Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Islam og kristendom

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » august

Det er kanskje ikke så dumt å finne litt ut av hva disse muslimene vil og tenker. Den nyutdannede advokat – og medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd – Abid Q. Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19. august; Under overskriften Krigføring i Allahs navn kunne vi mellom annet lese:

Det er to typer religiøse kriger i islam: defensiv jihad og den offensive jihad. Noen muslimer regner krig mot fremmed okkupasjon eller undertrykkelse av utenlandsk myndighet å være verdig defensiv jihad. Denne type defensiv jihad er ikke annerledes enn retten til forsvarskrig sanksjonert av folkeretten (FN-paktens art. 51). Og av den øverste islamske rettskilden, Koranen, fremgår det vers som kan tolkes dithen at det er utelukkende forsvarskrig som er tillatt: Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive (Koranen (K) 2:186), og, hvis noen angriper dere, så angrip dem på tilsvarende måte (K 2:190). Disse versene tolkes til at det er kun utøvelse av krig i form av forsvarskrig som er tillatt, og kun på den måten en selv blir angrepet på. Og dersom motstanderen kapitulerer eller ønsker fred, er Koranens bud at en selv også skal gjøre det samme (K 8:63).
Offensiv jihad er derimot de aggressive kriger og erobringer mot ikke-muslimer for å bringe dem og deres territorium under islamsk styre. Ifølge Encyclopedia of the orient, er offensiv jihad fullt ut tillatt etter islam. Også en del vers i Koranen kan tolkes til fordel for angrepskrig: Rykk ut (til kamp) i kompanier, eller samlet! (K 4:73). I forlengelsen av dette nedfeller Koranen at de som er å foretrekke, er de som satser sitt liv: Gud har gitt dem som satser liv og eiendom rang over hjemmesitterne (K 4:97), og: La slike kjempe for Guds sak som er villige til å bytte de jordiske liv med kommende (K 4:76). Videre forsterkes henvisningen til religionen som begrunnelse for å bli martyr: Men bli ikke lei av å være etter de vantro. Om dere lider, så lider også de på samme måte som dere. Men dere håper på noe fra Gud, som de ikke har håp om (K 4:105).

Hva med oss kristne?

Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap, hadde en signert epistel i Aftenposten for 10. august. Saken inngår i en samtidig debatt om årsakene til terrorisme. Er det fattigdom eller fundamentalisme som driver dem? ser ut til å være et slags nasjonalt mantra.

... Troen på tusenårsriket og volden som den totalfornyende, rensende inngangsportal til den nye verden, er et fenomen med røtter iallfall til middelalderens sekteriske undergrunn av gullalderdrømmer. Men keiserne Tiberius og Caligula hadde også god føling med terror som avskrekkingsmiddel overfor opposisjon, den spanske inkvisisjon likeså. Den britiske historikeren Norman Cohn har vist oss disse Europas indre demoner: Trosberserker som levde innenfor et todelt verdensbilde og følte seg uhemmet rettferdiggjort i bruk av vold.
Politiske frelsesbevegelser av denne typen i moderne tid går iallfall tilbake til jakobinerne under den franske revolusjon. Den udifferensierte redsel som fulgte av at enhver kunne rammes, hadde til hensikt å fremme sosial regimentering og passivitet.
Vårt århundres totalitære vold under Hitlers og Stalins regimer er nært forbundet med slike apokalyptiske visjoner. Begge brukte volden planmessig for å klemme til gapet mellom status quo og hva ideologien foreskrev: Det raserene Europa under den ariske krigerkasten og det klasseløse fremtidssamfunnet à la Marx. *Maos giganteksperimenter i menneskelig lidelse på 50- og 60-tallet og Pol Pots agrarkommunistiske helvete fra 1975 til 1979 er variasjoner over samme tema: Den gamle verden råtnet. Ved hjelp av systematisk vold mot den nye verdens fiender kunne den nye hjelpes frem. Frelsesutopisme av dette slag og massevold henger intimt sammen. Mao regnes nå som det 20. århundrets megadrapsmann.
Det rensende stålbad
Et grunndrag i alle slike bevegelser er synet på vold som et middel til å gjenskape og forynge samfunnet.
...
Til voldens politiske praktikere må også regnes de russiske narodniki og deler av den anarkistiske tradisjon etter Mikhail Bakunin. Rundt århundreskiftet spredte anarkistene redsel og gru blant Europas politiske klasser ved å drepe president Carnot i Frankrike (1894), den østerrikske dronning Elizabeth (1898), kong Umberto av Italia (1900) og den amerikanske president McKinley (1904). Tim McVeighs bombing av regjeringsbygningen i Oklahoma i 1995, som drepte 160, sprang ut av neo-nazistiske sekter som trodde at USA var under forråtnelse, en prosess som bare kunne stoppes ved en total rasemessig fornyelse og gjenfødsel. På samme måte med den japanske Aum Shinrikyo-bevegelsen, som spredte nervegass i Tokyos undergrunn.
I likhet med bombeterroristene i London denne sommeren er disse nettverkene nå blitt nasjonale, hjemmeavlede, og derfor farligere enn før. Det nettverk som sto bak bombingen i London, har mer til felles med kultdannelser som de rundt McVeigh og Aum enn med det tradisjonelle islam. Fellesskapet ligger i den totale hensynsløshet og reduksjonen av de vantro til undermennesker og hindringer på veien til sannheten. Å tro at slike patologier kan bekjempes med fattigdomsutryddelse alene, er naivt.

OK, da trakk vi vel litt forskjellige konklusjoner etter andre verdenskrig, da ...

Norsk fundamentalisme?

Lars Backe Madsen portretterte pastor Enevald Flåten i Dagens Næringsliv for 23-24. juli (2005):

Det må skytes inn at Enevald Flåten faktisk jobber mye. Blant annet har han forfattet syv bøker. Bøker om at han skal gå ut i en døende verden og bryte mørket og syndens makt. Om det han mener var en gledens dag i 1967, da Israel rykket inn og okkuperte de siste restene av Palestina. Og bøker der han skriver at kvinnefrigjøringen er preget av det samme opprøret som i sin tid felte erkeengelen Lucifer. Den lykkeligste kvinne, skriver han i en bok, er hun som slipper roret og overlater det til mannen, som hun skal ære, akte og tjene. Kvinnen skal finne sin plass i familien, og der hvile i sine gaver og talenter. Jesus er mannens hode. Mannen er kvinnens hode. Og kvinnen må for all del passe munnen sin. Hun må holde tungen i tømme, eller «styre dette lille roret under nesen», og ikke komme med kommentarer som kan bryte ned mannen.

Ikke overraskende er mannen kvinnens leder. Over mannen står igjen menighetens hyrde, som er den siterte Flåten selv. (Gi fyren ei bikkje! Jeg er ikke for dyremishandling, men det hadde kanskje vært bedre.)

Det er for så vidt greit at vi er inne i en retrobølge med evindelig kjedsommelige repetisjoner, men at en person kan forfekte gammeltestamentlige levemåter i 2005, er litt spesielt. For avisens troverdighet, håper jeg Madsen har sitert Flåten riktig. Selv har jeg ikke sjekket kilden/boken. (Når man leser avisen, kan det nesten være vanskelig å tro sine øyne av og til.)

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no