Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

En hyldest til samtalen :: Habermas

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » Offentlighetens filosof

... var kulturredaktør Per Anders Madsens treffende tittel i Aftenposten 1. desember (2005). Her er noen utdrag:

Årets Holberg-pris er tildelt Europas kanskje mest innflytelsesrike filosof og samfunnsteoretiker. Produksjonen til Jürgen Habermas er ufattelig omfattende og bred; han har levert vektige bidrag innenfor så ulike felt som etikk, rettsvitenskap, språk- og kommunikasjonsteori, globalisering og europeiske integrasjonsprosesser.
...
Vilkårene for rasjonell argumentasjon utgjør kjernen i offentlighetenes problem, slik Habermas oppfatter det, og han har en særegen følsomhet og interesse for det som ødelegger en likeverdig verbal kommunikasjon og den meningsdannelse som springer ut av den.

I likhet med Skirbekk, anførte også Madsen mulige kritiske punkt i Habermas' teoretisering:

... noen grunn til overoptimisme på vegne av den kritiske meningsdannelse det ikke. Habermas fastholder at det moderne vestlige samfunn er bygget opp av tre selvstendige systemer, eller ordninger: Marked, stat og det sivile samfunn.
Samfunnet er avhengig av alle tre systemer, men kjennetegnes i dag av en grunnleggende ubalanse. Det skjer ved at markedets forretningsmoral og statens forvaltning trenger inn i og preger de aktivitetene som utgjør det sivile samfunn – kunst og kultur, medier, uavhengige institusjoner, offentlig debatt og sosiale bevegelser. To av samfunnets ordninger koloniserer altså den tredje.
...
Noe av det viktigste for fortsatt demokratisering, er å sikre betingelsene for meningsdannelse i offentligheter som er uavhengige av både stat og marked, mener han. Og en forutsetning for det igjen er at noen reflekterer offensivt og bevisst rundt disse utfordringene.
Derfor er innsatsen til årets Holbergpris-vinner også et demokratibidrag.

Offentlighetens filosof

Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, ga en (for en ufaglært kompakt og tilsynelatende) bred presentasjon av Habermas' liv og lære i Morgenbladet 25. november (2005). Noen utdrag:

Jürgen Habermas ble født i Düsseldorf 18. juni 1929. Han tilhører dermed den generasjonen tyskere som hadde sin oppvekst og skolegang i de tolv årene Hitlers bebudede Tusenårsrike kom til å vare. Det står til troende når den unge Habermas opplevde amerikanernes filmopptak fra frigjøringen av Bergen-Belsen som skjellsettende. Likhaugene som på sitt stumme vis oppsummerte resultatet av naziregimets totalitære herredømme.

Ovenfor aner jeg hvorfor Habermas fascinerer: Tusenårsriket, Endsieg og Endlösung – med nederlag, Untergang og betingelsesløs kapitulasjon. Habermas har en privat ballast:

Habermas er født med hareskår, noe han ble ertet for i skolegården. Når han skal forklare hvorfor han gjennom hele sin forskning har konsentrert seg om intersubjektivitet, om vilkårene for gjensidig forståelse, henviser han til sine tidlige opplevelser med å ikke bli forstått når han snakket. Han var den ikke-forståtte part, stilt på utsiden av den vellykkede samtalen – og dermed også ekskludert fra den anerkjennelse som fullverdig deltagelse i likeverdig verbal kommunikasjon på privilegert vis kan gi opphav til. Heri den biografiske bakgrunnen for Habermas' blikk for hvordan strebenen etter forståelse kan trues – ikke bare i form av en psykologisk betinget sårbarhet for avvisning, men mer samfunnsmessig og dermed politisk – i form av hvordan ulikt fordelt makt forårsaker at kommunikasjonen blir systematisk forvrengt. Idealet om en uforstyrret intersubjektivitet, som Habermas i mange tiår har hatt som normativt ledemotiv, er altså annammet fra en erfaring med den gjensidige forståelsens skjørhet. Det er tale om en liten øy – eller mange øyer – i et stort hav; et hav av strategiske handlinger og systemiske mekanismer (les: makt og penger) som bidrar til å hindre utfoldelsen av åpen og utvungen samtale. Jeg tror dette – at Habermas starter ut fra en særlig sensitivitet overfor hva som ødelegger samtalens vilkår – danner en ofte oversett premiss for hele hans prosjekt.

