Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Fola Fola Blacken*

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:4 » Nasjonale innfall

Bjørn Gabrielsen var en av flere som tok for seg Erlend Erichsens debut:

«Nasjonalsatanisten.» Det er ordet sitt, det. Og det er også navnet på den første romanen fra norsk black metal-miljø. Ikke et øyeblikk for tidlig er den kommet, med black metal snakker vi tross alt om landets ubestridt viktigste kultureksportartikkel.
Litt av et land, Norge. Olje, laksesykdommer og satanisme ut, penger inn. Snakk om Mørkets rike. Sin egen ondskapens akse.

Anmelderen var ikke snau i sine retoriske eksesser, og sleivsparkende treffsikkert skrev han:

Som ekstravagante ungdomskulturer flest, er kjekk, norsk satanistungdom a) aktivt uinteressert i å bli forstått av mainstreamen og b) utrolig fjollete i klesveien. Men erfaringsvis er det nettopp blant yngre mennesker i klovnegevanter man finner noen av de beste til å tolke samtiden. Og uansett hvordan man vrir og vender på det, tiltrekker black metal seg åpenbart noen alvorlig dyktige og kreative mennesker.

Heller ikke Gabrielsen var helt borte i kreativitetens irrganger. Hva med følgende vågale analyse?

At barn av et Norge som dyrker amatørsexologi, flatskjermfjernsyn og firehjulstrekk velger Satan, er i og for seg forståelig nok.

Flere nasjonale eksesser

Under overskriften Nasjonalisme på norsk summerte Morgenbladets Maia Reinertsen opp sommerens debatt om uskjønn nasjonalisme på norsk venstreside slik:

"Til forskjell fra den internasjonale eliten, som i stor grad mener demokratiproblemet må løses gjennom å overskride nasjonalstaten og skille den politiske offentligheten fra et identitetsbasert fellesskap, mener en stor del av den norske eliten at demokrati innebærer å verne om det norske folk." Med disse ordene sparket minoritetsforsker Randi Gressgård i gang den nær årvisse sommerdebatten i Dagbladet. Om venstresidens nasjonalisme.
– Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, skrev nettopp at "hvis nasjonalstaten og den nasjonale identiteten forvitrer, står vi igjen med rase, kjønn og familie". Han representerer dem som ser nasjonal identitet som eneste mulige rammen for demokrati. Det er nettopp denne tette forbindelsen mellom etnos og demos som er farlig, sier Gressgård.
Med etnos menes folket forstått som nasjonalt, identitetsbasert fellesskap. Demos: folket som politisk kategori.
Iver B. Neumann, professor i statsvitenskap, er enig:
– Særlig venstresiden mikser ofte de to typene nasjonalisme, den etnos- og demosbaserte. Dypt problematisk.

Og apropos svelgbarhet: I forbindelse med en (da) nært forestående åpning av et renovert Nasjonalbibliotek, kunne Aleksander Bergan, i Dagens Næringsliv for helgen 13-14. august 2005, opplyse oss om følgende:

Ved inngangen til 1500-tallet, cirka 60 år etter at Johan Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten, fantes det så mange som 40.000 boktitler i Europa. Det skulle ikke ta lang tid før noen følte de måtte opprettholde en viss kontroll med informasjonsstrømmen.
Det var under kong Frans den første at Frankrike ble det første landet som innførte pliktavleveringsloven i 1537. [...] Et viktig motiv for denne loven var et ønske om sensur og kontroll, men samtidig heter det seg at Frans den første var en mann med stor interesse for kultur og litteratur. ...
Loven om pliktavlevering spredte seg til stort sett de fleste europeiske land og la grunnlaget for de fleste av Europas nasjonalbiblioteker. I 1697 kom den første pliktavleveringsloven til Danmark, og omtrent hundre år senere ble loven utvidet til å gjelde også de norske trykkeriene.

Litt senere kunne vi lese:

Loven om pliktavlevering fra 1882 er revidert flere ganger for å kunne tilpasses den medieteknologiske utviklingen. Sist gang i 1989.

OK, det var et langt skudd, men flere tekster løsnet sist sommer. Eystein Eggen fra Nannestad kommenterte nasjonalhelter i Aftenposten for 8. august:

Aristokratisk bølge. "Men en aristokratisk snobb med et homofilt rykte er det ikke plass til i vårt nasjonale heltegalleri. Der råder Fridtjof Nansen grunnen alene," konkluderte Roy Andersens kronikk 21.5 om Fritz Wedel Jarlsbergs skjebne.
Til dette er å bemerke at hele frigjøringsverket i 1905 ble båret frem av en genuint aristokratisk bølge. For det første var mange av hovedaktørene, både norske og utenlandske, adelige. For det andre var selve bredden i den norske frigjøringstanken tuftet på forestillingen om slektenes aristokratiske renessanse: Den gamle norske adelen var gått over i bondestanden og skulle igjen ha makten i landet. For det tredje falt den nasjonale elitetanken i god jord hos noen av stormaktene.
Hvem som var mest snobbete av Fritz Wedel Jarlsberg og hans fetter Fridtjof Nansen, skal være usagt. Baronen var ikke alene om benet. Nansen var av dansk adelsslekt, og Nansens mor var en Wedel. Adelen var avskaffet, men styrte fortsatt stater med makt til å avgjøre Norges skjebne.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no