Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Politikk og tro

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » juli

En utgravning av en kirkegård i Skien peker i retning av at kristningen av Norge kom igang tidligere enn hva vår lett nasjonalt motiverte og mytologiserende historikere har skrevet. Sverre Bagge, professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen, skrev en lengre kommentar om saken i Aftenposten 17. juli. Blant annet:

Konge og politikk avgjorde tro
I Skien er det funnet rester av en kirke datert til 1010-40. Det er lite rimelig å tenke seg at kristendommen oppnådde monopolstilling allerede i begynnelsen av 1000-tallet, selv om de første spor av kristendom går tilbake til slutten av 800-tallet.
[...]
La oss gjøre et tankeeksperiment
Sett at man om noen hundre år skulle studere årsakene til den russiske revolusjon og visste like lite om den som vi vet om kristningen av Norge. Man ville da lett kunne konstatere at kommunismen fantes i Russland lenge før 1917, og ville derfor kanskje slutte at revolusjonen kom som følge av gradvis vekst i den kommunistiske bevegelsen. Man ville da gå fullstendig glipp av det som virkelig skjedde, at kommunistene bare utgjorde et lite mindretall i 1917, men var godt organisert og effektivt i stand til å utnytte en kaotisk situasjon til å erobre den politiske makten.
Det som skal forklares med kristningen av Norge, er ikke at enkeltpersoner og grupper i deler av landet gikk over til eller lot seg påvirke av en ny religion, men at denne religionen ble den eneste tillatte og etablerte en organisasjon som skulle sikre at hele befolkningen aksepterte den. Forutsetningen for noe slikt er selvsagt at det allerede fantes en del kristne i landet. Men hvor mange? Da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner man med at ca. 5 prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og ca. 10 pst. i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge, har vi ingen anelse om. Men hvis vi skal forklare kristningen med gradvis innflytelse fra kristne grupper, er det lite rimelig å tenke seg at kristendommen oppnådde monopolstilling allerede i begynnelsen av 1000-tallet, selv om de første sporene av kristendom går tilbake til slutten av 800-tallet.
Hva ville det si?
I tillegg må vi spørre hva det egentlig ville si å være kristen før den offisielle kristningen. Kristendommen er en intolerant religion, som krever full lojalitet av de troende, mens etniske religioner som den norrøne tillot dyrkelse av andre guder. Prinsipielt skulle vi derfor vente at tilslutning til kristendommen og avstandtagen fra hedendommen var to sider av samme sak.
I praksis har det trolig vært annerledes, slik som i en samtidig historie om den nykristnede ungarske kong Geza (slutten av 900-tallet), som ble kritisert av en biskop for å ofre til hedenske guder. Kongens svar var at han var en rik mann, som hadde god råd til å ofre til mange guder. Vi har enkelte opplysninger fra utenlandske kilder som kan antyde lignende holdninger også i Norden.
Hvis gradvis utbredelse av kristendommen ikke kan forklare trosskiftet, hva kan så gjøre det? Her er det all grunn til å legge vekt både på kongenes betydning og på politiske motiver. Vi er vant til å skille skarpt mellom religion og politikk, delvis nettopp som følge av vår kristne arv, mens det normale i de fleste kulturer er en nær sammenheng mellom de to. Så også i Europa på 900- og 1000-tallet.
Effektiv misjon
Misjon var et effektivt middel for Europas kristne stormakter til å utbre sin innflytelse. Å gå over til kristendommen kunne også være en egnet strategi for truede fyrster til å komme slike forsøk i forkjøpet. Norge befant seg imidlertid fjernt fra disse stormaktene. England, hvor de fleste misjonærene antagelig kom fra, var på 900- og 1000-tallet ingen stormakt, men tvert imot et land som i lange perioder var nødt til å forsvare seg mot angrep fra Skandinavia.
De politiske interessene må derfor søkes hos selve kristningskongene snarere enn hos utenlandske stormakter. Begge Olavene kom utenfra, hadde gjort karrière som vikinghøvdinger og leietroppførere i utlandet, og vendte hjem med trenede krigere og store mengder krigsbytte som kunne brukes til å skaffe dem oppslutning i hjemlandet. Men antagelig manglet de det tette lokale nettverk som bygget på oppslutning om den gamle religionen. Den nye religionen ville derimot gi dem en enestående stilling i forhold til rivalene. Kampen for å innføre den ville – om den lyktes – skaffe dem både makt og rikdom gjennom konfiskasjon av slagne motstanderes gods og kontroll over at den nye religionens påbud virkelig ble holdt.
Bedre alliert
Dette får kristningskongene til å høres ut som utelukkende kyniske maktpolitikere som velger seg en religion ut fra politiske hensyn uten å tro på den selv. Vi må snarere forestille oss at de ikke så særlig forskjell på religion og verdslige interesser, at de trodde at den kristne Gud ville være en bedre alliert og mer i stand til å hjelpe dem enn de hedenske gudene. Tidens mennesker, konger og andre, var ikke intellektuelle som var vant til å skille mellom sak og person. Tvert imot kunne personlig vennskap og fiendskap ha avgjørende betydning for valg av religion. Tilsvarende gjelder også når vi skal forklare misjonskongenes suksess. Skaldediktning og sagaer gir noen glimt av den tiltrekning disse kongene øvde i kraft av utseende, krigsdyktighet, lederegenskaper og sjenerøsitet og hvordan dette kunne få folk til å akseptere deres religiøse budskap. Ut fra det vi ellers vet om det gamle norske samfunnet, er dette en rimelig forklaring.
[...] sagaene har trolig overdrevet de to Olavenes betydning; nesten alle herskere over Norge fra 930-årene av var kristne og kan ha hatt lignende motiver til å fremme den nye religionen som de to Olavene. Og for det andre må vi innrømme at vi, i alle fall foreløpig, vet for lite til å kunne trekke bastante konklusjoner om forholdet mellom kongenes "politiske" kristning og den gradvise infiltrasjon som kommer til uttrykk i funn som det i Skien.
Arkeologien kan utvilsomt bringe oss nærmere en løsning på dette problemet. Men samtidig er det også viktig å kaste blikket ut over landets grenser. Kristningen av Norge var en del av en bølge av kristning og statsdannelse som strakte seg over hele Nord- og Øst-Europa. Ny kunnskap og forståelse kan vinnes ved å betrakte hele dette området i sammenheng.

Avisen ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no