Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Litteratur og lesing

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » juli

Etter en periode med bare gærne bøker, har jeg omsider kommet inn i en litt triveligere stim. Camille Laurens' bok I slik en favn var velsignet behagelig lesning. Og det er litt morsomt å lese en bok om en kvinne som må nedlegge alle menn hun møter. Rollespillet blir litt snudd på hodet, samtidig som forfatter(inn)en er treffsikker på karakterer. Flere av hennes korte kapitler heter Alene med ham. Her er ett av dem:

I går leste jeg et intervju med en biolog – en genetiker, tror jeg. Jeg satt på toget og tenkte på det en god stund ... Han påstår at ønsket om å få barn utelukkende er kvinnelig, at han i hele sitt yrkesliv aldri hadde støtt på en eneste mann som personlig har huset det ønsket, at når det gjelder kunstig befruktning eller medisinsk hjelp til forplantning, for eksempel, er mennene alltid tilbakeholdende, motstrebende, at de bare er med for å tekkes sin kone, og at de åpenbart har mest lyst til å stikke av.
Tror du det er sant? Tror du ikke det er stikk motsatt? At menn vil sette barn på kvinner? At de går med en grenseløs drøm om fruktbarhet, om befruktning? At de vil reprodusere seg? At kjønnsdriften er et forplantningsinstinkt? At begjær etter kvinner er begjær etter barn?
Jeg har ofte følt det med min mann, men også med andre menn: at begjæret gjaldt noe mer enn bare meg, at jeg ble satt inn i en sammenheng.
Og jeg tror at når menn går fra sin kone og finner seg en yngre (som for eksempel min mann, da han traff meg), da er det ikke fordi hun har fått hengebryster eller slaskete lår. Nei, menn går fra sin kone fordi hun ikke lenger kan få barn.

Nåja, jeg tillater meg å tvile på hovedpersonens konklusjon. Men det er interessant at forfatteren klarer å presentere de store spørsmål på en lettfattelig måte. Galanteri og elegant ordlek kan ellers være passende betegnelser på Laurens' språk:

Mannen – mennene. Hun forsøker å forstå dem, finne ut hva som gjør at de er forskjellige fra kvinner. Men hun får ikke tak i hemmeligheten. Hun funderer på hva det er som gjør dem til menn, det er det hun er opptatt av: de gjør ting som ingen kvinner gjør, eller de gjør det annerledes enn kvinner. Men det plager henne at hun ikke klarer å komme forbi klisjeene: voldeligheten, brutaliteten, herskesyken – uten kanskje ved å sammenstille dem med det som tilsynelatende er det motsatte: barnet i dem, sårbart, forsinket, grenseløst, som kanskje er den egentlige kjernen i råskapen deres. Og iblant er hun glad for at hun ikke har noen sønn, for når hun gransker mellomrommet mellom hersketrangen og den barnslige hjelpeløsheten, på utkikk etter et balansepunkt hvor den ideelle mann – for en akrobat! – kunne befinne seg, er hun nødt til å innrømme det, trass i som kjærlighet: når det hender hun skjelner det svevende punktet – en linedansers balansering mellom styrke og svakhet – og finner noen der, er det alltid en kvinne.

Også Jayne Anne Phillips er inne på mellomrommene, i boken Maskindrømmer. En usedvanlig monoton fortelling hvor vi følger noen unge fra barndom i Midtvesten til død i Vietnam. (Kunne vel like gjerne passe på kanonforet som sendes til Irak i dag.) Først etter nesten 100 sider finner jeg en formulering som berører meg:

[and] the things I tell my pillow no woman should

Strofen er hentet fra låta I Got It Bad (And That Ain't Good), som går i G-dur. Den var Paul Francis Websters gjennombrudd, med Duke Ellington, 1941; senere spilt inn med blant andre Billie Holiday og Nina Simone. (Feel the pain!)

Så fortsetter den monotone og messende musikken teksten i enda 90 sider før jeg våkner til igjen:

Hun lukket øynene og hørte på den høye musikken, en oversettelse til et språk som ble tydet i mørke. Hvordan gikk det an å spille sånn? Selv tausheten mellom tonene var fylt. De skarpe tonene fra den ensomme gitaren var formet som ord, hvert og ett med sin egen, skingrende vibrasjon, en lyd som kom igjen og kom igjen.

Det er Danner, hovedpersonen, som sovner til Jimi Hendrix' Star-Spangled Banner. Og apropos Hendrix – fyren som satte en helt ny standard for råskap på slutten av sekstitallet.

I november 1989 presterte jeg å si at "dette bandet har jeg ikke noe tro på" om Motorpsycho. Ti og et halvt år senere hadde det skjedd ikke så rent lite, for eksempel at bandet var blitt en av våre store eksportsuksesser. Som student i Bø måtte jeg sjekke hva det var som var så tiltalende med bandet; Kom tutlende ned lia forbi Grivi, stanna bak Kroa, og ble stående som fjetret – var han gjenoppstanden? Hendrix? En nær himmelsk opplevelse var det å kjenne at barndommens gitarhelt var blant oss igjen. Men, vel, det var bare Snah som var i slaget, og euforien fikk en bitter undertone da jeg endelig innså hvor feil jeg hadde tatt av Motorpsycho en kveld sent i november på slutten åttitallet. Sånn kan det gå når man ikke følger med i timen. Nok om det, la oss forbigå idiotien i stillhet og heller fokusere litt mer på eufori og likheter med Hendrix' livsstil. Folk med sterke moralske affekter bør kanskje ikke lese videre, for her kommer et ganske så eksplisitt erotisk fragment formulert av Phillips:

.. og når hun kom, gikk det en langsgående bølgebevegelse gjennom kroppen hennes, en nesten umerkelig vibrasjon, som minte Billy om sitrende hesteflanker. Ofte lot han henne ikke komme så langt; han likte å kjenne skjelvingen stramt rundt seg, innenfra henne. Det var som om musklene hennes etterliknet den støvis skvulpingen av vann. Så lett, kjentes så fremmed, så forunderlig, noe som flagret mot innsiden av veggene i et bur. Billy syntes det var som om det ikke tilhørte noen av dem; var han tapt i sin egen følelse, gikk han glipp av hennes, og var ute av stand til å si om hun hadde kjent det. Så han forsøkte å vente, og mens de berørte hverandre, skiftet om og vekslet på, innstilte han seg på å vente; de var oppslukte og sluttet som regel å snakke, det kom bare ufrivillige lyder. Dette var som dop de delte: den vektløse saligheten av dop, men de var smertefullt årvåkne og spente. De kunne holde på i timevis.

Oh yeah!

Ensformig? Maniert? Kjedelig? Aldri.

... Skrev Anne Merethe K. Prinos om Alice Munros nye novellesamling, en perle som kommer på norsk til neste år (men kanadiske stemmer er jo ikke så veldig vanskelige å lese, da).

Jimi ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no