Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Trusselen fra Norwenglish

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » norwEnglish

... var overskriften da Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, kommenterte universitetsreformen i Aftenposten 7. oktober (2005). Diskusjonen om hvorvidt det er rett eller galt å pålegge vitenskapsfolk å publisere internasjonalt, skal undertegnede la ligge. I stedet gjengis de formuleringene som går på nordmenns språkferdigheter, eller eventuelle mangel på sådan. Innledningsvis åpnet professoren slik:

RADBREKKING AV SHAKESPEARES SPRÅK: Selve tanken at vi nordmenn tror vi kan engelsk, er det fremste hinderet for å bli bedre i språket.

Som om ikke det var en drøy nok påstand, kan man i teksten faktisk finne en slags begrunnelse også:

ILLUSJON. Vi nærer en alvorlig illusjon i dette landet: Vi tror vi kan engelsk. Den som har hørt en nordmann holde en forelesning på engelsk, overvært en disputas, lest manuskripter som skal til engelske fagtidsskrifter, eller mottatt avhandlinger fra norske studenter på engelsk, bringes lett til fortvilelse. Spør forlagene. Spør deretter engelskmenn.
Denne fortvilelse blir sjelden mindre av å høre på norske politikere i utlandet. Eller for den saks skyld norske ordførere som skal holde taler på engelsk. Eller norske forretningsfolk som skal manøvrere ute. Vi hører at Statoil nå skal bruke engelsk innvortes. Spennende! Språklig fattigdom i spann med upresise formuleringer kan fort koste oss dyrt. Kanskje Statoil bør leie inn – eller gå for, som det heter for tiden – filologer som kan opprettholde standarder.
Kombinasjonen av ordfattigdom, uidiomatiske uttrykk og et tonefall som kan gjenkjennes på flere sjømils avstand – denne tilintetgjørende kombinasjon avføder lett sympati med de lingvistiske lidelser briter og amerikanere må gjennomgå i omgang med selvglinsende nordmenn. Vi tar nemlig sjelden regi. Fordi vi tror de kan engelsk. Men det vi gjør er å skape vår egen variant av kolonitidens pidgin-engelsk, eller en norsk pomor-engelsk.
Mer engelsk i Nebraska
På universitetene skal vi nå alle skrive engelsk. Hui hvor det går! Heller en artikkel i Southern Nebraska Agricultural Journal enn en monografi på morsmålet. En artikkel i Nebraska og mynter i kassen klinger. Norsk som kjøkkenspråk – det er den vidunderlige nye verden i det clemetske universitet. De fleste norske historikere, blant dem velskrivende, men akk så gammeldagse folk som Francis Sejersted, ville knapt kvalifisere til hovedfag med dette regimet. For de skrev jo på norsk. Slett ikke uinteressante bøker. De ble endog lest. Ytterst mistenkelig.
Ydmykhet er tingen
Nærværende skribent vil nødig bli uthengt som arrogant. Å ha det samme eksklusivistiske forhold til hjemmespråket som franskmennene har (eller rettere sagt hadde), er ikke ønskverdig. Å knote og krøkke må være tillatt. Nærværende skribent hører heller ikke til i Shakespeare-divisjonen. Og sant å si har dette nasjonale særdraget sjarmerende sider.
Mitt enkle poeng er likevel at det er troen på at vi er så gode som er selve skansen for mer arbeid med språket. Med Knut Dahl Jacobsens klassiske formulering for mer enn 40 år siden: Forestillingen om at vi er en velferdsstat er det alvorligste hinderet for at vi blir en. Så også her. Nordmenn kommer raskt opp på et nivå som setter oss i stand til å kommunisere om nokså enkle ting. Men der legger vi oss også til hvile. Det er som om vi slår oss på brystet og sier: Enough. Inntil vi skal føre en mer elevert samtale, eller skrive et brev om noe annet enn vårt siste sommeropphold i Brighton eller California, da kommer benpipene frem.
Denne situasjonen har en motsats: Fordi vi heller knoter på engelsk enn møter dem på norsk, er det nesten umulig for våre britiske og amerikanske venner å lære seg norsk. Resultatet er at mange av dem forblir på neandertalerstadiet, ikke langt unna vårt. Ingen vil hindre internasjonaliseringen, men er noen tjent med det kaudervelsk som i dag går under navn av engelsk? Og som så altfor få skjemmes ved fordi vi har så lite språklig selvinnsikt. Litt ydmykhet overfor hva som er korrekt engelsk og vilje til kritikk er en god begynnelse. Og så prøve igjen. Good day!

Han er ellers ingen enkel mann, denne professor Hagtvet (i sine tekster, må jeg skynde meg å legge til, privatpersonen vil jeg ikke ha sagt noe-som-helst om). Aftenposten publiserer hyppig snutter forfattet av ham, og ofte sitter jeg igjen med en følelse av at det egentlige innholdet i professorens innlegg spiraliserer inn i en slags reformkritikk.

Etter valget :: Postliberal reformkritikk?

Foran rektorvalget ved Universitetet i Oslo kom såpass mye grums til overflaten at man nesten skulle tro at hundedagene var forlenget i år. Under overskriften En klam kultur skrev Ingunn Økland i Aftenposten lørdag 3. september (2005) mot slutten:

Formalitetene fungerer som et panservern mot kritikk, til tross for at det tydeligvis er fullt mulig å manipulere ansettelsesprosesser på et uformelt nivå. En myr. Det blir ingen skikkelige bølger i en myr, skrev Daniel Haakonsen i 1949. Når barna blir 40 år og endelig får sin faste årslønn, innrulleres de raskt i rådende maktforhold. Den nye organiseringen av forskningsmidler er heller ikke egnet til å demme opp for innavl, ettersom midlene nå deles ut gjennom større prosjekter gjerne ledet av etablerte fagfolk.
Jeg tror det gradvis vil tvinge seg frem en offentlig debatt om uheldige utslag av ansettelsespolitikken, som smale utlysningstekster, norsk proteksjonisme, utdefinering av sterke kandidater og brudd på universitetets eget likestillingsprogram. Heller enn å legge lokk på en slik debatt, bør HF- og universitetsledelsen nå følge oppfordringen fra rektorkandidat Kristian Gundersen om å ta dette «aktuelle problemfeltet» på alvor. At Gundersen så langt ikke har vunnet frem hos den sittende ledelsen, er bare nok et symptom på ansvarsfraskrivelse. De ansatte trenger et forum der de åpent og med offentlighetens innsyn kan drøfte egne retningslinjer – uten frykt for subtile sanksjoner.

Grisete – og symptomatisk – nok gjaldt avsnittene ansettelses- og personalsaker.

Mot slutten av engasjementet som utdannings- og forskningsminister, mottok Kristin Clemet (H) en del spark mot de nedre regioner; Arnhild Skre i Aftenposten poengterte at det ikke bare var i Oslo at reformkritikerne kommer frem i lyset:

Fra rektorvalget ved Universitetet i Bergen i vår kom det enda klarere beskjed om at reformene slår feil ut. Da vant reformkritiske Sigmund Grønmo et klart flertall i alle grupper allerede i første valgomgang. Ved begge universiteter var valgdeltakelsen rekordstor både blant ansatte og studenter.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no