Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Gehalt i fortellingenes tid

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:1 » sannhetsbegrepet

I Aftenposten 15. april (2006) hadde forfatter Ove Røsbak en kronikk om fortellinger og fortellerstil. Under overskriften Vi lever i fortellingenes tid fant vi følgende ingress:

Historiefortelling er blitt opium for folket, for å omskrive Karl Marx. Overalt dukker "fortellerne" nå opp med sine skreddersydde historier. Vi har til og med fått en egen yrkesgruppe som kalles historiefortellere.

Og selve kronikken ble innledet slik:

I ALLE MEDIER. Det skjer i bøker, filmer, teaterstykker, realityserier og nyhetssendinger, i dataspill, reklameinnslag og på seminarer. Det er et paradoks at dette skjer i en tid da muntlig fortellertradisjon er i ferd med å trekke sitt siste sukk.
Skjønnlitterær historiefortelling
En skjønnlitterær måte å formidle historie på brer seg. I de siste årene har vi sett hvordan både faghistorikere og journalister beveger seg over i rene skjønnlitterære skildringer når de skal skrive om historiske emner. De såkalte historiefortellingene oversvømmer markedet.
I ettertid vil det kanskje bli sagt at det ble for mye av det, for det mangler ikke på svakheter ved denne typen litteratur. Det blir historie for de mange, men det går på bekostning av presisjonen.
Interessen for historiefortellingene kan oppfattes som en reaksjon på den fremmedgjøring, oppsplitting og spesialisering som samfunnet er preget av. Folk vil lære noe om de lange linjene i historien, samtidig som de vil underholdes. Det er ikke noe galt i det, men når en vet hvor mye en verdensanskuelse eller et bestemt historiesyn kan styre oppfatningen av fortid, nåtid og fremtid, kan en historieforteller bli ganske klam i hendene.
Verden i et jerngrep
Stereotypene som er utledet av de store fortellingene om verdens førende skikkelser og ideologier, holder verden i et jerngrep. Det vi med sikkerhet kan si om f. eks. personene Jesus og Muhammed, har ingenting å bety i forhold til det historiefortellerne har gjort disse skikkelsene til.
Alt for tyve år siden advarte den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera mot historiserende skjønnlitterære bøker. I essayboken Romankunsten fra 1987 sier han:
På den ene siden har vi den romanen som undersøker den menneskelige tilværelsens historiske dimensjon; på den andre siden har vi den romanen som er en illustrasjon av en historisk situasjon, beskrivelsen av et samfunn på et gitt tidspunkt, historieskrivning i romanform. Alle kjenner de romanene som er skrevet om den franske revolusjon, om Marie Antoinette eller om 1914, om kollektiviseringen i Sovjetunionen (for kollektiviseringen eller mot den) eller om året 1984 – alt sammen er vulgariseringsromaner som overfører en ikke-romanaktig kunnskap til romanens språk.
Det bare romanen kan si
Kundera hevder at romanens eneste eksistensberettigelse er å si det bare romanen kan si. Og det som bare romanen kan si, er hvor komplisert livet er, hvor lite entydig og absolutt det er:
Romanen undersøker ikke virkeligheten, men tilværelsen. Og tilværelsen er ikke det som har skjedd, tilværelsen er hele feltet for menneskelige muligheter, alt det mennesket kan bli, alt det er i stand til. Romanforfatterne trekker opp tilværelsens kart mens de oppdager den ene eller den andre menneskelige mulighet.

Som avrunding kommenterte Røsbak fortelling versus sannhet:

Den italienske forfatteren Umberto Eco har sagt at vi leser romaner fordi disse gir oss det behagelige inntrykk at forestillingen om sannheten er umulig å viske ut. I sammenligning kan virkeligheten virke som et høyst usikkert og forræderisk land, mener Eco.
Jeg holder en knapp på en kunst som sier oss noe om virkeligheten, om tilværelsen, og ikke bare flykter fra den, slik flere og flere historiefortellere gjør.

Pirolene i Benidorm

Han ante det i fuglene. De var vesener som pustet i en annen luft, seilte under en annen himmel, speilte seg i et annet vann og navigerte etter andre tegn. De var ikke, som resten av verden, støpt inn i jern. Det la seg ikke is på fuglene. Bladene falt ikke av dem om høsten. De ble ikke krøllet sammen som gamle aviser. De gråt seg ikke i søvn. De måtte ikke forsvare sine handlinger eller spinne nett av løgner, trengte ikke å gjemme seg bak gardinene, og de stinket ikke av matos, hårlakk, fyll eller skabbkrem. Fuglene var noe annet. Noe han aldri klarte å tenke ferdig. Og det var dette han savnet mest av alt: å få tenke det ferdig.

Slik gikk åpningen i Øivind Hånes' bok Pirolene i Benidorm 2005. Søt liten sak!

Siden er ment som kommentar til en nynorsk blogg: Tussilago farfara :: Frikjend?

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no