Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Torfæus – den nordiske Histories fader

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » Torfæus

Da pave Johannes Paul II i 1989 besøkte Norge, ga den norske regjering ham Tormod Torfæus' originale norgeshistorie fra 1711 i gave. Det nærmer seg 100-årsjubileet for feiringen av norsk selvstendighet i 2005, og navnet Torfæus fortjener å komme i søkelyset ...

... skrev Torgrim Titlestad i Aftenposten, 12. januar 2002. Videre kunne vi lese:

I de fleste oppslagsverk bringes vanligvis to karakteristikker om Tormod Torfæus. Den ene er fra Ludvig Holberg, som omtalte hans norgeshistorie «Historia rerum Norvegicarum» på 2000 sider: "Det var en av de pregtigste og anseeligste historier som noensinne var kommet for lyset." Den i sin tid så kjente danske historikeren P.F. Suhm roste Torfæus for å være den nordiske Histories fader.
Hvordan kan en så kjent norgeshistoriker ha gått ut av vår kollektive hukommelse?
Svaret synes enkelt. Han brukte nesten 30 år på å skrive sin store norgeshistorie på latin. Da den kom ut i 1711, var latin de lærdes språk i Europa. Slik sett kommuniserte Torfæus med de intellektuelle i sin samtid og nære ettertid.
Verket hans gikk fra de eldste tider som kunne belyses gjennom norrøne sagaer, og satte de norske kongene frem til 1300-tallet i fokus. Han skildret stundom de politiske forhandlingene mellom bønder, høvdinger og kongsemner mer detaljert og nyansert enn Snorre Sturlason. Det ser vi i fremstillingen hans av møtet mellom Olav Tryggvason og vestlandshøvdingene på Gulatinget i 996. Her vektlegges den politisk/juridiske strategiske tankegangen på vestlandstinget mer enn hos Snorre.
Det europeiske kontinentet hadde siden utbruddet av vikingtiden på slutten av 700-tallet latt seg fascinere og skrekkslå av skandinavene. Interessen vedvarte, men man manglet dyptpløyende verker til å stille kunnskapstørsten med. Så feide Torfæus inn på arenaen i 1711. I «Historia rerum Norvegicarum» fremstilte han tinget, de norrøne lovene, heltemodige bragder og fargerike trolldomshistorier.
Franske opplysningsfilosofer lot seg påvirke av den norrøne tingordningen og lovene, som for eksempel Montesquieu. Gjennom tidsskrifter på det europeiske kontinentet lar det seg dokumentere at man faktisk leste Torfæus. For romanforfatterne var verkene hans en gullgrube. En av dem som øste av fortellingene hans, var grunnleggeren av den historiske roman, Sir Walter Scott.
Det er en fordringsfull karakteristikk når Torfæus kalles den nordiske histories far. Sett i forhold til den svære produksjonen hans, som også omfattet historien til Færøyene, Orknøyene, Grønland, de danske kongerekkene og norrønesagaer m.m., virker han kvalifisert nok. Innspillene hans i den offentlige debatten på 1600-1700-tallet viser at han hadde en evne til å sette sentrale problemer på dagsordenen.
Han var den første som fikk tyngde bak kildekritikken mot 1200-tallshistorikeren Saxo Grammaticus. Torfæus rykket ut og forskrekket store deler av tidens opplyste danske almenhet ved å hevde at Saxo hadde diktet opp kongsnavn og ga en feilaktig dansk kongerekke. Torfæus ble beskyldt for å ville lemleste den gamle danskehistorien, og det kom krav om å oppheve gasjen hans som kongelig historiker.
Men Torfæus gikk seirende ut av konflikten, likesom han senere også skulle få rett i synet sitt på hvor Vinland lå. I disse sakene utviste han sentrale forskeregenskaper som originalitet, integritet og utsyn.
Som historiker spiller Torfæus en omstridt rolle. Allerede mens han holdt på med det omfattende verket om norsk historie, kjempet han for å få en bredest anlagt fremstilling – med store innslag av originalkildenes røst. Først måtte han prøve å overbevise sin nære medarbeider, Arni Magnusson – som grunnla de norrøne kildesamlingene i København, De arnamagnæanske samlinger. Stridsspørsmålet var hvor meget som skulle med av norrønt tradisjonsstoff.
Med sin strenge kritiske sans prøvde Magnusson å holde Torfæus i frakkeskjøtene. Men Torfæus avviste kritikken: "Ofte gjemmer også en skjult sannhet seg under dekke av fabler."
Torfæus sto på sitt. Det medførte at han i ettertid ble beskyldt for å være for lite kildekritisk. Mens Torfæus viste seg å være en uhyre produktiv forsker, ble Arni Magnusson i stor grad sittende på sin store kompetanse.
