Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Poststruktur

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » Julia Kristeva

Morgenbladet kjører i høst en serie om feminister etter Simone de Beauvoir, som døde for 30 år siden – i selveste kvinneåret mistet vi henne. I avisen for 11-17. november (2005) gjorde Birgitte Huitfeldt Midttun et slags portrett av Julia Kristevas forfatterskap. Blant annet skrev hun at:

... Julia Kristeva [har] først og fremst søkt å bryte grenser i sitt arbeid med språket. Og det er språket og dialogen hun har gjort til sitt arbeid, i et urolig Europa preget av det hun selv kaller «dark times» – med terror, krig, samfunn i oppløsning og individ i krise.
«Nettopp i en slik urolig og mørk tid,» sa hun ved Holbergprisutdelingen, «må vi søke frihet i det enkle, i oss selv, kommunikasjon og kjærlighet, utvikle våre iboende muligheter som mennesker og vår evne til å forbli i dialog med vår tid og våre omgivelser.»
Sentrale feministiske diskusjoner kretser i dag om Kristevas teorier. Selv vil Kristeva gjerne være radikal, men på ingen måte feminist. Hun synes dagens feminister er arkaiske i sitt syn på likhet. I dag, i vårt samfunn med ny frihet, ny teknikk og ny biologisk utvikling, er kjønn og kjønnsroller i stadig oppløsning, hevder hun. Vi er verken bare kvinne eller bare mann. Tvert imot: Alle kreative, skapende mennesker «finner opp» sitt eget kjønn og sin egen seksualitet. Vi er selv de «muligheter» som legger grunnlaget for vår væren, vår skaperkraft, vårt geni og vår seksualitet, skriver hun i innledningen til sin trilogi Le Génie féminin (Det kvinnelige geni), tusenårsskiftets monografier om Hannah Arendt, Melanie Klein og Colette, utgitt i henholdsvis 1999, 2000 og 2002.

Saft suse meg! "Dagens feminister er arkaiske i sitt syn på likhet" kan fort bli en ledetråd. Litt senere skrev Midttun:

Den forskjell Kristeva i nyere tid er på jakt etter, er ikke en forskjell likhetsfeministene anerkjenner, den er ikke søster- og eller saksdominert, men handler derimot først og fremst om individets iboende muligheter til å finne sin egen stemme i verden, sin kreativitet og sin fulle væren, med andre ord sitt geni, slik Kristeva bruker begrepet.

Oh là là! er en frase som det til tider kanskje går litt inflasjon i i denne bloggen. (Men det er litt vanskelig å styre sin begeistring av og til!) Videre kunne vi finne en enkel forklaring på det småheftige begrepet 'poststrukturalisme' også:

Tegnet og kroppens teori. I 1974 presenterte Julia Kristeva den teorien som mange i dag vil forbinde med henne, at den betydningsskapende prosessen i språket består av to ulike, samvirkende elementer: Det symbolske (billedskapende) og det semiotiske (kroppslige).
I dette feltet vektlegger Kristeva det talende subjektet.
– Da jeg drev med semiologi, for eksempel [altså læren om tegn og deres betydning], var jeg det man nå kaller poststrukturalist. Det vil si at jeg anla et dynamisk syn på mening, der jeg tok hensyn til det talende subjekt og dets historie. Og da jeg tok for meg det talende subjekt, var det for å trenge dypere ned i subjektivitetens avgjørende situasjoner. Slike avgjørende situasjoner ser man for eksempel i barns språklæring. Eller i psykosen. Eller i avantgardelitteraturen. Og det er den samme problematikken jeg har fordypet meg i gjennom psykoanalysen. Altså meningen i det subjektive spillet, slik vi ser det i Freuds teorier om det ubevisste. Og i dette perspektivet interesserer jeg meg for depresjon, kjærlighetsforhold og angsten, som jeg synes hører til samme problemstilling, nemlig individets stilling i verden og i historien, en stilling som ikke lar seg fastholde, som er problematisk og vanskelig, som er en stilling i krise, men også i opprør, sier Kristeva.
Moderskap. Typisk for Kristeva, er hvordan hun spinner sine språkteorier og sin feministiske filosofi rundt individets absolutte nullpunkt, det hun kaller den svarte sol som finnes på den andre siden av den nærende mor-barn-relasjonen. I forholdet til moren (og det semiotiske element av kropp og nærhet) utvikler barnet sitt eget språk som motiverer det til å søke kommunikasjon og samspill, strekke seg etter ord og symbolisering, hevder Kristeva. Tanken om at språket oppstår gjennom Ødipus-konflikten og forholdet til farsautoriteten, slik Freud postulerer, tar hun altså avstand fra. Hvorfor skulle et barn ville strekke seg mot farens språk i vår moderne, likestilte tid? Alt barnet trenger av mulighet for språklig tilnærming, finnes i det tidlige morsforholdet, mener Kristeva.
Slik bringer Kristeva et feministisk utgangspunkt for sin teoretiske poetikk på banen. Hun mener at vi må forstå oss selv, vår kultur og vårt forhold til omverdenen ut fra en viten om at vårt eget, sanne språk i første instans oppsto i et møte med den andre, det fremmede, en instans utenfor oss selv – som oftest morsfiguren i en tid da de patriarkalske familiestrukturene fra Freuds tid for lengst er gått ut på dato.

Gefundenes Fressen! Her var det mye brukbart. For eksempel tiltaler formuleringene "dynamisk syn på mening" og "individets stilling i verden og i historien ... ikke lar seg fastholde" meg overmåte meget ( – såpass at det er vanskelig å styre sin begeistring og holde føttene i ro – jeg får lyst til å løpe rundt og spre det glade budskap –  halelujah!).

Det ødipale hos Freud* har jeg personlig betraktet som en alvorlig syk manns idé fra første gang jeg fikk den forklart (på Billedmediakunnskap I var vel det, ja. Nok om dét). Jeg har noe opplesning foran meg i 2006. Kanskje er det ennå håp for debatten 30 år etter kvinneåret, som jo var et personlig vendepunkt for undertegnde. Og – hey! – 30 år regnes vel som en mannsalder, som enkelte av oss ennå benytter som begrep istedenfor det mer politisk korrekte ordet generasjon.

* Det sies at en vitenskapelig sannhet varer i 20 år, og en medisinsk i ti.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no