Hr. Habermas ble en gang rundt forrige tiårsskifte bokbadet foran en fullsatt Storsal i Studentersamfundet. Verken innholdet eller diksjonen hos den intellektuelle megastjernen var blant de lettest tilgjengelige. I en halv time gikk det en jevn strøm av folk ut fra salen, noe som ytterligere bidro til å svekke formidlingen og det kommunikative i situasjonen.

Heidegger har jeg ikke lest mye av, men det lille jeg har adaptert var overraskende stringent. Habermas har visstnok ikke et fullgodt forhold til Martin:

Heideggers forsøk på å føre Føreren var i Habermas' øyne kompromitterende ikke bare for filosofen selv. Snarere trakk Habermas en lærdom av tenkerens politiske misere som handler om en advarsel mot å tilkjenne filosofien en særegen dybde, et privilegert ståsted, hevet over ordskiftet blant den jevne kvinne og mann i en mer eller mindre fri offentlighet. Åndselitismen Heidegger personifiserte har, med livslang effekt, bidratt til å vaksinere Habermas mot 68-generasjonens diagnoser av massenes falske bevissthet og tilsvarende ovenfra-og-ned talemåter som Frankfurterskolen, især ved studentenes guru Herbert Marcuse, ble assosiert med i et innbilt revolusjonært øyeblikk.

Et stykke uti kritikken kom Vetlesen inn på human resource management og Habermas' tilkortkommenhet i så måte. Formuleringen ...

... i dagens fleksibiliserte – les: brutaliserende – arbeidsliv setter individets mest private sider og mest personlige sårbarheter under press som en humankapital den enkelte ansatte har å lære seg å drive rovdrift på – i lønnsomhetens ikke-så-humane tjeneste ...

... var både greit og oppsiktsvekkende. Heldigvis er ikke alle intellektuelle maktens lakeier.

Habermas som religionsfilosof ...

... var overskriften da Jan-Olav Henriksen i samme avis omtalte Habermas' bok Zwischen Naturalismus und Religion. Philosophische Aufsätze (Suhrkamp Verlag 2005). Henriksen er dr. theol. og dr. philos., professor i teologi og religionsfilosofi ved Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo.

Habermas' tilnærming til religion i den siste boken vil gjøre det mindre selvsagt hvor våre oppfatninger om hvor grensen mellom tro og viten går. Han mener denne grensen hele tiden må være gjenstand for forhandling og selvkritisk refleksjon, både fra troendes og ikketroendes perspektiv.
Dermed kaller han alle involverte parter inn på teppet for at de skal begrunne sitt syn på hvor grensen går. Han stiller troende, sekulære og scientister på samme gulv når det gjelder krav om begrunnelse for livssyn og posisjoner de fremmer til offentlig debatt. Gevinsten med dette er å gjøre offentlig tilgjengelig på hvilke premisser ulike grupper kan delta, og hvor de – for å si det med ham selv – overtrekker sin konto når det gjelder hva av det de står for som er offentlig grunngitt.
Noe overraskende er det imidlertid at Habermas' polemiske hovedfiende i den siste boken ikke synes å være mindre opplyste og refleksive former for religion (de blir han fort ferdig med), men samtidens scientistiske profeter, som med sin kombinasjon av vulgærsekularisme og antihumanistiske tendenser truer med å underminere muligheten for å fremme en normativ og rasjonell samfunnsdiskurs.
Et viktig humanistisk anliggende for ham kan vi også avlese av hans interesse for å sikre og fremme forståelse for religiøse menneskers integritet, i møte med det nødvendige sekulariserende press som må finnes i moderne samfunn. På dette punkt viser han en filosofisk og innsiktsskapende sensibilitet for religiøse menneskers dilemmaer i møte med det moderne samfunnets sekulære ordning.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no