Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Kunstperversiteter?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » Marit Victoria Wulff Andreassen

I Morgenbladet for 11-17. november var Tommy Olsson med rette noe betenkt over møtet med bildene på Marit Victoria Wulff Andreassens utstilling Looking For My Mother's Tongue, som ble presentert på Tegnerforbundet i Oslo mot slutten av året (2005)

... på de årene jeg har fulgt dette kunstnerskapet, har jeg bare funnet ett eneste annet naturlig referansepunkt å vise til: Hans Bellmer. Samme fint saklige linje, samme desperate surrealisme på grensen til total psykose, men fremfor alt den samme fleksibiliteten med hensyn til hvor på kroppen man kan plassere et kjønnsorgan, eller en annen knullbar åpning. Men forskjellen er også opplagt; der Hans Bellmer var en pessimistisk pedofil, merket av et liv i uflaks, er Wulff Andreassen optimistisk undersøkende i forhold til en amorf seksualitets videre muligheter. Hun har også en fremtredende humoristisk sans – selv om jeg ikke skal ta i for hardt, latteren blir gjerne nervøs og usikker mot en såpass mørk resonansbunn, og hun er heller aldri i første rekke ute etter et komisk poeng.
Den lille piken med bortvendt ansikt, som har en tydelig bule under kjolen er et godt eksempel. Bildet fører uvegerlig til et første fnis, før alle dets iboende implikasjoner trekker tilskueren ned i et psykisk terreng man nok mistenker de fleste for helst å forlate uutforsket. Og det rynkete anuset der en klo stikker ut, er så alarmerende i forhold til den egne kroppen at man ikke rekker å dra på smilebåndet før psykens falluker åpner seg over avgrunnen. Hva er det egentlig som foregår der nede?
Hjertet. Freestylesex-fantasier, stort sett. Så intenst påtrengende at de ikke lar seg bortforklare. Komplett fremmede og samtidig forunderlig velkjente; rester fra en tid før man tok anatomien for gitt og en antydning til en uforutsigbar fremtid av tenkbar genetisk design.
Det kan se ut som om Wulff Andreassen trekker kollektive vrengebilder fra den høyre hjernehalvdelens mørke avkroker inn i et oppriktighetens lammende lys der de manes frem med forsiktige fargeblyantstreker ...

Hvorvidt det er kunstnerens eller anmelderens desperasjon og potensielle psykose som kommenteres, skal vi la ligge i denne omgang. Istedenfor norsk personfokusert kritikk, skal vi forsøksvis løfte blikket opp mot mer generelle betraktninger. (Ordet 'surrealisme' ser for øvrig ut til å ha blitt svært så moderne i det siste. Ordet opptrer oftere og hyppigere enn tidligere, virker det som. Kan det være at fenomenet sier noe om samtiden?)

Tante Rød (2004). Lenke til flere bilder tatt i Trondheim i februar (2005)

Avisen Morgenbladet er en opplevelse, men også nettstedet er vel verdt et besøk. Tilfeldigvis kom jeg over en anmeldelse skrevet av en Erik Bjerck Hagen; En tekst med en rekke interessante vinklinger. Dessverre går det meste over hodet på undertegnede, som ikke har tilstrekkelig med litteraturanalyse og -forståelse innenbords (kun som sidefag i tysk). Noen partikler klarer man dog å resonnere seg frem til, for eksempel da Hagen omtalte kontrakten mellom forfatteren og leseren:

Jeg hadde gitt J ganske mye – av tid, oppmerksomhet, konsentrasjon, tålmodighet, kognitiv anstrengelse, innlevelse – og han, på sin side, mer enn oppfylte sin del av den stilltiende kontrakten: Han hadde ingen problemer med å gi mer tilbake, mer enn noen kunne forvente, og også noe helt annet enn hva man kunne få på annet vis, i litteraturen eller utenfor.

Dette er jo ganske greit, spesielt i lys av den noe ambisiøse overskriften Ved leselighetens yttergrense. Hagen er ellers inne på temaet avgrensning mellom tekst med litterære kvaliteter og ren kiosklitteratur. Personlig mener jeg at kvantitet og folkelighet er kriterier for hva som kan overleve og gå videre i kulturen, men skillet mellom høy- og lavkultur bør uansett diskuteres hyppig. Erik Bjerck Hagen leverte nok en formulering som fanget min interesse:

Fs prosa var gjenkjennelig nok til å gjøre det samme som mer konvensjonell prosa kunne gjøre, samtidig som dens brudd med kognitive og språklige forventninger førte leseren tettere inn på realitetene.

Joda, kontrastering som virkemiddel for å gjenkjenne samtidsfenomener og skape vrengebilder av virkeligheter, er ikke nødvendigvis dumt. Gjenkjennelighet versus radikalitet; diktomien 'trygghet og utfordring' er vel en balansegangen man skal gå for å holde seg inne i debatten?

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no