers mente hun blant annet at "det er ikke så mye som er komplimenter i våre dager" og at et utvalg som jobber jevnt og trutt ikke er sexy. Moe Skarstein avsluttet med å medgi at hun "har institusjonell makt" og minte oss på at en "må være personlig ydmyk."

Når ledere sier de er ydmyke, har de garantert ljugekors og en skjult agenda.

Seniorrådgiver Hans Geelmuyden i Dagens Næringsliv (ifølge Aftenposten 21. juli 2006).

Mer ...

Odda/Åge :: 12-21. juli 2006