Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Frontkjemperne :: Krigen vår

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » WW II

Anders Gogstad, professor emeritus i sosialmedisin ved Universitetet i Bergen, publiserte kronikken Frontkjempere skyldige i ettertid? i Aftenposten 15. september (2005). Innlegget kom i en debatt om hvorvidt det er beviselig at nordmenn deltok aktivt i jødeutryddelsen på Østfronten under krigen. Sindig nok påpeker han at det kan være vanskelig å frembringe pålitelige og etterrettelige vitneutsagn som kan fungere som bevis etter 65 år. (Det kan være vi omsider må lære oss å leve med den usikkerheten. At man faktisk etterspør bevis indikerer jo også at man kanskje ikke har hatt dekning for alt som frontkjemperne er blitt beskyldt for, men det blir en annen diskusjon.) Innledningsvis kommenterte professor Gogstad:

I en kronikk 3.9. redegjør Odd-Bjørn Fure og medarbeidere ved Holocaust-senteret for et stort forskningsprosjekt om frontkjemperne, finansiert av Justisdepartementet. Konseptet må forstås slik at det bl.a. er en bestemt gruppe som deltok i de første tyske invasjonsstyrker i 1941 i Syd-Russland og Vest-Ukraina, som skal etterforskes for krigsforbrytelser. Det var i tilslutning til den tyske fremrykning gjennom disse områdene med tett jødisk bosetning at de beryktede SS-Einsatzgruppen utførte sine bestialske massemord før Endlösung ble overført til gasskamrene. Det er reist tvil om ikke også frivillige Waffen SS-soldater – herunder nordmenn – direkte eller indirekte deltok i slike krigsforbrytelser.

OK, det er ikke lettfordøyelig kost gutta gir seg i kast med. Uansett hadde Gogstad noen formuleringer som man ikke behøver å være så veldig vrang for å kunne anse og betrakte som mulig allmenngyldige, blant annet:

Forsøk på objektive skildringer har imidlertid ofte vært kneblet av mangel på forskningsmidler, og i mediene i patriotismens navn stemplet som historisk "revisjonisme" og det som verre er. Fure nevner f.eks. ikke professor Stein Ugelvik Larsens mangeårige studier av frontkjemperne ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, som munner ut i en bokutgivelse på Pax forlag denne høsten.

Jada, her er det bare å glede seg! Et stykke lenger ut i artikkelen skrev Gogstad om hvordan akademia slet med å bli kvitt brunsvidd teori etter krigen:

Og hva med rasistiske holdninger? Så sent som i 1948 ble raseteorier forelest ved mitt medisinerstudium, og målinger av skalleomfang var ennå en viktig del av antropologien. Kjente medisinere gikk etter krigen inn for å eksportere tyskerbarna ut av landet p.g.a. "de dårlige arveegenskaper med tysk far" og lettsindig mor. Raselære var akseptert av biologer over hele Europa med få unntak, inntil den endelig ble avlivet av moderne evidensbasert medisin og psykiatri i 1950-årene.
Og hva nytt forventes avslørt om menneskets mørke sider? Professor Nils Christies foretok i 1952 en sosiologisk undersøkelse av de norske serbervaktene ved fangeleirene i Nord-Norge. De totalt 363 nordmenn som tjenestegjorde som serbervakter, derunder flere sårede frontkjempere, ble rekruttert fra den såkalte Hirdvaktbataljonen, og det ble hurtig kjent at deres behandling av fangene ikke var bedre enn de tyske SS-fangevokternes ...

Kun fragmenter er gjengitt her; Hos Aftenposten finner du den hele og fulle tekst. Men, stopp en hal, avslutningsvis skrev professoren:

Den menneskelige natur er dessverre slik at ingen motforestillinger kan hindre oss i å begå inhumane handlinger og vise brutalitet så lenge vi står under legitime autoriteter som anvender massepsykologiske metoder i sin maktutøvelse.
Faren for at et kostbart gigantprosjekt vil ende med allerede velkjente sannheter, truismer og mangel på substans og troverdighet i innhentede utsagn, er etter mitt syn åpenbar.
Holocaust-senteret har spesielt engasjerte forskere, og de har et hav av oppgaver foran seg. Det er beklagelig dersom alle midler blir låst til et prosjekt med liten utsikt til ny kunnskap omkring de dypere eksistensielle problemer, som er og bør være et av senterets fremste formål.

Oh là là!! Oppblåste forskningsprogram som sementerer vante forestillinger og eventuelle usannheter oppfinansiert av rettroende demokrater?

Og det kan være nok å ta av. Vi norske hadde 10.000 omkring døde i løpet av krigen – hvis vi regner med tap på begge sider. Men hva med de rundt 100.000 utlendingene som døde i arbeidsleire på norsk jord? I radioprogrammet Søndagsavisa 9. oktober (2005) hevdet en kvinnestemme at av anslagsvis 100.000 russere som ble sendt til Norge, kom 60% hjem igjen. Videre anslo hun at 13.000 døde på anlegg i vårt vakre land.

Hva med de tyske flyktningene som døde i leire i Danmark, 13.000 bare i 1945, herav 7.000 barn under 5 år? Hva med de 3,5 millioner tyske soldater som døde i allierte fangeleire de to første årene etter krigen? Personlig synes jeg det er på høy tid å skrive historien om igjen, gjerne i et nyere humanistisk perspektiv og kanskje med litt mindre vinnerarroganse. Som Atle Kvalvik skrev i et leserinnlegg fra Utsira:

Det er noe ytterst smakløst ved seierherrejustis mot 80-åringer.

Senere tilføyelse:

I artikkelen De glemte som bygde landet i Aftenposten 15.11.2005, skrev Halvor Hegtun om forskeren Marianne Neerland Soleim ved Falstad-senteret og hennes doktoravhandling om de sovjetiske krigsfangene.

Tapet av sovjetiske menneskeliv på norsk jord var større enn samlede norske tap under krigen. Dødsprosenten blant de sovjetiske fangene var riktignok lavere enn i andre okkuperte land, 13 prosent i Norge mot 29,3 prosent i Finland. I Polen døde ufattelige 85,7 prosent av de sovjetiske krigsfangene fra høsten 1941 til april 1942. De som kom til Norge, var plukket ut for å være arbeidsslaver. I transportene til Norge var det også 9 000 sivile, hvorav 1400 kvinner og 400 barn.
...
Bare et fåtall av de sovjetiske falne er registrert med navn av krigsgravtjenesten.

En myte ble også berørt i Hegtuns artikkel:

Det var ingen lykkelig tid som ventet de overlevende som ble sendt hjem igjen til Sovjetunionen. Men bildet var ikke fullt så beksvart som mange tror.
– Vestlige medier har nærmest gitt inntrykk av at de enten ble sendt til Sibir, eller henrettet. Bildet er ikke riktig.

I starten av artikkelen kunne vi lese:

De bygde flyplasser på Kjevik, på Gardermoen, på Værnes, på Bardufoss, i Bodø, i Alta, på Banak. De bygde riksveien som ble til E6 gjennom Nordland. De bygde Nordlandsbanen. De ble behandlet som undermennesker av de tyske okkupasjonsmaktene. Tusener ble drevet i døden. Men da freden kom, ble et russisk årsverk på Nordlandsbanen fra norsk side beregnet til en tiendedel av et vanlig årsverk. Andre beregninger var enda lavere.
Det er naturlig å anta at frykten for et eventuelt sovjetisk krav om erstatning for fangenes arbeid i Norge resulterte i en urealistisk lav prosentberegning for et russerårsverk.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no