Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Europa – en messe verd?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » [2000]

Når tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap gjeninntar sine respektive skyttergraver, avslører det verbale skytset oftest en fattig innsikt i det idémessige grunnlaget for det europeiske prosjektet. Kan dette skyldes at Annerledeslandet mangler tradisjoner i forhold til Europa-tanken?

EU-debatten i Norge er preget av at de store perspektivene som gjelder demokrati, ressursfordeling og miljø, stort sett er fraværende på begge sider. Europa som et stort fellesprosjekt i humanistisk ånd har sin historie helt tilbake til 1500-tallet, skriver hovedfagsstudent i fransk, Kenneth Stoltz, ved NTNU. Han redegjør for utviklingen av idéen om et samlet Europa.

Vår hjemlige EU-debatt gikk fra storm til stille etter nei-sidens seier seks år tilbake. Siden har vi opplevd sporadiske tilløp til reaktualisering av Europa-spørsmålet gjennom bl.a. debattene om Schengen- og veterinæravtalen, matsminkedirektivet og ØMU.
Eksempelvis er det ikke mer enn knappe to år siden høy rente og økonomisk uro gjorde oss smertelig klar over sårbarheten ved vår lille valuta og store oljeavhengighet. Vi husker at denne situasjonen fremprovoserte et nærmest panisk flertallsønske om å utrede muligheten for å knytte seg til den felles europeiske valutaen euro. Men takket være en kald vinter i Nord-Amerika samt kutt i den globale oljeproduksjonen, skjøt prisen på vårt sorte gull igjen i været. Den nye sentralbanksjefen oppnådde samtidig nær heltestatus med stadige rentenedsettelser, og den økonomiske krisen var avverget.
Spørsmålet om euro-samarbeid forstummet forbausende raskt i takt med rentekuttene, og det er kanskje symptomatisk for en nasjon der ideologene er like få som bokholderne er mange. Imidlertid er det mye som tyder på at EU-debatten som vi nå ser blusse opp, er av langt mer prinsipiell karakter og altså ikke fundert ene og alene i økonomiske motiver.
Skissen til et EU "i flere hastigheter" har satt fart i ja-siden av frykt for å havne sist i køen av potensielle medlemmer, bak lilleputtstater som Malta, Kypros og Latvia. Nei-siden forbereder omkamp, og blant nye og gamle argumenter fra denne leiren vil mantraet "aldri mer union" nok en gang ljome over landet. Vi har det så godt her i landet slik vi har det, tenker EU-skeptikerne – og ingen kan fortenke dem i det.

