Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Niccolò Machiavelli «

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » august

Jon Bingen presenterte Makthavernes yndlingsforfatter Niccòlo Machiavelli [1469-1527] i Aftenposten for 6. august 2005. Et stykke ut i kronikken kunne vi lese at harmoni er en umulighet:

Niccolò Machiavelli er den moderne "realpolitiske teoris" far. Hans forfatterskap innledet den moderne tradisjon med å lese en "handlelære" – en lære om hvordan man kan oppnå politiske mål og hvordan en stat kan sikres mot så vel indre som ytre fiender – og en almen teori om samfunnets utvikling ut av antikkens historie og politiske filosofi. For Machiavelli skyldtes menneskelig samhold og samforstand ikke en naturlig trang til å søke fellesskap, en omforent situasjonsforståelse eller en felles innsikt om almene behov. Det ville være flott om slike forhold spilte inn, men dessverre er slike forhold sjelden tilstedeværende og aldri for lang tid av gangen. Den naturlig harmoniske samfunnstilstand er umulig, fordi en slik harmoni ville forutsette en delt og permanent innsikt om virkelighet og mål blant alle dem et fellesskap omfatter. Men rent faktisk er alle samfunn lagdelt, og alle sosiale fellesskap består av uendelige og alltid omskiftelige viljer og interesser. Ethvert fellesskap rommer til enhver tid svært forskjellige kunnskaper og kunnskapsnivåer og høyst ulike evner. Uro, strid og uenighet er den normale samfunnstilstand. Som en følge av dette varer de færreste stater og de forskjellige politiske regimer sjelden mer enn høyst én generasjon. Men alle påberoper seg å være det ypperste menneskene kunne oppnå og innstiftet for all evighet.
Ved maktens hjelp
Machiavellis samtid – renessansen – ble alment preget av beundring for antikken, dens kunst, samfunnsliv, filosofi og vitenskap. Hans egen begeistring for antikkens stater og historieskrivning skyldtes at de berettet om politiske enheter hvis regimer strakte seg gjennom århundrene og – som i Romas tilfelle – erobret en hel verden og formet den i sitt bilde. Menneskene har ingen annen måte å verge seg med, skrev Machiavelli, enn ved maktens hjelp. Med det mente han at det bare er makt som kan skape den harmoni og samforstand man ellers la til grunn som ethvert samfunns naturlige utgangspunkt. Menneskene må ledes til samhandling ved maktens hjelp. Under svært bestemte betingelser var Machiavelli tilhenger av stor personlig makt. I sentrum for hans tenkning står, imidlertid, ikke den mektige leder, men den godt innstiftede stat. Niccolò Machiavelli er ingen beundrer av den tilfeldige, selvopptatte og "naturlige" maktsøken og maktanvendelse, men den instituerte og legitime makt.
...
Politisk regime i staten
Den geniale leder hos Machiavelli erobrer ikke verden i en fei. Han bygger ikke palass og lar ikke statuer reise av seg selv. (Det vil derimot være plikten til den stat som ledes overfor sin leder, når denne er gått bort.) Han anlegger ikke byer, og av hensyn til sitt eget ry ... Den geniale statsmann er hos ham en leder som bringer den naturlige viljenes strid til samforstand og frigjør fellesskapet ved å innstifte lover og sørge for deres opprettholdelse gjennom sterke institusjoner. Bare når det lykkes å lage slike lover og innstifte et slikt politisk regime i staten, varer denne ved og får dens borgere leve i fred og utvikle sin velstand.* Problemet er, imidlertid, at også slike prosjekter vil i utgangspunktet, før fellesskapets styrke blir lett å se for alle, være like omstridt og møte like stor motstand blant det nye regimets kommende borgere som enhver annen egenmektig og selvopptatt maktsøken.
Niccolò Machiavelli er lest og drøftet i det euroatlantiske rom i nesten 500 år. For en generasjon siden var hans verden velkjent av alle med høyere utdannelse og av de fleste med stort engasjement og høy politisk dannelse. I dag er det få som kjenner til det være seg antikk som moderne historie eller til Niccolò Machiavelli. Han og hans panteon av vismenn som Platon, Polybius, Plutarchus, Cato og Titus Livius har måttet vike plassen for økonomer og positiv vitenskap. Ved å lese Niccolò Machiavellis bøker, "Fyrsten" og hans drøftelse av Titus Livius, kunne vi få en idé om hva vi går glipp av.

OK:

Den naturlig harmoniske samfunnstilstand er umulig, fordi en slik harmoni ville forutsette en delt og permanent innsikt om virkelighet og mål blant alle dem et fellesskap omfatter

Der røyk sosialismen, gett, og:

alle påberoper seg å være det ypperste menneskene kunne oppnå og innstiftet for all evighet

Og dér røyk sosial- og kristeligdemokratiet. Ja ja, adjø med seg da?

* I Aftenposten for 14. oktober (2005) kunne vi lese Per Egil Hegge kommentere denne setningen slik:

Her mangler det noe, og det skulle ha stått etter ved, slik at setningen hadde sett slik ut: "... varer denne ved, og bare da får dens borgere leve" osv.
Machiavelli har gitt oss ordet machiavellisk, som betyr skruppelløs, kynisk, og det bygger på den oppfatning at Machiavelli var tilhenger av den politikk han skildret i Fyrsten. Men kanskje begrenset han seg til bare å beskrive hvordan den tids makthavere tenkte og handlet.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no