Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Norsk mot internasjonal byggekunst

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » (1905)

Arkitekt Jan Carlsen fikk publisert en fin historisk orientert artikkel i Aftenposten 12. juli 2005:

Mange drømte i 1905 om å reise en nasjonal norsk arkitektur, i pakt med selvstendighetsverket. Tross forsøkene ble det likevel den internasjonale stilen som vant herredømmet. Drømmen om det norske i byggekunsten er det få som husker i dag.
UTENLANDSSVERMERIET. Som på så mange andre områder innenfor kulturlivet drømte man i 1905 – da nasjonen løsrev seg fra unionen med Sverige – om en norsk arkitektur. Ja, bestrebelsen hadde pågått helt siden tiden omkring 1814; Allerede i 1820 kritiserte slottsarkitekt Hans Linstow tendensen til å forherlige utenlandsk middelalderkunst og glemme at Norge hadde "en egen eiendommelig Bygningsmaade, passende efter Climaet og characteristisk". Linstow hadde sett seg lei på utenlandssvermeriet og sa det slik: "Ofte tiltrækker det, som ligger nærmest, Oppmerksomheden minst."
Samme erkjennelse fikk sosiologen Eilert Sundt til å fatte interesse for bebyggelsen i Bygde-Norge, under en reise til Lom sommeren 1852, for ti år senere å utgi det banebrytende verket om Bygnings-Skikken paa landet i Norge, fulgt opp av en rekke artikler om sammenhengen mellom folkeliv og hustyper.
Uhemmet kopiering
Vi må huske at de få arkitekter som fantes i landet, for det meste utdannet i Tyskland, kopierte historismen uhemmet. Og samtidig var Norge – ifølge kunsthistorikeren Carl W. Schnitlers bok Slegten fra 1814 – et barn av den "nationale rotløshet" preget av menn med "latinsk kultur". Våre arkitekter sverget til den "tunge og værdige klassicisme" under tysk og dansk innflytelse, skrev Schnitler, "at bygge på nationale traditioner, det laa overalt saare fjernt fra tidsalderens aand".
Og byggverkene ble deretter, i hovedstaden kom tidstypiske bygninger som Slottet, Universitetet, Oscarshall, Homansbyen, Stortinget osv. Dikteren Camilla Collett følte seg så fremmedgjort at hun, under et besøk i Homansbyens historiehermende villastrøk i 1869, undret om hun var "paa et Maskebal" (sitert fra Odd Brochmanns bok Bygget i Norge).
Også på 1870- og 1880-tallet hersket kopieringsmanien, og i Norges kunsthistorie (red. Knut Berg o.a.) karakteriseres byggekunsten som "noe tilbakeliggende" sammenlignet med realismen i bildende kunst og skjønnlitteratur. En kritiker i Teknisk Ugeblad tok avstand fra de "halvt mislykkede bygninger som Slottet og Universitetet og Stortinget, en apende arkitektur som snarest burde bringes i forglemmelse".
Liten og svak
Arkitektstanden var fortsatt liten og svak, organisert i Norske Arkitekters og Ingeniørers Forening der bygningsingeniøren – tidens helt – dominerte arenaen. Det nærmeste arkitektene kom byggverk i norsk drakt, var dragestilen, kjent for sin populære snekkergledes dekorative ekspressivitet.
Men på 1890-tallet – et tiår som begynte med Knut Hamsuns nyskapende roman Sult og sluttet med det gammelmodige Nationaltheatret – kom signaler om en estetisk vending. Og det var i 1898 arkitekten og pedagogen Herman M. Schirmer holdt sitt oppsiktsvekkende foredrag Berettigelsen af arkitektoniske studier i hjemlandet, og stolt påsto at en stue eller et loft i Telemark kunne være "av samme opplysende natur, som levninger av et marmortempel i det gamle Hellas".
Schirmer underviste på Tegneskolens bygningslinje (senere Kunst- og håndverkskolen), og tok med seg studentene på befaringer i Gudbrandsdalen hvor de gjorde oppmålinger og tegnet de vakre bondegårdene – fra hele bebyggelser til detaljerte bygningskonstruksjoner – i faglig begeistring over å finne noe genuint hjemlig. I sin bok "Herman Major Schirmer og Tegneskolen" skriver Øistein Parmann at Schirmer og hans studenter, frem mot århundreskiftet, ønsket å "skape en norsk arkitektur med utgangspunkt i vår egen nasjonale bygningskultur". Blant de inspirerte elevene var talenter som Magnus Poulsson, Arnstein Arneberg og Lars Backer.