© Kenneth Stoltz

Det virkelig interessante denne gang blir dermed å se hvordan ja-siden går inn i den nye diskusjonen om Norges deltagelse i Europa. At den vil være med, det er greit nok. Men har ja-siden en visjon som ligger til grunn for dette ønsket? Om debatten skal bli noe annet enn en trettende repetisjonsøvelse av 1994, bør ja-siden anskueliggjøre – og kommunisere – sine visjoner for et fremtidig Europa.
Man kunne humoristisk bemerke at med unntak for bindersen på eurobyråkratenes kontorer, har Norge sant å si ikke bidratt med stort i utformingen av det europeiske byggverk, og én mulig årsak til dette kan være at vi ligger flere hundre år på etterskudd i å tenke på Europa som en enhet og som en prosess. Vi mangler en tradisjon for Europa-tanken fordi vi, kort og godt, aldri har vært europeere. Denne tradisjonen finnes derimot til fulle i de to landene som utgjør EUs hovedakse, Frankrike og Tyskland. La oss gå fire hundre år tilbake i tid for å se på hvilken måte dagens EU står i gjeld til en kompromissenes mester: kong Henrik IV (1553-1610).
Protestanten Henrik IV av Navarra, med tilnavnet "den gode", er mest berømt for å ha kronet sin fireårige kamp for den franske tronen med utsagnet "Paris er vel en messe verd", da han konverterte til katolisismen i 1593. Det tør også være kjent at han utstedte det nantiske edikt fem år senere, i håp om å bilegge religionskrigene som raste i Frankrike og resten av Europa – stridigheter Henrik selv opplevde på sitt blodigste under Sankt Bartholomeus-natten i 1572.
Religionsfrihet og fred i eget hus ville oppmuntre handelen i landet og med nabostatene og ville derigjennom være en spire til fred og velstand for hele Europa, mente Henrik. Færre kjenner til at han i dypeste hemmelighet forsøkte å overbevise kontinentets fyrster om hvilke materielle og menneskelige fordeler alle kunne oppnå gjennom en varig fredsoverenskomst: Tusener av unge menn ville bli spart, og de enorme summene til opprettholdelse av militære styrker, fortifikasjoner og andre krigsutgifter ville kunne reduseres betydelig. Nasjonale militærstyrker skulle erstattes av en føderal forsvarshær som skulle verne randstatene mot en eventuell ytre fiende.
Henrik utarbeidet videre en plan for å utvikle og bygge gjensidig tillit mellom statene etter et prinsipp om maktbalanse. Denne planen skisserte et overnasjonalt nivå med delegater fra alle tilsluttede stater – et Europa-råd bestående av 66 ministre og representanter som skulle ha til oppgave å diskutere ulike og felles interesser, utrede og løse sivile, politiske og religiøse konflikter innad i konføderasjonen og med utlandet, og forebygge krig. Representasjonen til Europa-rådet skulle være proporsjonal med statenes innbyrdes styrkeforhold: De små statene skulle ha to representanter hver, de store statene fire.
Mektige dronning Elizabeth I av England lot seg begeistre av disse planene, ikke minst fordi dette konføderative prosjektet ville innebære en svekkelse av Habsburg-dynastiet som europeisk stormakt. Men da hun døde i 1603, sto Henrik IV igjen uten sterke alliansepartnere. Han falt for knivmorderen Ravaillacs hånd i 1610 uten å ha lykkes i å realisere prosjektet, og vi vet at de etterfølgende absolutistiske monarkene som regjerte i Frankrike utover 1600-tallet ikke hadde arvet den gode kongens sinnelag.
Det skulle derfor gå drøyt hundre år før Henrik IVs tanker ble gjenopptatt i 1712-1713 av franskmannen Abbé de Saint-Pierre i Projet de Paix Perpétuelle (Utkast til en evig fred). Tydelig inspirert av verkene til 1600-tallets markante folkerettsteoretikere (som Hugo Grotius og Samuel Pufendorf), videreutvikler Saint-Pierre her idéen om en alleuropeisk unionsavtale, og Europa-rådets mandat blir klarere definert:
  1. De tilsluttede staters fyrster etablerer en innbyrdes evig og ugjendrivelig allianse og utnevner ministre for å danne en permanent forsamling, på et sted bestemt av alliansen.
  2. Presidentskapet skal alternere i like intervaller mellom deltagerne i alliansen, og de økonomiske bidrag til understøttelse av felles oppgaver (f.eks. allierte troppestyrker, lønn til deputerte og andre felles utgifter) skal være relative i forhold til størrelsen på hver enkelt stat som tar del i alliansen.
  3. Konføderasjonen skal garantere hvert enkelt medlems styresett og besittelser på det tidspunkt en avtale inngås, det skal altså være plass til ulike styreformer innen alliansen. Det gjensidige europeiske samarbeidet betinger at ingen stat, under noen omstendighet, skal gripe til våpen mot en alliert.
  4. Brudd på avtalen betyr at man blir lyst i bann og erklært for samfunnsfiende av Europa (la République Européenne). Det skal reageres nådeløst overfor fiender som opptrer aggressivt overfor Europa.
  5. Representantene fra Europa-rådet kan, etter instruks fra sine respektive fyrster, tre sammen for å utarbeide lover og reglementer som de finner viktige i bestrebelsene på å forøke fellesskapets beste, men disse fem artiklene er fundamentale og uangripelige, og kan kun endres gjennom de allierte statenes enstemmighet.

