Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

1905 :: Hvor var kvinnene?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » juli

Generalsekretæren i Norske Kvinners Sanitetsforening, Lillian Vilnes, skrev nylig om kvinnenes rolle i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Leserinnlegget sto på trykk i Aftenposten 12. juli 2005. Hennes oppfriskning av historien ledet tankene hen til suffragettene. Personlig har jeg ikke assosiert datidens knappebestøvlede radikalere med etterkrigstidens sanitetskvinner (som jeg for øvrig har en erindring om fra et møte midt på sekstitallet – siden har jeg hatt et noe distansert forhold til organisasjonen – men nok om meg). Teksten lød i alle fall som følger:

Unionsoppløsning. 7. juni 1905 stemte 111 menn for Norges selvstendighet. Hvor var kvinnene? Som Norges største kvinneorganisasjon ønsker vi å minne om at midt i unionsoppløsningen kjempet norske kvinner for sin rett til å stemme, og i den kampen sto Norske Kvinners Sanitetsforeningens grunnlegger, Fredrikke Marie Qvam, sentralt.
Kvinner fikk ikke delta i folkeavstemningen om unionsoppløsningen som etterfulgte 7. junibeslutningen. Mandfolk-avstemningen førte til at nesten 280 000 kvinner deltok i kvinnenes egen underskriftsaksjon, med Fredrikke Qvam og Gina Krog i spissen. Aksjonen ble i etterkant brukt som et argument for allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner, som ble innført åtte år senere. Fredrikke Marie Qvam var grunnlegger av Norske Kvinners Sanitetsforening, som spilte en viktig helsepolitisk rolle gjennom arbeidet med sanitetsmateriell, sykdomsbekjempelse og utdannelse av sykepleiere. Når Fredrikke reiste landet rundt for å stifte nye foreninger, holdt hun også innlegg om stemmeretten.
I en tid da overordnede stillinger for kvinner var utenkelig, ble kvinneorganisasjonene arenaer for både handling og politisk realisering. I 1904 ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet, med Gina Krog som formann og Fredrikke Marie Qvam som nestformann. Fredrikke ble kalt Korridorenes Dronning og Statsministerinden. Hun hadde et stort nettverk, skrev brev til personer som kunne ha en påvirkning i saker som var av betydning for kvinners rettigheter, og møtte opp personlig foran avstemninger på Stortinget. Hun skrev ofte til kvinner som var gift med menn i posisjoner, og søkte å få dem interessert i saken. Stemmerett var målet, for å sikre kvinner innflytelse på samme grunnlagg som menn. Det tok 16 år fra det første forslaget ble sendt til Stortinget før det ble et gjennombrudd med begrenset kommunal stemmerett i 1901. Med god hjelp av underskriftskampanjen i 1905 ble så kampen kronet med seier i 1913. Kvinnene fikk sin statsborgerlige stemmerett, mye takket være sanitetskvinnenes grunnlegger, Fredrikke Marie Qvam.

Arnhild Skre skrev under overskriften Krav til sannhet i kjønnsforskningen følgende i Aftenposten 16. juli:

Kjønnsforskningen begynte som en vitenskapskritisk tendens. En serie tiltak for å innføre kvinnevinkelen i en forskningsverden preget av patriarkalsk tenkning. Det ble til kvinneforskning, kjønnsforskning, feministisk forskning, kall det hva du vil, men et motmaktstempel har den på seg. Maktkritisk forskning ser ting fra de svakes synsvinkel. Det liker vi.
Derfor har forskningsfeltet nytt velvilje i mange år. Og det har seilt frem på en bølge av statsfeminisme, av tiltak for å fremme kvinners status i samfunnet.
Men kvinneforskningen har også møtt mye motstand. Mannssjåvinistiske kolleger har sett på Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo som en rød klut og spurt når disse damene skulle finne seg noe skikkelig å gjøre. Angrepene har dessverre ført til overdrevent forsvar, og svekket det kritiske blikket hos folk som synes formålet er edelt.
Ingen vitenskap blir god uten kontinuerlig å utsette seg for djevelens advokater, men dette feltet virker ikke glad for oppmerksomheten.

Utdraget over er ikke et forsøk på å delta i eller ta stilling til debatten ved UiO. Teksten er tatt inn fordi Skre har fin språkfølelese og tilgjengeliggjør problem på en lettfattelig måte. Ingunn Økland er annen eminent journalist. I Aftenposten for 11. juli 2005 skrev hun:

Muslimsk feminisme er foreløpig et randsonefenomen. Men fordi den kommer innenfra, er denne religionskritikken langt mer slagferdig enn sekulære debatter om kvinneundertrykkelse i islam.

Under mellomoverskriften Forfengelighet kom følgende formulering fra Øklands utsøkte og presise penn, 3. juli:

Forstillelse, hovmod og forfengelighet. Det er de klassiske hollywoodske lastene som dyrkes og latterliggjøres i Singin' in the Rain.

Moro med svensker!

Den svenske UEFA-presidenten Lennart Johansson begikk følgende dypsindighet under dam-Em forleden:

Företag skulle ha användning av en svettig och vacker tjej på fotbollsplanen. Det skulle sälja.

Han forstår tydeligvis makt- og markedsstrukturer. Skicka honom en mejl!

UEFA er nå så sin sak – og det er vel ikke mer enn et drøyt år siden vår egen hoppsjef presterte noe like innsiktsfullt.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no