Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Den nye nasjonalpopulismen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2006 » T:1 » religionsmas

18. mars (2006) skrev Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, om Den nye nasjonalpopulismen. I Aftenposten kunne vi blant annet lese om ulike sider av frykt:

Nasjonalisme har alltid dreid seg om å skape en felles identitet for en gruppe mennesker gjennom kulturell, språkmessig og historisk sosialisering. Det nasjonale er sosialt og politisk konstruert. Mens territorialstaten ble til etter 1648 og fredsavtalene etter tredveårskrigen, ble nasjonalstaten først til mye senere, ca. 1850 og fremover for de flestes tilfelle. Norsk nasjonalitet ble skapt gjennom politiske og kulturelle eliter på denne tiden.
Hvorfor er dette relevant? Fordi det er uhyre viktig å poengtere at det ikke er noe naturgitt eller naturlig ved å være norsk. Hadde vi blitt sosialisert til å bli svenske, var vi blitt svensker. Nasjonalisme, som er den instrumentelle politiske bruk av nasjonalfølelsen, blir farlig når den brukes som markør mot de fremmede.
Mange sanksjoner
Den gode nyheten er at det faktisk ikke lenger er mulig for noen norsk regjering å sette egne standarder for for eksempel innvandring, ytringsfrihet eller religionsfrihet. Selvsagt kan et land gjøre som det lyster en viss tid, men vil alltid bli målt mot internasjonal standard. Selv om det ikke finnes et internasjonalt politi som rykker ut mot lovbrudd, er det mange sanksjoner mot land som fraviker internasjonale forpliktelser.
Å bruke nasjonale standarder tilhører definitivt fortiden. Men den dårlige nyheten er at populister kan basere seg på at kunnskapen om dette er svært liten hos de fleste.
...

Anti-nasjonal flaum

... var tittelen da Narve Fulsås, professor i historie ved Universitetet i Tromsø, leverte en replikk i Aftenposten 5. januar (2006). I starten av Ibsen-året kom han inn på de andre-begrepet som preget diskusjonen på 1840-tallet:
Under alt dette låg det ein orientalistisk reduksjon av Orienten til Europas andre, og denne orientalismen blei nådelaust avkledd i Peer Gynt.
OK, dette er et løsrevet bidrag til noe som er ment å bli en del av et tekstkorpus for refleksjon rundt nasjonsbegrepet.
P. A. Munch er et stort navn i norsk historie. Personlig har jeg betraktet ham som mer eller mindre overspent og smågal, noe som muligens ikke bare er en urettferdig vurdering, men også en betraktning løsrevet fra Munchs samtid. Fulsås skrev:
R. Keyser og P. A. Munch var akkurat like representative for liberal, nasjonal historieskriving i Europa på 1840-talet som Torgeir Skorgen er det for ein viss type liberal, europeisk post-kolonialisme i dag.

Språknytt: Bjørn Gabrielsen benyttet begrepet raunch culture som amerikansk motstykke til norsk rølpekultur, i Dagens Næringsliv for 27-28. mai 2006*

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no