Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Åpen post ...

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » lastet opp litt sent

'Åpen post' var overskriften da Morgenbladets Tommy Olsson den 29. juli skrev om sin punkete barndom:

... før postpunk kom punk, og det blir tross alt stående som det overordnede. Når som helst kan jeg i mitt hode gå tilbake til sommeren 1977 og føle den første voldsomme gnisten.
Det var et halvt år før jeg skulle fylle 14, og jeg satt i farmors hus i Nord-Sverige på ferie da radioen plutselig spilte "God Save the Queen" med Sex Pistols. Absolutt alt ble forandret. Ingenting har vært det samme siden. På tre minutter og tjue sekunder hadde verden gått under og gjenoppstått, og jeg satt skjelvende igjen etter et adrenalinrush jeg fortsatt definerer meg selv ut fra.
Det er grunn til å tro at jeg ikke var helt alene om den opplevelsen. I ettertid kan man konstatere at det i hvert fall ikke finnes noen populærkulturell begivenhet det er blitt skrevet mer om; hyllemetere med historier og faktabøker om punkrock dekker veggene i de fleste velassorterte bokhandler. Og overalt sitter det entusiaster som presser opp arkivarisk materiale av lokale storheter som verden har glemt, og vrenger det ut på cd.
Selv har jeg installert et lite program på datamaskinen som gjør det mulig for meg, når jeg har fem minutter til overs, å gi meg i kast med å laste ned et eller annet spetakkel jeg plutselig kom til å tenke på – det er det jeg stort sett bruker min forsvinnende lille fritid til. Men ungene klager over bråket, like intolerante som mine foreldre tidligere, så det er sjelden jeg får noen sjanse til å spille det spesielt høyt. Kall meg patetisk, kall meg hva dere vil.
Påklistret post
Sommeren 1977, da jeg oppdaget Sex Pistols hos min farmor, var det imidlertid bare et par måneder til Mark Perry – en av de ledende aktørene på punkscenen og redaktør for fanzinen "Sniffin Glue" – dødsforklarte punken. 1976 hadde vært år null. 1977 ble også, pussig nok, år null.
Herfra utkrystalliserte det seg to klart atskilte fraksjoner: en bokstavtro skare som terpet videre på samme sted i flere år, og inntok en uniform attityde: nedmalt skinnjakke med nagler, grønn hanekam, fotball og øl. Tekstene var som skrevet etter et pubertalt standardskjema, og det eneste tegnet til utvikling var at de ble gradvis mer voldsomme og intolerante.
Den andre fraksjonen besto av dem som tenkte annerledes, som ville eksperimentere og finne et eget og markert individuelt uttrykk. Det var de som siden fikk et "post-" klistret over punken sin. Det var visjonærene, de radikale.

Teksten kom i en anmeldelse av Simon Reynolds' Rip It Up And Start Again – Postpunk 1978-1984 (2005). Avslutningsvis skrev Olsson:

Det er selvsagt individuelt hvor mye tid man kan og vil bruke på å være besatt av slikt; man blir eldre og ungene blir glupere. Stiften på platespilleren røk for et par år siden, og jeg har ikke hatt tid til å skaffe en ny. Det er forsvinnende sjelden jeg går på konsert, men i slutten av 2001 så jeg The Fall i Malmö. De var vanvittig bra. Så bra at jeg så meg tvunget til å drikke store mengder øl og sprit for å styre min begeistring, og det forårsaket så klart et stort, svart hull for resten av kvelden.
Men jeg skulle ønske at det ikke var noe hukommelsestap der, for alt tyder på at noe interessant skjedde. Jeg våknet naken og full av blåmerker i et fremmed rom som var nedlesset av kitschy rokokkomøbler. I hånden holdt jeg The Fall-vokalist Mark E. Smiths autograf, nedskrevet på baksiden av en tysk leges visittkort. Og ved siden av meg lå en transvestitt og insisterte på at vi skulle gjøre noe stygt og unaturlig. Jeg følte meg uhyggelig gammel. Eller i alle fall ganske voksen. Eller snarere post-ung.

Da det nye Nobels fredssenter nylig skulle åpnes på Vestbanen, skulle den selvsamme Olsson dekke åpningen (under dekke av en slags kunstkritikk?). Det gikk ikke helt bra; Fyr'n sliter helt opplagt, og begynte straks å assosiere rundt Sid Vicious-låta Belsen was a gas. Det er sikkert synd på Olsson, men andres lidelse kan – i-enkelte-tilfeller-bør-jeg-vel-skynde-meg-å-tilføye – ha visse underholdende aspekt:

Alle ekstasens komponenter finnes her. Likevel er jeg ekstremt ubekvem med situasjonen; jeg har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Jeg kjenner ingen her. Det er ikke min fest. Ikke i det hele tatt. Og jeg er ikke helt sikker på hvorfor, for det stikker dypere enn jeg egentlig evner å artikulere. Litt som om jeg var fem år og har fått lov til å leke med de rike barna, på nåde, for så å bli helt paralysert av det og ikke klare å leke i det hele tatt. Bare at dette er verre.
Ubehaget kommer over meg allerede på Nesoddbåten; det klør et sted inne i kroppen. På et ubestemmelig punkt der man ikke kommer til – altså langt, langt inne i mørket, dit ingen fingre når. Og når jeg vel ankommer Aker Brygge er jeg bare sekunder fra gråtende å ringe opp redaktøren min, tryglende om å slippe. Jeg er kunstkritiker, for guds skyld, dette er for mye for meg; jeg vet om en utstilling som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, jeg kan sikkert skrive noe om den veldig fort.
Dessuten er jeg en rabiat, militant troublemaker, det vet alle. Å slippe inn meg på et senter for fred kan få stygge konsekvenser, særlig om jeg får ubegrensede mengder jordbær og champagne. Det er mye bedre at jeg bare tar båten tilbake og sitter i skogen og ruger til over helgen. Når mennesker insisterer på verdensfred, føler jeg meg alltid på et merkelig vis truet.

Videre ble Bondevik benevnt som "den såkalte statsministeren" og etter en tredje tangent presterte Olsson å skrive:

Vi har en situasjon som enkelt kan sammenfattes som demokrati for de rike og diktatur for de fattige. Ingen "fredsmegling" i verden kan gjøre noe med det. Tvert imot; den nasjonale fikseringen på "fred", altså i realiteten krf-newspeak for "krig", er en integrert del av den økte kontrollen. Det gjør meg syk av fortvilelse. Jeg får lyst til spraye hakekors på veggene, for anarkistsymbolene og det omvendte korset strekker ikke lenger til.

Hos forfatteren kan det tidvis være noe vanskelig å skille analyse fra psykose, avslutningsvis siterte han Vicious:

Be a man, Be a man, Belsen was a gas, Be a man – kill someone, be a man – kill yourself

Tja, kanskje ikke så dumt, vi ligger visst allerede på toppen (eller ganske nært toppen) av selvmordsstatistikken, og noen må jo gjøre en innsats for å sørge at vi er ledende på dét feltet også.

Kilde ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no