Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Edy Poppy :: Anatomi.Monotoni

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:2 » Poppy

– Hvordan visste du at jeg var svensk? spør jeg.
– Jeg visste ikke, jeg bare gjettet.
Jeg smiler. Jeg liker å være et produkt av en fremmed manns fantasi. Utenfor Skandinavia eksisterer ikke Norge. Utenfor Skandinavia er vi alle svenske. Liv Ullmann er også svensk i den store verden, tenker jeg.

Edy Poppy er alias for en ung Bø-jente som debuterte med Anatomi.Monotoni i 2005.

Ungdomsmagasiniet Spirit kalte boken en filosofisk-erotiske debutroman, og det er kanskje ikke så langt fra én mulig sannhet. Dagbladet skrev at hun leker med en rekke selvbiografiske paralleller, samtidig som hun har latt seg avbilde naken på coveret.

Merkelige anmeldelser til side; Handlingen spinner omkring en ung kvinne som skriver en bok, og de indre fiksjonselementene i Anatomi.Monotoni er kursiverte:

Ragnhild gjemmer seg bak et tre. Hun er ikke redd, bare nysgjerrig. Hun ser på det som hun ser på en film: det store, svarte huset deres: gult, nå. Hun ser på flammene. Hun synes det er vakkert hvordan de ødelegger alt de har vært på en så brutal og hensynsløs måte. Faren spør om hun ikke vil hente noe. Han lurer på hvorfor hun ikke vil ha lekene sine. Ingenting vil hun ha.
– Brannen kan ta alt sammen! roper Ragnhild.

Hovedpersonen, Vår, sitter i London og skuer tilbake på barndommen (hun kalles 'Ragnhild' i den indre fiksjonen):

Ragnhild ser på flammene. Trekkes inn i dem. Men på avstand. I bakgrunnen høres brannsirenene. Snart kommer brannmennene og ødelegger alt, tenker hun og ser trist bort på faren. Han har sluttet å løpe han også nå. Han er som datteren sin: fascinert. Han tar bilder. Han liker distansen linsen gir ham. Han samler familien og setter apparatet på selvutløser. Lillebror og storebror står ved siden av hverandre og ser sure ut. Ragnhild skulle ønske at Ravn lignet på melkemannen, det hadde forklart mye, men alle vet at Ravn ligner på faren.

Refleksjonsbakgrunnen (i kursiv) ligger nært opp til vår hovedpersons virkelighet, men det går greit å skille de innvevde bitene fra hverandre. Langt mer interessant (enn barndommen) er at den unge kvinnen, og hennes ektemann, har et noe intenst kjønnsliv.

Det er ikke borgerlige to- og to-par-relasjoner som er basis og kjerneforhold; Vår har riktignok en mann, men også en del andre erotiske bånd – noen over tid, noen mer spontane – i likhet med sin mann, som "går tur" med Sidney rett som det er. Hun tenker, seint på natt:

Jeg tenker: Jeg holder på å skitne meg til frivillig. Jeg tenker også: Jeg må skille sex fra kjærlighet. Jeg vil at mannen min skal være den eneste som får begge deler. Jeg tror at jeg ikke behøver noen andre å elske, at den delen kan han ta seg av, det, pluss det intellektuelle. For det eneste han trenger hjelp til, er det eroriske, orgier, menn som tar meg fra alle kanter og er seksuelle, ja, nesten bestialske. Jeg synes jeg bør være fornøyd med det, for jeg får mer enn de fleste kvinner. Av frihet.
Jeg stryker ham over magen, drar ham i brystvortene ... Jeg vil ikke være alene, skilt ved søvn.

Utsvevende er vel benevnelsen for relasjoner som sprenger tosomhetstyranniet. Det er nærhet i rollene, og det hele minner meg om "det alternative" Trondheim på åttitallet (det er sikkert slik ennå, bare at jeg er ute av dansen):

Raghild er naken under skjørtet. Det er hennes favorittantrekk når hun er med Maleren, slik at han diskré kan beføle henne.
Han åpner døren, armene. Hun kaster seg mot ham. Han holder om henne, løper rundt og rundt, helt til de blir svimle og faller.
Hver gang Ragnhild kommer på besøk til dette dekadente garasje-atelier-huset, henger det et nytt bilde av henne på veggen. Hun er overalt. Maleren viser henne hva han har malt i løpet av natten: en kjempetegning av hvordan hun tar av seg en kjole, fra begynnelse til slutt. Slik er han, besatt av detaljer, betatt.
Ragnhild skulle ønske hun kunne tenke på Maleren uten å tenke på mannen sin, men hun tror ikke det er mulig.

