Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Oljemyrderier

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » opprørt indignasjon

Like før jeg forlot gamlelandet for en kort ferie, hadde vi en litt absurd konstitusjonell situasjon; Regjeringssosialistene presterte å stemme for et vedtak om å sende bortover jetjagere til Afghanistan, samtidig som at de selvsamme representanter skulle solidarisere seg med sine velgere og meningsfeller utenfor Stortinget og markere avstand til vedtaket.

Bordet fanger; De er i posisjon, noe som kan fortone seg som en tvangsposisjon hvor kamelsvelging er en ubehagelig og nødvendig øvelse. Man kan jo betrakte SVs skisma som en slags intern meningsbrytning, men nye sengekamerater tatt i betraktning kan det kanskje like gjerne bli meningsnedbrytning av det?

Noen stemmer på høyresiden – som i anledning av vedtaket fant det opportunt å gjøre seg kostelige på SVs bekostning – skrev om partipisken. Flagellanteri er jo en middelaldersk botsøvelse som muligens er et utbredt fenomen i det politiske landskapet, og kanskje SV med hell kunne overlate denne programmatiske (og masochistiske) øvelsen til Partiet, Arbe'spartiet, hvor slike øvelser er obligatoriske, tradisjonelle og rettelig hører hjemme (som Kropotkin så viselig forutså, på 1860- eller 70-tallet, da han analyserte utviklingstrekkene og forutså mulige demokratur). Men over til poeget:

Invasjonen i Irak var og er lite annet enn en skandale; et storskala justismord på en hel nasjon, satt i scene for å tekkes en noe spesiell amerikansk fundamental logikk.

Lederne for den forrige irakiske nasjon var rett nok verken Allahs eller Guds beste barn, men samarbeide med Al Quaeda gjorde de altså ikke (og heller ikke hadde de noen WMD). Men gutta i Washington stablet på beina et show som ikke lot seg stoppe. Tiltaket ble markedsført med en maktbasert og hovmodig retorikk via et fintrimmet propagandamaskineri, i alle kanaler!, et apparat som ikke åpnet for alternative synspunkt. Guds vrede har tydeligvis trofaste tilhengere som tilsynelatende og gjerne vil utøve rettskaffenhet på gammeltestamentlig vis.

Inntil nylig trodde jeg at krigen mot Afghanistan var mer folkerettslig legitim enn den mot Irak, i lys av fellestrekk mellom Taliban og bin Ladens retorikk. Det kan være at jeg igjen tok feil, grundig feil. Sannsynligvis – iler jeg til med som en bortforklaring – fordi jeg ble svært overrasket av angrepet mot tvillingtårnene og ble satt ute av spill etter 9/11, og overgrepet mot Afghanistan kom hurtig, som et kontant svar fra amerikansk hold.

Nylig er det kommet frem informasjon som tyder på at talibanregimet var villig til å forhandle med amerikanerne både om anholdelse og utlevering av bin Laden og gutane. Stemmer dette, så fulgte ikke amerikanerne Genève-konvensjonens påbud om å utprøve alle muligheter før militære virkemidler og fysisk intervensjon.

Uansett politisk, religiøst eller ikke-religiøst ståsted, faller dermed enhver legalitet i norsk deltakelse i Afghanistan, enten det være seg med jetjagere som skal spille en passiv rolle, eller annet som kan bidrag til å holde drapsmaskineriet i gang. Det ser ut til at Norge ikke bare aksepterer, men endog støtter opp under en fremmed makts militære tilstedeværelse på afghansk jord. Da er vi, etter min logikk, moralsk sett ikke bedre enn selve invasjonsstyrken på slagmarken, den være seg fra Sovjetunionen eller fra USA; Vi har blod på hendene, hele gjengen, også vi som valgte våre politikere. Dét er neppe en holdbar posisjon. Med andre ord: Her holder det ikke å toe sine hender; Her er det bare å snu og hjemkalle alle styrker så fort som mulig (men jeg har jo tatt feil før).

På intet tidspunkt ønsker jeg å forsvare et fundamentalistisk religiøst system, verken talibansk eller amerikansk. Et par poeng kunne likevel vært vel verdt nærmere undersøkelse og oppfølging senere; Her fungerer de bare som digresjoner som vi lar ligge i denne omgang:

  • Islamsk fundamentalisme er sannsynligvis inspirert av amerikansk midtvestensk kristenfundamentalisme; Verdieksport er sannsynligvis et slags paradoksalt poeng et eller annet sted inne i denne grøten her;
  • Saddam Hussein tilbød seg muligens å fratre og gå i eksil; et lite påaktet og omtalt moment i oppkjøringen til festspillene våren 2003;
  • Etter invasjonen i Irak påpekte daværende utenriksminister Pedersen, viselig nok, at det ikke var et seminar som var i gang – et seminar hvor man kunne finvurdere mulige tiltak og konsekvenser frem og tilbake – man hadde en reell krigsliknende situasjon. Hva kjente ministeren til av betraktninger omkring legaliteten i aksjonene? (Hvis hans kunnskap ikke var begrenset, har vi en særlig situasjon som muligens krever spesielle rettslige vurderinger; Riksrett tror jeg det kalles. I farten kan jeg ikke sist huske når det var aktuelt å ta ut tiltale mot en minister, Quisling?)

Det er for øvrig flere latente absurditeter å forsyne seg av: Noen fikk heldigvis (i den korte meningsutvekslingen rundt førstnevnte vedtaket) ytret at en F-16 jetjager ikke er bygd for støttefunksjoner og for å kunne spille en 'passiv' rolle. Det er ganske enkelt en luftbåren drapsmaskin; Og hva med det uklare skillet mellom aktive militære enheter og humanitære hjelpeorganisasjoner? Nei, dagens krigføring må nok fortone seg som et både retorisk og faktisk helvete å gå inn i, et sant samtidshelvete på jord, for å bruke en billig og gammeltestamentlig metafor.