Livsstilen til Torfæus brøt også med en oppfatning om at den nøkterne vitenskapsmannens liv reflekterte vitenskapeligheten hans. Torfæus ble kalt en "helt in venere" (i elskov), slik at de velvante danske hoffpikene "ikke var misfornøiet med ham". I ungdommen nøt han vertshusets gleder, slo i hjel to mann, dømtes den ene gangen til døden, men ble benådet. Da kongen etter benådningen hadde en samtale med ham, er det én replikk som minnes. Danskekongen: "De er så morderisk." Torfæus: "Jeg har alltid vært av det sinn heller å drepe andre enn å la dem drepe meg."
Torfæus spilte også en viss politisk rolle, som kunne være vanskelig å fordøye i danske miljøer helt til 1900-tallet. Han mente f. eks. at normannerne i Normandie var av norsk rot – og skrev det (vi kan bare tenke på den heftige debatten som raste mellom norske og danske forskere om Rollon/Gange-Rolvs opphav like før første verdenskrig).
Da han hadde laget utkast til slaget ved Svolder i år 1000, mente venner at han gikk for langt i "norsk" retning. Han gjenga Olav Tryggvasons nedsettende bemerkninger om dansker og svensker – og heroisering av nordmenn, bl.a. at dansker var "blautfisker" og at svenskene like gjerne kunne sitte hjemme og slikke blotbollene sine. Nordmennene som var med dane- og svenskekongen skal Olav derimot ha regnet som verdige motstandere.
Torfæus holdt igjen fast ved synet sitt – og lot det trykke. Men Torfæus ga ikke uttrykk for det som vi i dag vil kalle nasjonalistiske holdninger. I forordet til verket sitt distanserte han seg til dem som ville "heve sitt eget fedreland så høyt som mulig, og holde de øvrige nede". Han la til: "For jeg unner ikke den som er blind i kjærlighet til sitt fedreland, at jeg skulle rette meg etter ham."
Hvordan skal vi bedømme Torfæus i dag? Selv om de fleste som har skrevet om Torfæus, bemerker svakhetene hans i kildekritikk, er de enige om at «Historia rerum Norvegicarum» er det viktigste norske historieverket mellom Snorre Sturlasons "Heimskringla" og P.A. Munchs "Det norske folks historie". Det er hevet over debatt at Torfæus var den første som foretok en storstilet sammenstilling og vurdering av det norrøne kildematerialet om norsk historie. Verket hans har vært fundamentet for moderne norsk historiefremstilling.
Det hefter likevel et stort problem ved det – som etter tilbakegangen i latinkompetansen i Norden er blitt stadig større: «Historia rerum Norvegicarum» foreligger fremdeles bare på latin. I dag finnes det knapt historikere som kan utforske ham på originalspråket og i alle dets nyanser.
Gis det så grunner for å oversette verket hans?
«Historia rerum Norvegicarum» kom ut i 1711, dvs. 17 år før De arnamagnæanske samlinger i København brant. Under brannen gikk uerstattelige norrøne håndskrifter som Torfæus hadde benyttet, tapt. Verket til Torfæus inneholder utdrag og sitater av sagahåndskrifter som forsvant i brannen. I seg selv er det en god grunn til å gi seg i kast med en oversettelse. Men hovedgrunnen er at «Historia rerum Norvegicarum» til dags dato ikke har vært oversatt og gjort tilgjengelig for norske og nordiske lesere. Først når verket foreligger i en helhetlig oversettelse, er det mulig å bedømme materialet til Torfæus, kvaliteten på det og tidligere forskeres oppfatning av ham.
Ut fra stikkprøveoversettelser av «Historia rerum Norvegicarum» har undertegnede funnet at Torfæus forteller den gamle norskehistorien på en levende og fargerik måte. Oversettelse vil gi nordmenn en sjelden og spennende leseropplevelse. Ofte formidler Torfæus sagastoff som ikke ellers har vært tilgjengelig, og han gjør det i en helhetlig form. Han gjengir flere kilder og diskuterer dem.
En utgivelse av verket vil dessuten kunne stimulere til fornyet norrøn interesse, ikke bare i Norge, men i hele Norden. Ved et slikt oversettelsesprosjekt vil man også bidra til en fornyelse og styrking av norrøn-kompetansen hos ungdom ved høyskoler og universiteter i Skandinavia. Det vil gi tverrfaglig synergieffekt, bl.a. til litteratur- og latinstudier.
1905-jubileet i 2005 er et minneår for den norske nasjonens gjenfødelse. Norsk historie tilbake til opphavet vil måtte stå i sentrum for jubileet. Ved en slik anledning er det naturlig å gi almenheten tilgang til Torfæus' beretning. Høsten 2003 kommer det første av seks bind av «Historia rerum Norvegicarum» på norsk. Torfæus får dermed den plass han fortjener i norsk historieskrivning.

Erling Skjalssonselskapet ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no