Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Abo Rasul & Matias Faldbakken

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:2 » Snort stories

Matias Faldbakken er en fascinerende kunstner. Under psevdonymet Abo Rasul skrev han bøkene the Cocka Hola Company og Macht und Rebel, Skandinavisk misantropi 1+2, begge utgitt i 2002 (tror jeg, og begge lest først i 2005).

I 2005 kom også Snort stories, en samling korte prosastykker som ser ut til å være en blanding av intervju, portretter uten oppnådd kontakt med objektet og generelle betraktninger av obskure aspekter ved livet, eller normalaspekter betraktet med noe spesielle øyne:

For eksempel kan teksten Black Raku sterkt anbefales for de som er interessert i uønsket latterlige sider ved norsk black mettal!* Og teksten Om negasjon (en samtale med Seymor Snuff) kan med hell leses av de som eventuelt skulle ha interesse for proto-anarkisme og andre smale politiske uttrykk man (les: undertegnede) sjeldent finner samtidige tekster om. Leseren bringes tilbake til Paris Commune (Pariserkommunen) rundt 1883, og den mer nyanserte debatten man fant på venstresiden i tiårene før den russiske revolusjon – med linjer og oppdateringer frem til 1980-årene. (Dette er naturligvis hyggelige lesning for en som forsøkte å lese inn en lengre historikk inn i Abo Rasuls eventyr fra vår tid.)

No futzer!

Unge Faldbakken viser også sitt talent for enfoldige provokative tekster. I en e-postutveksling med Charles Fleming om Idébøkene til Don Simpson siteres sistnevnte slik, da han (sannsynligvis i kokainrus) drodler inn sine filmidéer på en diktafon i sene nattetimer:

A scene in which an idiot wants to write 'idiot' but ends up writing 'idot', he realises what he has done, he SEES what he has written, and copyrights the word... the name... and sells it to Apple Mac, which in due course launches the iDot – a miniature iPod which squeezes all competition out of the market.

Både Simpson og Faldbakken er visuelle mennesker som lett skaper assosiasjoner og overtydelige bilder hos leseren (når kommer filmatiseringene, tro?). I en påfølgende sekvens finner vi:

The camera backs away steadily further, out of the shop, onto the street.... Everywhere, left and right, on buses and walls, we see posters and billboards advertising the latest box-office hit – one part youthful revolt, one part capitalist sensation: 'black bloc buster'. The subtitle combines the two crucial (and only real) questions of pleasure-based activity:

1. Do I get paid?

2. Do I get laid?

Og det skulle jo enkelt og greit oppsummere selv de mest ordrike og ekstensive, mer eller mindre intellektuelt vellykkede utlegninger innen litteratur og film – sett fra et maskulint ståsted.

Ordgyteri

I teksten En hypnagog** visjon av kunstneren som byråkrat, skrev Faldbakken følgende om boken Macht und Rebel:

Boken er et ganske aggresivt, til dels «provokativt», utfall mot den ny-aktivistiske og ny-politiske kunsten, så vel som den unge venstresiden som sådan. Den fungerer også som en slags bevisførsel for hvor vanskelig – eventuelt meningsløst – det er å skulle konstruere en provokasjon i form av et kulturelt produkt, som for eksempel en roman.

Boken ble skrevet mer eller mindre i affekt i løpet av 2001 og 2002. For her og nå å ikke falle tilbake i et spor av gammelt følelsesmessig og grumsete engasjement ...

Cliffhanger! Nysgjerrig? Resonnementet videre kan du lese etter å ha kjøpt boken eller lånt den på biblioteket! Men Matias påpeker like etterpå at den outrert livsstil har et mantra som er gjenkjennelig for gamle gretne barrikadekjempere og som kan gå slik:

If you can't win the game, stop playing.

Og apropos språklige eksesser, som vi jo poengterte i 2005, det er et rikt og ungt språk unge Herr Faldbakken benytter. Et utdrag gikk slik:

Når det kommer dit hen at elektrikeren er et grenseløst party-reptil og helge-heroinist, CEO'en tilbyr Beuysiansk frigjøring av forretningskreativiteten, og høyrepopulistene får 25 % av stemmene på hver meningsmåling, gidder ikke den profesjonaliserte byråkrat-kunstneren høre mer snakk om provokasjonen, verken som kunstnerisk fenomen, metode eller særegenhet. Han vil ha fred der han sitter og sampler sosiopolitiske analyser på iBook'en sin. Den tradisjonelle provokasjonen er et uegnet redskap for en kunstner som har tilegnet seg den avveiende debatt som sitt aksjonsfelt. Et av kunstens kjernebegrep er blitt «forhandling» (negotiation). Både mening og eventuell forandring skal forhandles frem, ikke røykes ut, eller jages opp ved hjelp av hyperboler, skrik og skrål.

Gen X og Salaryman Angst or Anger

Ok, dette er kanskje tekst og tema litt på grensen av det allmenne – ikke akkurat midtstrøms mainstream. Men det finnes sannsynligvis et publikum for den slags også, selv om det tidvis kan være at leseren inviteres til marginale diskusjoner. I teksten Edward Nortons WaspVille*** skrev Faldbakken om Nortons research i høyreekstreme miljøer foran innspillingen av filmen American History X (en film undertegnede dessverre ikke har sett, kun lest noe om):

... mistilpasset hvit ungdom, som i utgangspunktet ikke tilhørte en minoritet eller subgruppe, var ute etter å gjøre seg til en subgruppe for å føle tilhørighet. Norton forsto at nynazismen i bunn og grunn ikke dreide seg om ideologi, men om «a need for belonging or an alternative family». Og med det som han etter hvert kalte sin 'null-erfaring og null-tilhørighet' fra hjembyen Columbia som ballast, gikk han med fundamental forståelse inn i sin tolkning av den nynazistiske rollefiguren Derek Vinyard

Litt senere tilla Faldbakken skuespilleren Norton følgende:

Den innette viljen som lå bak noen av de unge høyreekstremistenes bestemmelse om å gjøre seg til kulturelle og sosiale abjekter fascinerte ham.

Abjekt! Hvor mange år siden er det jeg så ordet 'abjekt' brukt som motpol til begrepsparet subjekt-objekt? (Indoktrinert binaritet og overforenkling – jeg bare undrer.) Teksten byr videre på fine innspill for den som ønsker å trenge dypere inn i rollekaraktererene (og personene bak) i filmen Fight Club, hvor også Brad Pitt spiller en lettere schizoid rolle som Tyler Durden:

Wasp-frustration stems from hate against the mainstream – from the hate of being mainstream.

Og som forklaring:

Norton begrunner videre valget av W.A.S.P. som grunnreferanse for WaspVille med at politisk ukorrekthet er den hvite streite fremmedgjorte personens eneste våpen mot ytterligere nivellering og nullité. Og den politiske ukorrektheten er alltid best på sitt mest spontane og ureflekterte.

Faldbakken byr også leseren på en lett innføring i grunnlaget for en New Urbanism, mens Norton tilbyr leseren en god og forståelig beskrivelse av mettal-bandet W.A.S.P.s intellektuelle innhold, en utgrunning som faktisk ikke er så lavpannet som man innledningsvis kunne frykte. W.A.S.P. ser ut til å passe godt inn i en utvidet tolkning av Abo Rasuls bøker.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no