[ til topps ]

Halliburton Killing Machine

11. november (2005) publiserte Morgenbladet den oversatte artikkelen Soldaten snur, under vignetten Stemmen utenfra. Stemmen ser ut til å være John Pilgers, og teksten tok utgangspunkt i en britisk offiser som etter to runder i Irak nektet å reise tilbake for videre tjeneste, fordi han ikke så lovligheten i krigshandlingene. Fra teksten siteres:

Han får støtte i sitt standpunkt av eksperter på folkerett verden over, ikke minst av generalsekretær Kofi Annan i FN, som i september i fjor sa: «Den invasjonen av Irak som USA førte an i, var en ulovlig handling som stred mot FN-pakten.»

Nå fikk jeg ikke med meg Annans tale, men vil anta at både Morgenbladet og Pilger er etterrettelige (spesielt med en såpass seriøs og velrenommert kilde). Videre kunne vi lese:

Den internasjonale straffedomstolen, som henter sine lover fra Genève-konvensjonene og Nürnbergprosessen (1945), ... uttaler seg klart:

Å begynne angrepskrig ... er ikke bare en internasjonal forbrytelse, det er den største av alle internasjonale forbrytelser, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den omfatter alt det onde som er samlet i dem.

Ved Nürnbergprosessen mot nazistenes ledere, viste de to første påtalepunktene «Forbrytelser mot freden og en felles plan eller sammensvergelse for å begå slike forbrytelser» til «den felles planen eller sammensvergelsen». Disse defineres i påtalen som å «planlegge, forberede og føre en angrepskrig i strid med internasjonale avtaler, overenskomster og garantier».
Det finnes nå mange beviser for at George W. Bush, Tony Blair og deres rådgivere gjorde nettopp dette. Møtereferatet som er blitt lekket fra møtet i Downing Street i juli 2002, er nok til å vise at Blair og hans krigskabinett visste at krigen var ulovlig. Det påfølgende angrepet mot et forsvarsløst land som ikke utgjorde noen trussel mot USA eller Storbritannia, har sitt sidestykke i Hitlers invasjon av Sudetland; de løgnene som ble fortalt for å rettferdiggjøre begge hendelser, er nifst like.
En annen slående likhet er den ulovlige bombingen som gikk forut for begge invasjonene. De færreste i Storbritannia og USA visste at britiske og amerikanske fly i de ti månedene før invasjonen gjennomførte en heftig bombekampanje mot Irak i håp om at dette skulle provosere Saddam Hussein til å gi dem et påskudd til en invasjon. Det mislyktes og førte til at et ukjent antall sivile ble drept.

Dét var de grunnleggende og basale overgrepene i forløpet; Går vi dypere inn i detaljene, blir ikke bildet akkurat bedret:

I september utga Human Rights Watch en episk undersøkelse som dokumenterer amerikanernes systematiske bruk av tortur og hvor skjødesløs, ja, underholdende den bedrives.

Vold som underholdning kan man jo kjenne igjen fra amerikansk film. Hmm, dagens motstandsaktivitet i Irak (anslagene mot allierte styrker) kan bli noe lettere å forstå i lys av følgende:

Rapporten beskriver hvordan folk i Fallujah, der mange av amerikanernes ugjerninger ble begått, ser på den 82. luftbårne divisjon som «morderiske galninger». Når man leser rapporten, innser man at okkupasjonsstyrken i Irak er, som sjefen for Reuters nylig sa det, ute av kontroll. Den ødelegger liv i industrielle kvanta sammenlignet med motstandsbevegelsens vold.

Industriell ødeleggelse av liv, se dét er noe en skarve tyskstudent har hørt om før. De eneste partipolitiske ståstedene som krigføringen i Afghanistan og Irak kan forsvares ut fra, er (slik undertegnede ser det) på ytterfløyene: blant brune primaldarwinister og elskere av fortidens store sosiale programmer.

OK, noen av leserne vil kanskje tillegge undertegnede politisk medlemsskap både her og der etter å ha lest ovenstående tekst.* Det er likevel først og fremst en etisk indignasjon som signaliseres gjennom denne internettsiden. Norge er en nasjon jeg er svært glad i; Men jeg er dypt og moralsk forarget over hva våre fremste folkevalgte representanter på Stortinget har gjort i forbindelse med den vestlige krigføringen mot islamske land. Muslimene bør vi – etter min mening – bestrebe oss på (og strekke oss langt for) å opprettholde et godt forhold til – for dette kan faktisk utarte til noe som ingen er tjent med. Angrepskrig med religiøse ellere etniske aspekter vil jeg ikke være med på!

* Tilføyelse 13. desember: Teksten dreier seg om USA-initierte overgrep på suverene nasjoner, så det lukter vel klart politikk av den. Første forargelse ble lastet opp 24. november (2005), og jeg bakset med teksten i flere dager før den fant en slags form. (Siden ble altså publisert etter at engasjementet i Røyrvik formelt var avsluttet, og før ny jobb i Odda, altså mellom to engasjement; Teksten representerer slik privatpersonen Åge.) To uker senere leverte dramatikeren (og yrkespersonen) Harold Pinter sin takketale for Nobels litteraturpris for 2005, en tale som varmt anbefales!

John Pilgers nettsider er fantastisk lesning! Blant annet kan vi lese at det er dokumentert at amerikanerne benytter napalm, igjen, i Irak:

The generals love napalm. It has a big psychological effect.

Og ellers at «widespread use of uranium-tipped shells ... and cluster bombs, which ... are "technically legal"».

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no