Ildsjelen Schirmer sørget for en nyutgivelse av Sundts bok om byggeskikken på landsbygda, og i det nevnte foredrag sa han til fremtidens arkitekter: "Gjør som våre diktere har gjort, i ord og toner, som våre malere av rang, så blir I nasjonale, selv hvor I henter motivene annetsteds fra. "En student takket for disse skjellsettende ekskursjoner ved å påpeke at de under sine reiser "gjennom landets forskjellige dalfører hadde ... fått et stadig klarere blikk for hvilke verdier her lå brakk", erfaringer av grunnleggende betydning "for den yngre generasjon av arkitekter og kunsthåndverkere".
Selvstendig tenkning
I årene etter 1905 fortsatte diskusjonen om motsetningen mellom utenlandske arkitekturforbilder og selvstendig arkitekturtenkning, og da Norge fikk sin første arkitekthøyskole med NTH i Trondheim i 1910, var det mange som trodde at det norske i arkitekturen skulle vinne frem. Men det skjedde ikke.
Man hadde drøftet nyvinningen "Armeret Beton" (jernbetong) så tidlig som i 1900 i Teknisk Ugeblad, og elektrisiteten og personheisen og bilen var introdusert, men jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo i 1914 – hundre år etter Eidsvoll-begivenhetene – ble likevel preget av en tilbakeskuende arkitektur der flere bygninger var tegnet i "stilarter som ligger nær opp til empiren og antikken" ifølge et tidsskrift. Nå fulgte en kort periode med jugend (eller art nouveau), før en nyklassisistisk epoke satte inn, dette mens flere land på Kontinentet – allerede fra 1905 – hadde sett fremveksten av de modernistiske husene til nybrottsmenn som Peter Behrens, Walter Gropius, Mies van der Rohe og Le Corbusier. Funksjonalismen hadde fått sitt gjennombrudd i Europa, snart skulle stilen banke på arkitekturens dør her i landet også.
Vårt eget formspråk
Nå i de første tiårene på 1900-tallet var arkitektene i ferd med å etablere seg som profesjon; i 1902 kom Trondhjems Arkitektforening etterfulgt av Oslo Arkitektforening i 1906 og Norske Arkitekters Landsforbund i 1911. For igjen å sammenligne arkitektur og billedkunst kan vi merke oss at arkitektene lenge hadde bevitnet Edvard Munchs oppsiktsvekkende formspråk, og sett reproduksjoner av Picassos kubistiske brannfakkel "Pikene i Avignon" i 1907, for deretter å oppleve dadaisten Marcel Duchamps "readymade" i 1917, en utstilt urinal som sjokkerte hele verden.
I 1921 skrev arkitekt Edvard Heiberg i bladet Byggekunst at man måtte slutte å stjele ornamenter fra utenlandske "modejournaler" og tumle forvirret fra "den ene stilefterligning til den anden", for to år senere i samme tidsskrift å erklære at "Eiffeltårnet er arkitektur". Arkitektene skulle ikke lenger tegne "camouflage", men skape "boliger til mennesker".
Så slo han til, den unge begavelsen Lars Backer, med en artikkel i Byggekunst i 1926 kalt "Vor holdningsløse arkitektur", der denne programerklæring introduserte det 20. århundrets dominerende byggemåte: "Vi vil skape en arkitektur i kontakt med tiden vi lever i, naturlig for det materiale vi bygger av. Vi vil bort fra maskeringen og alt det utenpaahengte, det formaalstjenlige skal bestemme formen. Plan og façade skal være ett ... Arkitekturens logik er vort maal."
Internasjonal bevegelse
Gjennom siste halvdel av 1920-tallet tegnet Lars Backer, før han døde 38 år gammel i 1930, novasjoner som restaurant Skansen (revet 1970), Ekebergrestauranten og Horngården på Karl Johan. Det ble innledningen på en internasjonal arkitekturbevegelse her i landet, en byggeform som fortsatt er rådende.
Noen vil si at to retninger har stått mot hverandre gjennom hele etterkrigstiden, gjerne kalt Knutsen-skolen etter regionalisten Knut Knutsen og Korsmo-skolen etter den internasjonalt og høyteknologisk orienterte Arne Korsmo. Med andre ord hevdes det: At det "norske" har kjempet mot det "utenlandske" i alle år etter nasjonalarkitekturens nederlag for sytti-åtti år siden.
Kanskje ligger det noe i den påstanden. Man faktum er at det er den internasjonale arkitekturen som dominerer. Og få husker den standhaftige drømmen om det norske i byggekunsten.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no