© Kenneth Stoltz

Saint-Pierres oppsiktsvekkende utkast kommenteres grundig av kontinentets ledende filosofer. For eksempel viser den tyske filosofen Leibniz til lignende tanker hos sin landsmann Ernst von Hesse-Rheinfels, men han uttrykker samtidig en viss skepsis til muligheten for å realisere Saint-Pierres idéer.
Den franske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau lar seg derimot begeistre av det utopiske prosjektet, og vil gjerne sette sitt preg på det i sin utfyllende tekst Jugement sur le Projet de Paix Perpétuelle (1761). Det er verdt å merke seg at også Russland var tiltenkt en naturlig plass i Rousseaus Europa-råd. Kanskje var det derfor Rousseaus intense engasjement for et europeisk fellesskap ble møtt med lite annet enn hån. I tidens rådende utenrikspolitiske klima ble han med slike visjoner i beste fall betraktet som en narr, i verste fall som en oppvigler.
Ikke desto mindre trekker den tyske moral- og erkjennelsesfilosofen Immanuel Kant i Zum ewigen Frieden (Om den evige fred, 1795) opp de samme linjene som Saint-Pierre og Rousseau i bestrebelsene etter å fundere en fornufts- og rettsbasert universell samfunnsordning som setter nytte, lykke og trygghet (almeninteresse) over fyrstenes eneveldige maktutøvelse og erobringstrang (særinteresse).
Kants grundige teoretiske overveielser skulle imidlertid ennå en tid komme til å stå i skyggen av den praktiske politikks sedvane, representert ved erobreren Napoleon Bonaparte. Men etter den kortvokste keiserens fall finner det utover 1800-tallet sted en oppblomstring av kollektiver på tvers av nasjonalstatenes grenser som foregriper en mer strukturert overnasjonal institusjonsbygging, og som for alvor inkluderer folket i den politiske og økonomiske offentligheten.
Etter mønster av den engelske parlamentarismen og Montesquieus maktfordelingsprinsipp foreslår den franske sosialisten Saint-Simon i 1814 en tredeling av makten på det overnasjonale nivå, og hans landsmann Proudhon viser på sin side nødvendigheten av en høy grad av regional autonomi, lik den man praktiserte i den hollandske republikken og i de sveitsiske kantoner. Historien viser dessverre at de ledende stater i Europa ennå ikke var kvitt frykten for "de andre" og langt mindre var modne for maktavståelse i noen form til en føderalistisk statsmakt.
Den franske forfatteren Jules Romains ville i 1915 møte en forestående fredsavtale (han forutså ikke at første verdenskrig ville bli så langvarig – og så ødeleggende i flere henseender) med opprettelsen av en europeisk toll- og postunion, en europeisk sentralbank og en monetær union for å instituere følelsen av å være europeer, og for å redusere nasjonalstatenes privilegier. Det teoretiske reisverket for en europeisk samling er altså allerede før Versailles-freden politisk, økonomisk og – ikke minst – moralfilosofisk begrunnet.
Alle disse forsøkene på å samle et krigersk kontinent springer ut av en betydelig humanistisk tradisjon, og franskmenns og tyskeres rolle som hovedakse og pådrivere i det europeiske samarbeidet i dag må betraktes i lys av en viss øvelse i å tenke på Europa som en dynamisk organisme, som et apparat hvor kompromisset har forrangen som politisk problemløser. For Henrik IV var Paris en messe verd, og for Tyskland og Frankrike har viljen til endelig å inngå kompromisser de siste 50 år virkeliggjort en gammel utopi om fredelig sameksistens mellom tidligere fiender.
Slik kan vi, meget summarisk, nøste opp en slags rød tråd i det europeiske prosjektet. Et kontinent forgiftet av sin egen historie har funnet sin motgift i forpliktende samarbeid og ved å knytte tette avhengighetsbånd. Men integrasjonsprosessen er fortsatt ikke fullbyrdet, og det er mange politiske utfordringer i vente, ikke minst når det gjelder mer demokrati, bedre ressursfordeling og -forvaltning og miljø. Store utfordringer på nasjonalt, europeisk og globalt plan fordrer sterke fremtidsvisjoner i humanistisk ånd – de gode idéer og den gode vilje må gå hånd i hånd.
Det er derfor å håpe at både ja-siden og nei-siden her hjemme kommer opp av skyttergravene og evner å bringe til torgs langsiktige perspektiver på fremtidens utfordringer. Den norske EU-debatten bør inneholde mer enn kun spørsmålet om et eventuelt medlemskap i unionen.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

© Kenneth Stoltz