Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Lars Mytting :: Hestekrefter

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:2 » bilærr

Nok en bok om et forlatt mannfolk er på markedet – Erik Fyksen og Lars Mytting tar oss i Hestekrefter (2006) opp i dalene opp mot Rondane:

Den første tida var hun hjemme hver helg. Men alt lørdagene pratet hun om det som ikke var unnagjort i Oslo, og han så at hun var gladest på søndagene, like før hun startet Renaulten sin og dro sørover på bensin fra Mobilstasjonen.

En søndag i november, ved sekstida, selve timen for pendleravskjedene i dalen, så han at riksveien hadde tatt henne.

Noen ganger tenkte han på nth. Men det ville ikke gå. Selge stasjonen, sitte alene på en hybel med en diger avfallssekk full av svartsjuke og et dumt håp om å dra til Oslo og få det til igjen?

Det var ikke som med en bil. Det var ikke bare å skru det sammen igjen. Det ville ha forandret seg. Hver dag ville det ha forandret seg. Hver dag ville hun ha sett noe nytt han måtte konkurrere med.

Noe måtte gi etter, og det ga etter der.

En Ford f-150 sto avertert, og han bestemte seg. Det fikk bli ham og Mobilstasjonen. Feilsøking og reservedeler. Ikke saltvannssmak langs kinnet og stanging i mellomgulvet. Han solgte gto'en billig, lempet samlingen med bilblader ned i kjelleren, flyttet kassettspilleren over i den arrete yrkesbilen og sa til seg selv at ungdomstida var over.

Da ble han sånn.

Da ble han Erik Fyksen.

Og han ble ham til gangs. han fikk takknemlighet i smøregrava, takknemlighet bak kassa, takknemlighet når noen ringte på om natta og hadde fått motorstopp på Tallaksenflata. Han begynte morgenturene til fjellovergangen, kjente bruset når han hjalp noen å komme seg videre.

Men så, mens minnene størknet i sårkantene og countrymusikken og helgefylla gjorde sitt, fortsatte hun å vokse i ham. Hun vokste til noe renere og større enn hun hadde vært, og da han trodde han var over det, var det bare fordi han hadde vent seg til den varme klumpen som satt i den beste plassen i ham. Men det hendte, slik som nå, at såret gikk opp, og da ville hun igjen stråle som en blank perle i mellomgulvet. Joda, hun kunne sitte inne i Oslo og tegne de plateomslagene. Hun kunne dra opp hit og finne hillbillyer, bilvrak og bulkede parafinpumper, og la dem ende som plateomslag og magasincovere. Og de ville digge retrodesignet hennes der nede, på kafeene og rundt platediskene. Men de ville ikke digge folkene som sangene handlet om. Ikke når de fikk dem, oss, på nært hold.

Men han skjønte henne. Han fikk det til her fordi han var en del av sangen. Men hun kunne ikke klare seg i jordsmonnet her oppe. Ikke her, blant elgjegerne, de umalte låvene og de bleknede veiskiltene. Men hun kunne tegne den umalte låven, og den ville bli fin igjen, fin fordi folk slapp å møte han som aldri gadd å male den.

Oi! Setningene Noe måtte gi etter, og det ga etter der og Da ble han sånn er korthogde, emosjonelle, oppsummerende og maskuline. Sånn er det.

Erik vred seg i senga, tok armbåndsuret fra nattbordet. Vinkelen på de selvlysende viserne var smal, klokka var fem over tre. Han kledde på seg og slo på alle lampene i leiligheten. Det hjalp ikke. Erik hentet sigaretter. De hjalp ikke. Erik satte på Johnny Cash. Han hjalp ikke. Erik satte på Lucinda Williams. Hun hjalp litt.

Lucinda Williams – hmm – melankolsk nok? Vel, boken inneholder en rekke små fortellinger vevd inn i hverandre og surrende rundt mikrouniverset Erik Fyksen. For mange av språkperlene skal ikke gjengis her, men mot slutten har Mytting flere nydelige snutter, blant annet denne:

Mens åtteren buldret på tomgang gikk han ut og justerte tenninga. 5/8-nøkkelen passet ikke. Han tok fram den i 19/32, kom på at telleren i brøken var et primstall. Slik var vel jeg også, tenkte han. Et sosialt primtall. Bare delelig med meg selv.

Lest ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no