Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Negativitetens estetikk

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » desember

I et halvt år har kunsthistoriker Paul Grøtvedts artikkel Negativitetens estetikk ligget på mitt skrivebord. Innlegget ble publisert tirsdag 26. juli (2005), og Dagens Næringslivs ingress var:

Sjokk og provokasjoner er i dag de ypperste tegnene på et sunt og sant kunstnerskap

Teksten gikk slik:

For at aviser og fjernsyn skal interessere seg for en kunstner, vil de ha blodferske brudd med normer og verdier. En kunstner med respekt for seg selv kan da heller ikke stå for verdier. Å bryte med det bestående og spytte på borgerskapet gir større prestisje enn om du skaper noe av verdi. Opprør og protest, negasjon og forkastelse er tidens mest forpliktende idealer.
Negativiteten er blitt et hellig prinsipp, og det eneste i dag som gir full kunstnerisk bekreftelse. Skjønt det dreier seg ikke bare om kunstlivets monomane hang til å banne i kirka. Dette er en kulturelle tilstand som griper inn i de fleste av samfunnets områder og virksomheter. Trolig det mest infiserte fagfeltet, ut over det kunstneriske, er avisenes journalistikk, der alt fra ledere, til kommentarer, reportasjer og intervjuer er preget av kritiske vinklinger og negative undertoner.
Men i utgangspunktet er det kunstnerne som har etablert standarden og lansert idealene for denne negative oppbyggelighet. Begrepet "negativ oppbyggelighet" er hentet fra boken Kritikk av den negative oppbyggelighet, skrevet av de to danske forfatterne Fredrik Stjernfeldt og Ulrik Thomsen (Forlaget Vindrose 2005). Her blir negativitetstenkningen behørig dissekert og belyst, både historisk og aktuelt. Men som nevnt er det først og fremst innen kunstlivet at tenkningen i det negative utfolder seg.
Forfatternes perspektiv er å avdekke at det har skjedd en gjennomgripende og dramatisk endring i folks holdninger og selvforståelse. Man ser ikke lenger på seg selv som en del av fellesskapet, tvert imot ønsker man å markere seg som utenforstående. Ja, gjerne utstøtt og i lag med de avmektige. Naturligvis er det i en liksomposisjon. Den «utstøtte» trenger bare en påtatt legitimering som offer, om han skal kunne rette krass kritikk mot the Establishment.
Enhver kunstner med respekt for seg selv må derfor innta rollen som opprører. Han må bryte med tradisjoner og overskride grenser. Det gjelder å negere alt, og ikke stå for noe. Negasjonen representerer her den optimale kreativitet, det grunnleggende kriterium for det å være skapende. Følgelig kan heller ikke kunstneren bekrefte seg i noe positivt, noe verdifullt. I det hele tatt vise til verker med kvaliteter og selvstendig mening.
Den negative oppbyggeligheten ernærer seg utelukkende av å motsi det allerede skapte. Som 0,kunstnerisk strategi betraktet, streber den da heller ikke mot ukjente horisonter, men bryter i stedet mot det velkjente. Metoden er lettvint og i kunstnerisk forstand ganske uformuende.
Den amerikanske filosofen Charles Peirce peker på det samme når han viser at den logiske negasjonen er den enkleste. Å formulere noe positivt om verden krever at man utforsker fakta og gjør noe konstruktivt. Negasjonen derimot, bare snylter på det faktiske og det andre har gjort.
Negativitetens kunstneriske fremtoning har mange attityder. Allikevel er det kun ett grunnbegrep som holder orden i rekkene, nemlig begrepet overskridelse. Stjernfeldt anfører på det punkt et sitat som er ganske avklarende. Det er hentet fra en anmeldelse og lyder som følger:

Dette værk overskrider den tradisjonelle forestilling og står som et provokerende slag i ansiktet på den borgerlige pænhed.

Om man i stedet for værk setter inn ord som utsagn, uttrykk, handling osv., kan setningen fungere utmerket uansett i hvilken sammenheng den plasseres, det være seg i journalistikken, i politikken eller ved universiteter og høyskoler. Forestillingen om overskridelse er allment akseptert, og et avgjørende kriterium for om noe holder mål. Ja, den er så allment akseptert at den nærmest er usynlig.
Det Stjernfeldt her peker på, er at «overskridelse» ikke representerer er reelt kriterium. Begrepet fungerer bare som et honnørord alle bøyer seg for, uten å tenke over hva det innebærer. Om man går det nærmere på klingen og ber om en begrunnelse, anføres i stedet en rekke erstatningskriterier, som distanserer seg enda mer fra det verk, eller det fenomen man hevder er av kunstnerisk art.
Ingen av disse kriteriene er verksspesifikke. De går på kunstneren som skapende person. Han/hun er konsekvent, kraftfull, fleksibel eller følsom. Disse kriteriene brukes gjerne enkeltvis eller i kombinasjon, men uansett går de på kunstnerpersonligheten og markerer at den har et stor talent for overskridelser. I denne sammenheng blir interessen for verket tonet ned. Vi får ikke vite om verket er godt, eventuelt hvilke spesielle egenskaper det er i besittelse av. Det forutsetter nemlig en positiv bestemmelse av iboende egenskaper og kvaliteter, noe jo verket i utgangspunktet allerede har tatt sikte på å negere/fornekte.
Erstatningskriteriene har rykket inn i kunstlivet fordi alle kunstneriske normer er forkastet. Alt er nå tillatt, men som Stjernfeldt påpeker, noe er mer tillatt enn noe annet. Og det er primært negeringen, den totale forkastelse av alle verdier. På den annen side smykker negasjonstenkningen seg med en positiv ordbruk. For eksempel nyskapende, forandring, progresjon og fremskritt. Ord som lyder oppbyggelige i enhver sammenheng, og særlig på kunstens område, der behovet for å parfymere negativiteten er størst.
Det å være skapende handler altså ikke om å bidra med noe positivt. Slikt er suspekt, og man blir umiddelbart satt under mistanke. Her lukter det enten kristenmanns blod eller politisk reaksjon. Uansett er man ikke på parti med fremskrittet, overskridelsen, bruddet eller den permanente negasjon. Dette er rene ryggmarksreflekser og ikke bevisste tanker. Skjønt denne typen reflekser er ubevisste, har de allikevel sine røtter i bestemte tanketradisjoner.
Vi må tilbake til 1800-tallet for å nøste opp dette tankegodset, som utgjør en blanding av romantisk genitenkning, revolusjonære opprørsidealer og vitalistisk mystikk. Dette mikstum av ulike ideer og forestillinger fokuserer på jeg-et som et livsbekreftende individ. Livet skal realiseres gjennom handling og permanent eksponering. Mennesket er primært et livsvesen, der det pulserende og ekspanderende livet utgjør målestokken for meningsfull eksistens.
Troen på overskridelsen og negasjonen som metode, livnærer seg følgelig av en dubiøs metafysikk. Negativitetstenkningen fremstiller seg gjerne som progressiv, men egentlig befinner den seg langt fra opplysningens idealer. Frigjøring og likestilling er bare for de få, de utvalgte, som eksponerer livskreftene og negerer det bestående. Kunstneren er her forbildet, selve idealbildet på det å bekrefte livet gjennom negerende kreativitet.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no