Mannen min, Elskeren, Maleren, Amerikaneren – det blir fire, det. Hvem som er fiktiv og hvem som er reelle, kan være en liten utfordring for leseren å holde rede på. Uansett, en eks fortalte meg en gang at én elsker blir for kjedelig, og med to måtte man hele tiden velge. Så hun hadde tre, for da gikk det i ett av seg selv. Hun bodde også i London.

Ragnhild er forelsket i Maleren og hans følelser for henne. Han eier ingen skam, ingen restriksjoner, og det forguder hun. Hun tenker mye på blikket hans, på hans underlige måte å se ting på, verden: vakre, enkle, perverse øyeblikk. Hun liker den delen, den uestetiske, den som gir faen fordi alt er vakkert når man elsker.
Maleren sniker fingrene inn der han vet de er velkomne. Med den andre hånden mikser han en cocktail, finner frem noen isbiter og putter dem i drinken.

Og for å blande denne leseren (og bloggeren) inn i historien: Det var en stor glede å forlate Odda, det trange juvet omkranset av høge fjell som skapte en mentalt trykkende (og lite kreativ) tilstand (noe som også skyldes andre forhold og eksterne personer, mer om det siden). Gammel moro:

– Du ser gal ut, du også, sier han. – Hadde det ikke vært for at jeg allerede kjenner deg, hadde du drevet meg fra vettet. Da ville det vært ekte lidenskap, selv om jeg hater det. Så legger han til: – Jeg ønsker å drikke meg full, dritings, falle nedover trapper uten å slå meg, være uansvarlig.
Jeg lager ekle grimaser, som om jeg skulle spy. Bare tanken gjør meg kvalm.
– Jeg føler meg som Munchs dagen derpå-maleri, hinter jeg.

Forfatteren Edy Poppy møtte visstnok sin franske mann i franske Montpellier, bodde i Paris med ham og flyttet til London:

Jeg får frysninger idet jeg legger merke til tapetet: engelsk stil, mangel på stil ...

Han har naturligvis fransk-maskulin ballast:

Mannen min er som franskmenn flest godt informert når det gjelder historie, filosofi og pornografi.

Hele kapitlet Noen:

Jeg vil be magen om å slappe av, følelsene om å roe seg. Jeg savner noen og er ikke meg selv lenger. Jeg ser ut av vinduet og har lyst til å hoppe. Jeg liker tanken på å hoppe, men hater ideen om å lande. Det jeg vil, er å fly. Fly min vei sammen med noen. Jeg prøver å være sterk. Vil ikke vise det til Lou, at jeg lider: ham og Sidney ... Vil ikke vise det til meg selv heller.
Så finner jeg frem notatboken og slår nummeret til Jäje, en svensk gutt jeg møtte på en Tricky-konsert. Jeg kremter flere ganger for å se om stemmen fungerer. Så blir jeg stille. Jeg hører stemmen hans i et opptak. Igjen og igjen. Hver gang jeg ringer. Jeg lytter. Ikke til det han sier, men til ham. Så merkelig sånt er; når en hører en stemme uten personen, uten det fysiske som tar oppmerksomheten bort fra det en hører, så får stemmen en annen klang. Jeg liker det svenske ved stemmen hans. Jeg synes det er sexy. For det er en fin svensk aksent. Men Jäje er ikke hjemme, Jäje er aldri hjemme. Jeg ringer til noen andre isteden. Så legger jeg på. Alexander er ikke hjemme, han heller.
Jeg lurer på hvem andre jeg kan ringe. Jeg har valget mellom Ian, Kenneth, Romel, Jean-Patrick, Dean, Elwin, Momo eller Anik. Det er Anik jeg helst vil ringe. Men Anik er tatt, som man sier på engelsk. Slik er det alltid. Den en vil ha, vil ikke ha en, og den en ikke vil ha, vil ha en. At to personer vil ha hverandre samtidig, er nesten en umulighet. For det er alltid en som løper etter den andre, og når denne ene blir lei, begynner ofte den andre. At to mennesker søker hverandre samtidig, tar hverandre igjen og møtes, er et under. Det har bare skjedd to ganger i livet mitt så langt, med mannen min og med Elskeren. For problemet er at når en prøver å bli forelsket, skjer det aldri. Som om Gud bestemte seg for ikke å gi en det en ønsker seg mest. Trikset er derfor å late som om en ikke leter. Med mindre en klarer å overbevise seg selv, så gjennomskuer Gud dette også. Helt til en har gitt opp håpet og blir seg selv igjen, da er alt igjen fullstendig mulig ...

Jo, Faderen har nok sine planer, mener mange, men det var sønnen som tok støyten:

Jeg leser på etiketten: Le Sang du Calvaire, altså Blodet fra Jesu lidelse. Jeg tenker: Selv etter døden får han ikke fred. Hvilken idiot han var, som stolte så blindt på sin far.

