Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Drekkapulespyogslåss ♫

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » august

Så fant jeg omsider Ole-Martin Ihles anmeldelse på nettet. Han innledet slik:

En gang bestilte jeg en sang fra et firma som skriver sanger til bryllup og konfirmasjoner. Jeg blir minnet på disse rimene når jeg hører på Casts album, Problembarn.

Så fyrer han løs:

Ungdomskollektivet Pass It har lekt i hjemmestudioet sitt igjen – og som sedvanlig triller ubegrunnede femmere ut over avisenes musikksider. Sist var det en rytmedøv fjortis som kalte seg Lille-Phillip, nå er det Equicez' mest notoriske halvdel, Geir Kristiansen (for anledningen under pseudonymet Cast Zoobon) som blir strøket medhårs av nesegruse journalister. Nå skal man alltid ta hype av norsk musikk med en klype salt, og kanskje særlig gjelder dette hiphop. Overfor den har norske musikkjournalister inntatt kulturrelativistens positur: Norsk hiphop skal ikke behandles på lik linje med annen hiphop, men forstås på sine egne premisser. Innenfor denne tankegangen blir litt dårlig flow og produksjon sett på som noe av "særpreget", som en del av norsk hiphopkultur.
Patroniserende særbehandling fordekt som kulturforståelse kan imidlertid ikke forklare musikkpressens knefall ...

Teksten videre er kanskje best egnet for de som ikke skjemmes av å bruke ordet neger:

Et tilbakevendende tema på Problembarn er Kristiansens mørke fortid. "Han negern her har gått gjennom altfor mye dritt", rapper han, og det skal vi heller ikke trekke i tvil. Andregenerasjons innvandrere bærer på mange historier det kunne blitt gode rap-tekster av. Dessverre klarer ikke Kristiansen å omsette sine til hiphopformatet. Problemet skyldes først og fremst at Kristiansen ikke er en god historieforteller. På tittelkuttet forteller han en historie han kjenner godt, men narrativiteten drukner i en strøm av fragmentariske stikkord:
Fylte tolv testet dop, sine første alkoholdråper, skriker når moren gråter, du blir et dopoffer, skulker skolen, stjeler biler, røyker, drikker, puler, sniffer, sjekk han lille dritten knipser, syrebiter, seksten år, alle ser hvor veien går, prøvde å vokse opp for fort, gjør ting han ikke har peiling på ...
Dette er ikke bra. Fremstillingen minner om en "Nei til Narkotika"-brosjyre, og formen er uten språklig eller fortellerteknisk driv. Hva verre er, er at Kristiansens fremførelse er så flat at det høres ut som om han leser teksten rett fra bladet.

Joda, dette er så storbra at vi må ha litt mer østerlandsk flawa:

Han negern her prøver å komme på rett kjør. Men uansett hva jeg gjør vil jeg aldri bli den jeg var før. Han negeren her flyr på den største fucker'n i crewet ditt. Kicker dritten ut av bitcha, blander blodet hans med blodet mitt.

Oi, oj, oi – det står dårlig til med skolevesenet der nede i sør:

... kanskje ikke en kjernekar, men yo jeg er en far, og klar til å drepe hvem som helst som kommer nær mitt barn, ikke fuck med farsinstinktet, bli slått og filleristet, kidnappet, voldtatt, begravd levende i en kiste ...

Mot slutten skrev Ihle:

... ifølge EMI setter albumet "en ny standard for norske rhymes". Er det noe Problembarn derimot gjør, er det å sette en ny standard for dårlige hooks. På "Hvem jeg egentlig er" går tankene til 30-tallets barneregler: "Men nå er negern her, og nå er negern der, hvorfor har negern klær ..." Her er nok et rim: "Fremtidsplaner veldig få. Gatehjørnet henger'n på". Ikke akkurat cutting edge, men produsent "The Afterglow" har tydeligvis syntes at dette var et usedvanlig bra rim. Han har nemlig valgt å markere det med et break, slik at kompet stopper og strofen fremføres i solo. Når Kristiansens rapping i tillegg understreker de trokeiske verseføttene kan det ikke bli mer johann. Konfirmasjonsrimene gjør at man sitter igjen med en følelse av at norske rhymes har stått dønn stille siden Ståle Stil. Kanskje mener EMI dette er retro.

Retro?! Touché, Ihle, fint forslag – morsom vinkling, spesielt hvis retro betyr det samme som infantilt ...

Espen A. Eik skrev under overskriften Ser ikke til Norge, Aftenposten 5. juli, at

... Röyksopp er større i utlandet enn i Norge. Kun drittmusikk kan forandre på det.

Videre kunne vi lese:

Få norske plater har vært så etterlengtet som Røyksopps andreplate "The Understanding". Mediene har vært fulle av forhåndsomtaler, intervjuer – og lunkne anmeldelser.
Bortsett fra Aftenpostens og et par andre avisers 5'ere, har anmeldernes sang hatt refrenget "4". Det ser ikke ut til å plage Torbjørn Brundtland og Svein Berge, få timer før de tar scenen i Roskilde.
Det kan selvfølgelig skyldes at de ikke har lest en eneste norsk anmeldelse.
– For å si det rett ut, så blir det litt feil av oss å legge norske anmeldelser i fokus, sier Berge.
– Vi er i en særstilling blant norske band, siden vi selger mer i utlandet enn vi gjør i Norge. Sånn er det bare, og det er lite vi kan gjøre med det. Eller, vi kunne jo selvsagt begynt å lage drittmusikk som ingen i utlandet var interessert i.
– Hvorfor slår dere an i utlandet?
– Veldig mye av norsk musikk dreier seg om å kopiere et ideal, som regel amerikansk eller britisk. Men det som er populært i utlandet er ofte det som ikke er kommersielt, sett fra et norsk ståsted, sier Brundtland, og viser til norsk metal, som også selger mer i utlandet enn hjemme.

Det skal vel godt gjøres å bli profet i eget land.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no