Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Feite, flaksende flokker

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » sudoku

Tidligere kulturredaktør Jan E. Hansen skrev følgende På en søndag i Aftenposten for 7. august:

Om noen dager skal jeg innom Venezia. Også der holder duene verdenskongress i august.
Men nå, et glass hvitvin foran Milano-domens gotisk himmelstrebende konditor-lego av et kirkebygg. Det blir bare ett glass. Duene er så tamme og dorske at de lander i peanøtt-skålen. Her sitter jeg derfor fysisk aktivisert, jeg tramper i helleleggingen, vifter med hendene, slår med avisen. Det er pussig. Noen bord bortenfor sitter et foreldrepar, de er svensker, og lar sine tre barn forlyste seg med å strø pizza-mat til duene. Jeg ber dem la det være. Men de fortsetter. De tror jeg er gal.
Mor og far fra Linköping er sikkert livredde for å bli smittet av legionella i dusjen på et hotell med tre stjerner. De gnir kniver og gafler iherdig med papirserviettene for ikke å bli mavesyke. De tar aldri en slurk vann fra springen. De er hygieniske mennesker, opplært til å vaske hendene før de eter, redd for å spise utenlandsk kjøtt. De skuler mot røyksignalene som stiger til værs fra min sigarett, som om en atomsky var underveis mot deres barn.
Men de mater duene, lar barna tilkalle dem i feite, flaksende flokker, så lopper og lus riktig kan få sjansen til å utbre seg i den renslige familien.
Hva er dette for slags idioti?
Jeg må spørre, fordi italienerne med rette kaller duene for himmelens rotter. Det blir flere og flere av dem, altså her ved vårt taffel, i storbyene, hvor de mesker seg så lettvint på overflodens avfall. Slik skaper vi nye biotoper. Ingen duer gidder å være skogsduer mer. Måkene er blitt innlandsfugler, de går på kafé i Hamar fremfor å fly etter fiskeskøyter. Grevlingen handler snart hos Rimi på Majorstuen.
[...]
De svenske barna får være søvnige mens foreldrene nipper til rødvinen, et sympatisk trekk. De sitter enda en gang noen bord bortenfor mitt askebeger, mindre avskrekket i aftenstemningen. Da kommer en tigger langs bordene, en orientalsk kone, jeg gir henne en mynt. Hun vagger videre, stanser nå ved svenskenes bord. Da er det farsans tur til å vifte avvergende med en avis ...

Norsk nestekjærliget?

Ikke to rom og kjøkken for alle

Helen Bjørnøy, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Oslo, og Marit Nybø, boligutvikler for selvsamme organisasjon og på samme tettsted, skrev også i Aftenposten 7. august:

Før var bolig i større grad noe som man skulle gjøre seg fortjent til, en belønning når du hadde skikket deg vel, sluttet å ruse deg eller betalt gjelden din. Dette var et tankesett som hang naturlig sammen med den optimistiske troen på et narkotikafritt samfunn. En overdreven forestilling om at det vonde skulle forsvinne og et manifest som direkte og indirekte har påvirket også det boligsosiale arbeidet. Dette er en historie som vi alle er en del av og som fremdeles utfordrer oss.

Normalia er en "tenkt union" mellom Norge og Somalia, visstnok en installasjon uttenkt av Andrea Lange. (Verket berører etter sigende vår nestekjærlige innvandringspolitikk og problematikken rundt ureturnerbare asylsøkere.) Statsviter Odd Gunnar Skagestad kommenterte verket i Morgenbladet den 12. august, blant annet som følger:

En stats fornemste visittkort er frimerket. Helt siden det første frimerket (det britiske "One Penny Black") så dagens lys 6. mai 1840, har frimerkeutgivelser vært allment ansett som et statlig prerogativ. Frimerket er et nasjonssymbol så vel som et rikssymbol, samt et iøynefallende og umiskjennelig middel til statlig revirmarkering. Utgivelse av frimerker har derfor nødvendigvis hatt karakter av å være en statsakt. Ved å utstede et frimerke og la dette bli tatt i bruk innenfor et gitt geografisk territorium, annonserer utgiveren – dvs. staten – samtidig at angjeldende territorium faller inn under samme stats jurisdiksjon.
Derfor var det en skjellsettende begivenhet som fant sted da Norge og Somalia 8. mai 1987 utstedte et felles frimerke, med samme gyldighet i de to land. Fellesutgaven, som i Norge hadde valøren kr 4,50, fikk form av et miniatyrark med motiv fra Norges Røde Kors' rehabiliteringssenter i Mogadishu (tegnet av kunstneren Knut Løkke-Sørensen etter fotografi av Hans Karl Isaksen). Merket har tekst på begge lands språk, og er forsynt med så vel Røde Kors' som Røde Halvmånes symboler. I den autoritative Norgeskatalogen har merket fått utgivelsesnummer NK 1016.

Og avisene er fulle av lovprisning av vårt elskede fedreland nå om dagen ...

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no