Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Jürgen Habermas :: Kraften i de bedre argumenter

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » Habermas

Her følger utdrag fra Ragnvald Kallebergs kronikk om Jürgen Habermas i Aftenposten lørdag 24. september. Anledningen var at Habermas nylig mottok årets Ludvig Holbergs minnepris. Priser er nå så sin sak, men jeg må medgå at det er hyggelig når en av mine få helter mottar en slik hedersbevisning. Herr Kalleberg er professor ved Universitetet i Oslo og skrev:

Forfatterskapet til Habermas er meget stort og preget av en kolossal bredde. Det sentrale tema dreier seg om fornuftig kommunikasjon, om genuine dialoger (diskurser) hvor vi lytter til hverandres argumenter og lærer av hverandre. Han er opptatt av å klargjøre forutsetninger for rasjonell menings- og viljesdannelse og gi samfunnsfagene en talehandlingsteoretisk basis. Hans to hovedverker er Teorien om kommunikativ handling (1981) og Faktisitet og gyldighet. Bidrag til en diskursteori om rett og demokratisk rettsstat (1992).
Habermas var fire år gammel ved Hitlers maktovertagelse i 1933. Han var 16 år gammel da Nazi-Tyskland tapte krigen, og ung student da Vest-Tyskland startet utviklingen henimot et moderne, vestlig demokrati. Disse to temaene – oppgjøret med nazistisk fortid og utfordringene med å bygge en demokratisk rettsstat – preger hele forfatterskapet.
Vi kan si at Habermas søker å klargjøre og besvare et elementært, men fundamentalt grunnlagsteoretisk spørsmål: Hva er det vi gjør når vi snakker? Hvilken rolle spiller våre talehandlinger? Essensen i hans svar er at vi gir grunner for handlinger og meninger, prøver dem, aksepterer eller forkaster dem. I vårt dagligliv er grunnene naturligvis ofte underforståtte, men de kan ekspliseres når det trengs.
Tvang og påvirkning
Det er tre slags grunner, antydet med stikkordene sannhet, riktighet og oppriktighet. Hvordan forholder noe seg faktisk? Hva er det riktig å gjøre eller unnlate å gjøre? Er de andre oppriktige? Når vi deltar i en genuin dialog, forutsetter vi at det sagte er sant, at det er normativt riktig og at deltagerne er oppriktige. Habermas vet naturligvis at det finnes mange former for tvang og illegitim påvirkning mellom individer, institusjoner og nasjoner. Men han insisterer på at vi også påvirker hverandre gjennom kraften i de bedre argumenter, både i de små og store sammenhenger. Det er ikke idealisme å hevde dette, men mangel på realisme ikke å innse at argumenter også er en form for makt og innflytelse.
Vi vet også at vi er feilbarlige. Andre kan overbevise oss om at vår situasjonsforståelse var feilaktig, våre vurderinger urimelige eller at vi til og med lurte oss selv. Habermas snakker derfor ikke om sannheten med stor S eller de endegyldige argumenter, men de bedre argumenter. Vi er både fornuftige og feilbarlige og kan lære.

Kalleberg skrev videre at Habermas knytter "tråder i tradisjonene fra Kant og Darwin" og:

I sin samfunnsteori legger Habermas vekt på at moderne samfunn er bygget opp omkring tre store ordninger: Marked, stat og sivilsamfunn. Komplekse samfunn kan ikke klare seg uten velfungerende markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. Det eksisterer også et sivilt samfunn hinsides markedets forretninger og statens forvaltning. Dette er området for offentlig ordskifte, for uavhengige institusjoner, sosiale bevegelser, massemedier, kunst, vitenskap og religion.
Ifølge Habermas er det en ubalanse mellom disse ordningene i dagens markedsdemokratier. Ubalansen fører til at normer fra marked og forvaltning trenger inn i det sivile samfunn, og undergraver aktiviteter her. Sivilsamfunnet koloniseres. Solidariske relasjoner og lokal meningsdannelse drives ut fra dagliglivet og de offentlige rom. I stedet kommer adferdsmåter preget av byråkratisering, klientifisering og kommersialisering.
Hans mest kjente bok er Borgerlig offentlighet (1962/2005). Den handler om oppkomsten av en verdenshistorisk ny institusjon: Offentligheten. Den oppsto for tre hundreår siden, i det nordvestlige hjørnet av Europa. I de nye offentligheter i vitenskap, samfunnsliv og kunst, skulle argumenter og ikke penger, makt eller tradisjon avgjøre diskusjoner. Boken handler også om offentlighetens forfall i det 19. og 20. århundre, i økende grad preget av kommersialisering, lobbyvirksomhet og underholdningsmani.

Videre om relevans i dagens Norge kunne vi blant annet lese:

Den norske ytringsfrihetskommisjonen som utredet endringer og tillegg til Grunnlovens paragraf 100, lot seg inspirere av Habermas og hans vekt på dialogdemokrati. I det siste leddet i paragrafen heter det nå: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale."

Som om ikke Habermas alene er blant de mer interessante nålevende, kunne vi også implisitt finne en kommentar til den avdøde som vanligvis krediteres for å ha innledet sosiologien i Norge:

Den prisen Habermas blir tildelt den 30. november i Håkonshallen i Bergen, er oppkalt etter bergenseren Ludvig Holberg. De fleste mennesker tenker vel nå bare på Holberg som forfatter av fabelaktige komedier, som Jeppe på Bjerget eller Erasmus Montanus. Men Holberg var professor i København og først og fremst vitenskapelig forfatter. Hans store produksjon hører til både i humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi. Jeg betrakter Holberg som Norges første sosiolog. Han er den mest vellykkede forskningsformidler i skandinavisk historie. Det er få som i dag kan oppvise en lignende faglig bredde og vitalitet som offentlig intellektuell. Habermas er en av dem. Det er også en grunn til at dette er en god tildeling.

Å fravriste Munch æren for å være landets første sosiolog, er vel lite annet enn et (ganske oppsiktsvekkende) brudd med rådende doxa, les: kollektiv nasjonal myte.* (Tar jeg feil, er det bare et brudd med en ofte fremhevet formulering ved kulturfag i Bø. Nok et Bourdieusk doxa?)

* I Alf van der Hagens leder i Morgenbladet for 11. november (2005), Kunnskapslandet, kunne vi lese:

Det greske ordet for kunnskap – episteme – betød i gresk filosofi det samme som sikker viten. Dette i motsetning til doxa, som betegnet den rene antakelse eller mening, altså synsing.

Flertallets syn er doxa, og skygger ofte for andre verdensanskuelser, skrev Anna B. Jensen i en leder i Morgenbladet, 2. desember (2005). I samme artikkel ble Habermas for øvrig tillagt følgende utlegning:

Slagordet om en 'herredømmefri dialog' henviser til den enkle kjensgjerning at vi bare snakker om 'læring' når vi danner oss en mening i lys av bedre argumenter, istedenfor å følge en suggestiv tvang.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no