Stakkars Jesus, det kommer noe samaritansk snikende:

Det er umulig å nekte for at amerikaneren og jeg holder på å skje. At en hel kjemisk prosess har blitt satt i gang utenfor vår kontroll. Det eneste vi kan bestemme, er om vi vil nyte det eller ikke, om vi vil delta på en aktiv eller passiv måte.
...
Vi legger oss ned på fortauet. Jeg tenker ikke lenger på Elskeren, jeg tenker ikke lenger på Lou. Jeg tenker ikke. Jeg kjenner dråpene på innsiden av t-skjorten min som ikke lenger lukter av meg, men av amerikaneren, og elsker allerede forkjølelsen som jeg håper er på vei. Det passer bra, for jeg vil kjenne noe fysisk etter amerikaneren. En sykdom.

Litt feminin selvbetraktning må til, og med innsikt når det gjelder maskulin kjønnslighet:

Jeg lurer på hvorfor han liker leppene mine så godt. Han forklarer at det er på grunn av det banale ved dem, det nesten kjedelige. Han insisterer på at han forguder dem. Jeg myser bort på ham. Jeg lengter. Jeg håper at vi en gang kan ha en lengre periode sammen. Jeg ønsker å ha ham til jeg er fullstendig utslitt og bare avstand kan lade oss opp igjen. Jeg går rundt med en byrde, full av virilitet og lyst. Som en mann.

Og hele tiden ligger naboene i underetagen på lur:

– Det blir ikke noe etter brannen, svarer jeg. – Det blir evig brann, som i helvete ...

Et hovedpoeng i boken har jeg utelatt her, men den var close, ok? Tilbakeblikk – kanskje selvbiografisk ut fra bildet av en radmager ung kvinneskikkelse på omslaget av boken å dømme:

Jeg går nedover en gammel grusvei i Bø, en privat vei man helst ikke skal gå på. Rundt meg er det skog, bak meg: fjellene. I den andre enden av veien er hun, Petra. Hun hopper paradis. Jeg ser på den tynne, anorektiske kroppen hennes, skjult bak en glamorøs 20-tallskjole. Jeg studerer hvordan hun beveger den spinkle benbygningen. I grøftekanten kan jeg se at hun har spydd. Jeg prøver å late som om hun er usynlig, ser gjennom henne mens hun tar steinen opp fra bakken og kaster den foran seg. Vi later begge som om vi ikke vet om den andre. Jeg plukker blomster til mor, en stor bukett hvitveis og blåveis. Petra hopper og hinker. Vi ser ikke på hverandre. Kanskje vet hun ikke at det er meg, tenker jeg med ett. Kanskje vet hun rett og slett ikke hvem jeg er ...
Et fly farer over himmelen og legger igjen en tjukk stripe, som om det har tisset på seg, tenker jeg og går nærmere og nærmere, som om ingenting har skjedd. Petra stopper opp. Det ble stille etter flyet. Jeg lytter etter fuglesang mens jeg fortsetter å gå fremover helt til vi krysser hverandre: øynene våre møtes i et sekund, som myggestikk klør de lenge etterpå, hevngjerrig hovner de opp, mine blå, hennes grå. Hun vet hvem jeg er, tenker jeg.

Paret har forlatt London. De er i Telemark, og som vanlig er det en skygge av fortid på luringa:

– Du må ikke leke med meg, Vår ...
– Det var ikke amerikaneren som skuffet meg, Lou, det var oss, han og meg, sammen. For jeg elsker amerikaneren like mye som du elsker Sidney ... Men jeg tror du har rett, denne leken ... vel ... La oss prøve ikke å leke den lenger.
– Eller ...
– Hva da?
– Vil du være med på en lek?
– Nei, nå ...
– Hysj. Han tar frem bibelen sin, Slik talte Zarathustra, og leser: – «I en ekte mann skjuler det seg alltid et barn: Det vil leke.»
Jeg skal til å si noe, men Lou tar fingrene foran munnen min.
– Det jeg vil, er å leke at vi ikke leker, sier han.
– Hva?
– Vi har alltid gjort det uventede, men nå har også dette blitt forventet. Det stimulerer meg rett og slett ikke lenger.
– Hva stimulerer deg nå, da, Lou?
– Jeg har lyst til å prøve noe annet, noe nytt, noe som kanskje er litt gammeldags; noe annerledes.
– Hva da?
– Trofastheten, Vår, kunne ikke det være spennende? Det jeg vil, er å prøve å redefinere hva det er å være et par. Å gjøre nettopp ikke å leke til selve leken.

