Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Fjell, fonn, foss og fjord

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » Kulturopp- og mytebyggingen i Odda

Så var det oss da, Od-da (dada). Da jeg igjen kom til ny region med nytt arbeidssted, ble jeg en smule desorientert (akkurat som for både ett og to år siden. Å flytte og omstille seg er litt som å få mikrosjokk. Verdensbildet går i oppløsning; blant annet løsner kategorien egennavn: personer har ennå ikke navn og geografien henger ikke sammen – øh – tror jeg tar det med psykologen i stedet). Luften, vegetasjonen, klimaet, dialekten, fjellene: Alt var nytt og samtidig gjenkjennelig. Og som om dét ikke var nok:

Da jeg sent på kvelden ankom Hardanger, ble jeg innlosjert midlertidig i forfatterleiligheten i Folgefonngata; Det var som å tre inn i et tredimensjonalt kunstverk. Leiligheten fremsto som en kitsch-installasjon; Etter en time klarte jeg dog å stogge latteren over kulturtjenestens mange små utspekulertheter og finurlige bidrag til installasjonen.

Odda-forfatteren Frode Grytten slo igjennom i 1999 med Bikubesong, som vel også utløste Brageprisen. Boken består av fortellinger fra forskjellige leiligheter i Murboligen (og forfatterleiligheten ligger nettopp i Murboligen).* Historiene handler gjerne om småskakke personligheter som havner i ymse situasjoner med ikke nødvendigvis lykkelig utgang. Som Knut Hoem sa i Boktilsynet lørdag 5. mars:

Eg fatter ikkje ka som er i ferd med å skje, eg altså, i norsk samtidslitteratur. Det er altså så mange psykopater og gærninger der ute – håper det ikkje gjenspeiler virkeligheten.

For sikkerhets skyld befant jeg meg 20 timer etter installering i fiksjonsleiligheten, og midt i jetlaget, konverserende min nye sjef og herr Grytten i en solid og hyggelig vestnorsk julemiddag. Nåja, det lander vel etter hvert, tenkte jeg; Mennesket er en tilpasningsdyktig art som kan leve under ulike himmelstrøk.

Kveldene benyttes til å lese seg opp på lokalt planverk og forsøke å lese seg til en rolle i fortellingen om Odda. Det er også kjekt å finne tid til å gløtte opp og se litt på hva de store har levert av visjonsgrunnlag, for eksempel Stortingsmelding 22 (2004-2005), Kultur og næring, eller gjennom det noe lettere tilgjengelige nettstedet kryss.no:

Kultursektoren er en viktig arena for meningsdannelse og refleksjon.

Tja, det kan høres som nok en sentral, departemental platthet, men på lokalt nivå kan setningen kanskje gis gehalt i form av tiltak, arrangement og opplevelser på kanten – og handling (bare jeg snart kommer over de små sjokkbølgene og får grep om hva som er fiksjon og virkelighet her inne i Sørfjorden).

________*____  ^____*____*___
_*___________ ^^^_*__________
_____*______ J^^^^____*______
____________ ^^@^^_________*_
_*_________^^*^^^J^___________
_____*____^^@^^^^^^^__*_______
__________^^^^^^^^^^^_____*____
________^^^^^^@^^^^^^^_________
_*_____^^^^J^^^^^^^^*^^________
______^^^^^^^*^^^^^J^^^^___*__
_____^^@^^^^^^^^^^^^^^*^^______
____^^^^J^^^*^^^@^^^*^^^^^_____
__^J^^^^^^^^^^^^^^J^^^^^^@^____
______*_____* H ______*_________
___*__________H ____________*___
________*_____H ___*____*______

Et lite tilbakeblikk

På vei fra La Gomera til Odda fikk jeg endelig sjansen til å stikke innom Nasjonalmuseet i Oslo, et museum med en debatt jeg hadde stor glede over å harselere med der oppe fra trygge Røyrvik sist vår. Til mitt hovmods forbauselse oppdaget også jeg en slags indignasjon (eller beslektet uønsket følelse) inni meg, en forvirring over at det tidligere så stabile og forutsigbare Nasjonalgalleriet faktisk var endret.

  • Bildene hang ikke lenger slik vi gjennom alle år har blitt vant til.
  • Forskjellige epoker var tilsynelatende blandet ut fra motivbaserte tema fremfor en tidligere streng og lineær kronologi og sortering etter ulike europeiske skoler eller retninger på attenhundretallet.
  • Sentrale verk var borte; Nye maleri som jeg ikke hadde sett før, hang der i stedet (her og der hadde de til og med satt inn skulpturer. Tenke seg til: Å blande teknikker!); I.C. Dahls nasjonale ikon Fra Stalheim (1842) hang et annet sted, og på bildets tidligere så faste plass, hang et nesten helt monokromt eksperiment fra 1970- eller 1980-tallet.
  • I én tidligere så luftig sal eksperimenterte de med å henge bilder nesten tett-i-tett, litt sånn salon-aktig, slik normen var for et par hundre år siden.
  • Det gamle skulpturrommet var erstattet med et nytt auditorium, og de hadde i tillegg innpasset et storslagent utsalgssted med mengder av flotte billedbøker.
  • Bildet Trygd fra 1973, malt av Odd Nerdrum (1944-), var et storformat-maleri jeg bare har sett avbildet i magasiner tidligere; Et bilde man kan lese sterk kritikk av sosialdemokratisk eldreomsorg inn i (RIP :: Jon Alvheim)!
  • Gratulerer, Nasjonalmuseet, dette var et modig og tøft grep!

* Ligger man for eksempel i Bikuben og leser Grytten, befinner man seg i et svekket skille mellom fiksjon og virkelighet; Skillet er jo interessant nok i seg selv, og et svekket skille spisser situasjonen

La Gomera ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no