Selv har jeg i sommer bodd i Bø for å kikke på gamle spøkelser.

xhtml as electronic refugee

Sist verden var smadret, dro jeg til Bø for å slikke mine sår. Telemark har de vakreste landskap med bølgende linjer og spennende raviner, som en lett blanding av Erik Werenskiolds (1855-1938) En bondebegravelse (1885) og Gustave Courbets Landskap fra Jura (1868) – begge kan for tiden beskues på Nasjonalmuseet, tidligere Nasjonalgalleriet. Den røde gløden i himmelen er polær til de svalbardske blåtoner og gir glød, litt Ganesh- og Shiva-aktig stemningsland, med både frodighet og vilterhet – og ikke minst deilig ferskvann, badevann ...

Det startet allerede under fotball-VM, og nå i starten av august er vi ennå ikke ferdiggrillet; Fra midten av juni til slutten av juli fikk vi fem-seks uker med den ene dagen mer glohet enn den andre, solskinnsdager etterfulgt av enda flere uten forløsende regn eller torden – ganske så slitsomt for en forfrossen trøndersjel, og slett ikke det verst tenkelige tidspunkt å være aktivt arbeidssøkende på.

Den perfekte kombinasjon av sol, skygge og avkjølende vann fant jeg bortenfor Ajer, i Lunde. Midtstrøms kjenner man det friske slusevannet. Ved breddene flyter vannet dovent og noe varmere nedover mot Grenland.

Initiativ? Vel, det kan være vanskelig å finne motivasjon til de hardeste fysiske tiltak. Men etter å ha vært paralysert i over to år, var det på tide å komme i gang med å trene. Styrking av muskulatur gjør leddene og livsviljen sterkere. Beina og armene var mørbanket de første to-tre ukene med åttetimers økter, og jeg sovnet som et lite barn om kvelden. Etter seks uker i varmen kjentes kroppen fastere ut, men ikke alt fettet og den midellaldrende fasongen er borte – dét ville kanskje vært litt vel optimistisk, og krever kanskje andre tiltak som kan tas til høsten.

I skrivende stund har jeg treningsfri dag, og kjenner hvordan det verker her og der – vokstersmerter er det nok ikke, men deilig allikevel. Tilbake til fiksjonen:

Jeg tenker: Det er viktig å glemme, slik at nye ting kan skje. Å se Bø med nye øyne. Ikke som den 17 år gamle jenta som reiste bort, men som hun som kommer tilbake.

Uansett om man er jente eller mann, syv eller sytti, Bø har sine nattlige spesialiteter. Like over midnatt er dyrene på plass. Til gvanndags kanskje bare et par sveip – gummisvidde hyl:

Vi kjører gjennom Bø sentrum: dette sagnomsuste Bø sentrum som om kvelden forandres til rene rallyparadiset. Men nå er det stille. Det er ikke sent nok til at jentene gidder å vente på benkene langs veien, eller til at guttene gidder å plukke dem opp. For øyeblikket er Bø en snill og sovende liten bygd i Norge.

Morgen:

Jeg våkner opp med Lous størknede sæd på magen. Jeg prøver å huske hva jeg drømte og på hvilket språk, men jeg husker ingenting, som en black out. Da jeg bodde i Frankrike, drømte jeg med norske undertekster, mens i England var drømmene mine dubbet.

Og dagene:

Jeg er helt stille. Lytter ... til meg selv. Til hvordan jeg har det, inni meg. Usikkerheten ligger alltid på lur og venter på å slå rot i meg. I Bø skal det ikke mye til før jeg begynner å føle meg liten og ubetydelig. Jeg sitter helt stille og lytter til stillheten. Det er utrolig hvor stille det kan bli på landet. Så stille at man kan høre fuglenes vingeslag som en ensom ballade, ja, så stille at man kan høre seg selv tenke.
Jeg ser på datamaskinen: ingenting skjer, ingen mirakler.

Skrivesperre? Hun er en raddisunge:

Hun setter seg ned på barnesengen med en bunke politiske papirer i hendene. Ved å gi meg livet gav hun meg også døden, tenker jeg, finner frem en Vogue-pakke og tenner en sigarett. Så gir jeg en til henne også, morderen min. Vi er stille. Vi lytter sammen til lyden av sigaretter. Måker. Jeg spør mor om måkene, hvor lenge de har vært her og hvordan de kom hit. Hun forklarer at for noen år siden begynte måkene i Norge å trekke innover i landet.

Spuriøst nok, men hvorfor ikke teste seg selv?

Jeg strammer hardere. Da jeg var liten, prøvde jeg ofte å kvele meg selv for å teste Gud, for å se om Han ville gjøre alt for å holde meg i live ... Jeg blir rød i ansiktet. Jeg slipper. Jeg er for nysgjerrig til å velge døden. For gammel til å tro på Gud ...

Vel, hva er fikjson, og hva er virkelighet? Poppy hadde en åpen slutt:

PS:
Alt jeg har skrevet er sant,
bortsett fra det jeg har funnet på

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no